Kjære helsenorge,

[Gjest Raggy]

Jeg undres på hva "du vil... Og ikke minst på hva dere som leser dette synes. Jeg ønsker råd.

Etter flere år som syk og arbeidsufør har jeg opparbeidet meg endel erfaringer, mange av dem er så motstridende..

Jeg er midlertidig ufør og det ser ut som at det kommer til å vedvare.. På nav sier de at jeg bør komme meg ut i aktivitet, dette har jeg forsøkt gjentatte ganger i håp om å kunne komme ut i arbeid igjen , men gang på gang setter helsen meg ut av spill. Jeg klarer ikke!

Etter mange forsøk på å komme i aktivitet har jeg innsett at jeg må ha skikkelig behandling for min sykdom før jeg kan yte noe i arbeidslivet.

Så jeg har vært hos fastlegen å bedt om en henvisning til et behandlingssted. Fra dette behandlingsstedet fikk jeg brev med informasjon om at søknaden er avslått på grunnlag av stor pågang og prioritering.

Er det da slik at jeg er for syk til å arbeide men for frisk til å få behandling?????

Føler meg satt i et tomrom. Er det slik at jeg da skal resingnere og innfinne meg med at jeg får motta min trygd å være fornøyd med det???

Jeg kjenner at dette stritter imot min natur, jeg vil bli frisk og jeg ønsker å jobbe!

Et lite hyl fra meg her i tomrommet som ønsker tilbakemeldinger fra andre om hvordan jeg i huleste skal forholde meg til dette. Skal jeg bli en "usynlig person som beholder min trygd og sier meg fornøyd med et amputert liv pga sykdom eller skal jeg skrike høyt så jeg blir hørt og får hjelp...????

Jeg må legge til at jeg setter stor pris på at vi har et system her i landet som gir økonomisk trygghet ved sykdom, det jeg ikke forstår er at den hjelpen jeg behøver for å bli arbeidsfør ikke er tilgjengelig for meg.

[2shy]

Jeg har sluttet å kalle helsevesenet for nettopp det. Jeg syns ikke de bedriver så mye helse, veldig mye medisinering, men veldig lite helhetlig helse.

Jeg stod i fare for å bli ufør (ikke varig dog). Jeg hadde ikke særlig gode utsikter til å bli frisk, egentlig så var utsiktene heller dårlige, og jeg fikk et "lykke til videre" på sykehuset, uten tilbud om noe hjelp.

De kunne dog tilby masse medisiner som overhodet ikke hadde noe med diagnosen å gjøre, men som kunne "lindre" hverdagen. Smørbrødlisten med kraftige bivirkninger var visst ikke så farlig, og det at de alle var veldig vanedannende var heller tydeligvis ikke så nøye.

Jeg ble så lei av mangel på hjelp at jeg tok saken i mine egne saker. Jeg bestemte meg for å bli frisk, jeg bestemte meg for at legene tok feil. For 1 år siden klart jeg knapt hente posten ut å stupe, i dag sitter jeg og begynner prosessen med jobbsøknader. Prosessen med å få meg på beina igjen var svært krevende, men jeg klarte det, helt uten hjelp fra vårt fantastiske helsevesen. Hadde jeg hørt på dem vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

Så kommer jo det som jeg trodde skulle bli det letteste av alt, få NAV til å hjelpe meg med omskolering (pga tilstanden kan jeg ikke gå tilbake til gammelt yrke), i det minste få meg ut i tilrettelagt arbeid. Jeg har holdt på lenge, veldig lenge. Vist initiativ, ringt de minst 15 ganger siste halvåret, bedt om møter, stått på. Men nei, jeg har en diagnose som "taler i mot meg" til å få hjelp til omskolering, og får ikke tilbakemeldinger om tilrettelagt arbeid. Jeg trodde NAV ville ha folk ut i arbeid?

Jeg står ihvertfall fortsatt på, jeg nekter å gi opp. Jeg søker heller deltidsjobber og ordner opp på egenhånd. Skal man få til noe her i livet så må man gjøre det selv, ikke regne med NAV eller helsevesenet.

Forøvrig vil jeg si at ja vi er FANTASTISK heldige som bor i dette landet som har et så godt økonomisk støttesystem når vi først blir syke, og det er jeg særdeles takknemlig for.

[CoffeeCup]

I svært mange tilfeller finner jeg dette uttrykket så innmari treffende, inkludert ditt TS:

Man må være frisk for å være syk.

Syns ikke det er riktig at man skal måtte jobbe så mye for å få den hjelpen man trenger. Har du noen venner eller familiemedlemmer som kan hjelpe deg litt i prosessen?

[Gjest Raggy]

Hei og takk for svar til dere to over.

Det er helt klart at en må være frisk for å være syk, eller ihvertfall ha pågangsmot og håp om bedring.

Jeg står ikke alene heldigvis, men er alikevel redd for å gi opp en dag. Skrekken om at jeg skal resignere er sterk.

Til 2shy, så bra at du viser vilje!!! Det er viljen som gir håp. Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse av det å få medisiner. Det virker som det er det enkleste og eneste legen har å tilby. Jeg har fått utallige resepter og jeg har forsøkt å følge legens råd om at medisinering kan hjelpe, men for meg har det bare blitt værre. Med bivirkninger fra helvete og en forverret helse.. Dette gjelder sikkert ikke for alle, men for meg har det vært slik og jeg har sluttet å tro på at medisiner kan hjelpe meg.

Det er som du sier til tider lite logikk i systemet. Nav har etter min mening for stor makt over enkeltmennesker. For meg avhenger forholdet til Nav av hvordan min saksbehandler er som person, dette hadde jeg ikke trodd. Jeg var i utgangspunktet veldig positiv til Nav og fast bestemt på å ikke gå inn i rekken som "frustrert Nav bruker, men det er jeg på god vei til å bli... Jeg blir på en måte dyttet opp eller ned avhengig av hvem som har min sak og jeg tør ikke annet enn å være "lydig i redsel for å ikke få nye vedtak og dermed havne på sosialen..

Nå skal det være sagt at jeg nok ikke hadde hatt dette forholdet til Nav om jeg hadde hatt en bedre helse, men så er det jo slik at jeg ikke har god helse.

Ønsker på ingen måte å være suttrete, jeg vil bare beskrive hvordan jeg opplever min situasjon.

Forøvrig skal jeg klage på avslag om behandling sammen med min fastlege og med det har jeg et nytt håp!

Tålmodighet er nok ikke min sterkeste egenskap, men nå har det gått endel år uten endring og det er til å bli sprø av!