Når barn flytter for seg selv.

[cec74]

Datra mi på 18 år flyttet idag, 80 mil unna her.. flyttet sammen med kjæresten sin. Jeg ble helt knust da hun reiste En sorgfølelse og masse tanker spinner rundt i hodet mitt nå. Lille gode jenta mi er blitt voksen snufs...

Er det flere her som har gått igjennom dette? noen erfaringer?

Endret 4. august 2011 av cec74

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for hvordan jeg opplevde at mamma hadde det da jeg flyttet ut. Jeg flyttet delvis ut av huset da jeg var 16/17 for å gå på en videregående internatskole. Det gikk for så vidt greit for "de eldre" virket det som. Jeg kom jo alltid hjem i feriene, og de kom på besøk til meg. Det var nok verst for mamma da jeg flyttet helt til o store Oslo. Foreldrene mine bor på vestlandet så det var jo stor avstand. Jeg husker at jeg så mamma som satt på en stol, litt sammenkrøket eller hvordan jeg skal forklare det. Litt sånn på gråten, men at hun prøvde å skjule det. Men jeg skjønte at det ikke var gøy for henne.

[Gjest Gjest]

Datra mi på 18 år flyttet idag, 80 mil unna her.. flyttet sammen med kjæresten sin. Jeg ble helt knust da hun reiste En sorgfølelse og masse tanker spinner rundt i hodet mitt nå. Lille gode jenta mi er blitt voksen snufs...

Er det flere her som har gått igjennom dette? noen erfaringer?

Jeg syntes også det var rart og trist da min eldste datter flyttet ut. Husker jeg gikk inn på rommet hennes etter hun hadde reist, la meg i sengen hennes og tenkte på livet vårt sammen. Ble skikkelig vemodig og felte noen tårer. Men viste det ikke til henne. Det viktigste var jo at hun hadde det bra i livet. Det var jo dette hun ønsket. Hun hadde kommet inn på det studiet hun ønsket, hun hadde en fantastisk kjæreste og hun var lykkelig.

Vi er jo så heldige i dag at vi har både telefon, mail og skype. Det er lett å holde kontakt selv om den geografiske avstanden er stor.

[Gjest mamma]

Det er mye, mye verre enn jeg kunne forestille meg, og jeg gråter hver dag fordi jeg savner de av barna mine som har flyttet hjemmefra. Synes ikke telefon osv. er det samme som å se dem hver dag. Det er tøft å måtte akseptere at den tiden jeg hadde dem hos meg er forbi. Men sånn er det jo, og det viktigste er at de har det bra og blir selvstendige. Jeg prøver ikke å mase om at de skal komme eller vise at jeg er lei meg, men jeg er veldig, veldig lei meg, selv om jeg også fremdeles har barn som bor hjemme.

[Gjest Jytte]

Jeg er egentlig en skikkelig hønemor og har bestandig hatt et sjeldent nært og godt forhold til sønnene mine ..

I flere år grudde jeg meg til de skulle flytte hjemmefra, men når de ble voksne så er jeg den første til å innrømme at jeg synes det er deilig å ha huset for seg selv igjen. Det føltes veldig riktig at de flyttet og jeg har ikke felt en tåre.

Snakker med de nesten hver dag .. så nå føler jeg at jeg har det beste av de - kontakten, men slipper alt rotet

[Gjest frøken am]

Vær glad!!

Hun er trygg nok på kjæresten sin til å flytte med han, du har gjort en suuuper jobb - DU HAR GJORT HENNE SELVSTENDIG!

Det er jo dette alt handler om. Og hun er der nå.

Trist er jo barn som bor hjemme til de er tredve ...

Vær stolt! og bare vent ... hun kommer altfor ofte nok hjem og skal ha og skal ha og skal ha

[cec74]

Tusen takk for svar

har det bedre idag. var en tung dag igår... men venner meg til tanken og vet at hun har det bra sammen med kjæresten sin..

[cec74]

Vær glad!!

Hun er trygg nok på kjæresten sin til å flytte med han, du har gjort en suuuper jobb - DU HAR GJORT HENNE SELVSTENDIG!

Det er jo dette alt handler om. Og hun er der nå.

Trist er jo barn som bor hjemme til de er tredve ...

Vær stolt! og bare vent ... hun kommer altfor ofte nok hjem og skal ha og skal ha og skal ha