Jeg har vært dumsnill

[Gjest Mimmi]

Samboeren min har ei datter på 13 som jeg har et veldig godt forhold til mesteparten av tida. Hun bor hos oss annenhver uke, og jeg har bodd sammen med dem i fire år. Vi gjør masse hyggelig sammen, både alle tre og jeg og jenta for oss selv. Far og datter får også masse tid for seg selv. Store deler av tida er det ren idyll her hos oss. Eller det har vært det hittil.

Nå er hun jo kommet i en alder der hun skal teste grenser og rive seg løs, og hun forventer at jeg skal stille opp 100 prosent for henne uten å kreve noe tilbake. Typisk tenåring ja, men hun er ikke sånn mot foreldrene sine som hun er mot meg. Jeg vil ikke gå i detalj her, men det har vært en del bekymringsfulle episoder der hun viser forakt for meg som person på en helt annen måte enn overfor andre voksne i livet hennes.

Jeg tror at dette kommer av at jeg har lagt ned for mye energi i å få henne til å trives sammen med meg. Jeg er av natur en som vil gjøre alle fornøyd og lett lar meg utnytte, og jeg har med årene klart å jobbe med meg selv sånn at jeg ikke lar andre folk utnytte min hjelpsomhet lenger. Men akkurat overfor stedatteren min har jeg ikke klart å sette grenser på samme måte. Når jeg setter grenser for henne så gjør jeg det på en lett måte. Jeg kamuflerer ofte irettesettelsen med et smil, en spøk eller noe annet som gjør at hun skjønner beskjeden som blir gitt samtidig som jeg letter stemningen sånn at hun ikke blir sint og/eller lei seg.

Denne metoden har fungert fint de årene vi har bodd sammen. Hun har respektert mine grenser. Inntil de siste 3-4 månedene. Min metode funker ikke lenger, så jeg må endre framgangsmåte. På en måte er det helt greit for meg også, for jeg begynner å bli sliten av å alltid prøve å være pedagogisk korrekt i måten jeg snakker til henne. Iblant har jeg lyst til å bare slippe kontrollen litt og buse ut med et irritert "kutt ut det der, jeg gidder ikke sånt tull". Men når jeg en sjelden gang har gjort det før så har det endt i tårer og tenners gnissel, så jeg prøver å unngå det.

Jeg er redd for at jeg i denne startfasen på puberteten skal skyve henne bort fra meg. Den store skrekken er at hun skal velge å flytte til moren på heltid pga meg. Altså, hun er i en alder der mange velger å bo fast ett sted, og det er helt greit om hun vil bo hos mor på heltid. Men da håper jeg det blir av "de riktige årsakene", og ikke fordi hun synes stemor er ei heks.

Så hvordan trår jeg videre framover nå? Far og jeg har selvsagt snakket masse om dette, men vi er begge usikre på hva som er lurt å gjøre nå. Det eneste vi har klart å slå fast er at min stemorrolle må redefineres. Men hvordan?

[Gjest Gjest]

Vær deg selv, så godt du kan. Så får dere ta det derfra. Jenta må ta konsekvensen av sin atferd, hun kan ikke oppføre seg som en dritt uten at dere reagerer.

[AnonymBruker]

En tenåring tåler et lite utbrudd i ny og ne. Så kan du heller ta det opp på en saklig måte når dere begge har roet dere.