Menn som er vanskelige å tolke.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noe rart på gang med en mann i noen måneder nå, ikke vet jeg hva det er og det er rimelig forvirrende. Vi har pratet mye, møttes på treningssenteret, på byen, på butikken o.l. Han har aldri vært flink å ta kontakt selv, bare når vi først møtes tilfeldig, da lyser han opp, kommer rett bort og prater mye. Når jeg sender en sms og spør hvordan det går er han veldig "frempå" og utfyllende i svaret. Men utenom det tar han aldri kontakt. Det har vel skjedd èn gang. Jeg vet at han har likt meg godt lenge da jeg har merket det på at han ser mye på meg, ivrig på å prate osv, og ikke minst han har sagt selv at han liker meg veldig godt. Jeg har vært hos han et par ganger, og sist gang ble det til at jeg sov over og lå i armkroken hans hele natten - han strøk på meg og kysset meg på pannen, prøvde seg ikke på noe mer, han var bare veldig søt. Han er vanligvis litt beskjeden/tilbaketrukken, men da jeg lå å armkroken hans fortalte han meg hva han følte osv. At han liker meg kjempegodt og har gjort det lenge, men at det er denne aldersforskjellen som gjør at han blir litt tilbaketrukken, at jeg er så fin osv osv. På morgenen våknet jeg til han smile og jeg endte opp i armene hans igjen, men da vi stod opp var det plutselig som om ingenting hadde hendt. Nå er det på samme måte. Jeg hører aldri noe fra han annet enn når vi tilfeldigvis møtes, aldri på sms eller noe. Der er jeg flink å holde ting oppe, men det blir slitsomt i lengden. Når det bare er jeg som tar kontakt først over sms, så blir jeg etterhvert redd for å virke for pågående. Men dette her er jeg ikke vandt til altså. Slik var det også før den natten jeg sov hos han. Så han er ikke noe annerledes nå etter den natten, enn før. Jeg vet at han er mye opptatt med jobb, datter og fritidsinteresser, men å være tydelig er da ikke så tidkrevende? Jeg sitter som et spørsmåltegn og lurer på hva jeg skal forvente - om det blir noe mer i det hele tatt eller at det ikke blir noe mer. Ikke får jeg noen gang sjansen til å spørre han rett ut heller. Å sende en sms om det ville vel vært litt sært og upersonlig? Jeg er forresten 19 og han 31.

Hvorfor må menn være så vanskelige å tolke?! Aah, slitsomt.

[AnonymBruker]

Snakker du om? Som jente

Men sånn rett frem, når du er 31 er det ikke 100% akseptert å ha en 19 år gammel kjæreste. Så kan hende han prøver å unngå å tenke om deg på den måten

[K.A.]

Snakker du om? Som jente

Men sånn rett frem, når du er 31 er det ikke 100% akseptert å ha en 19 år gammel kjæreste. Så kan hende han prøver å unngå å tenke om deg på den måten

Det er det jeg tenker også. Er selv 33, og kan vanskelig forestille meg å ha noe på gang med ei på bare 19 år, om hun er aldri så søt. Men det er meg, da.

[AnonymBruker]

Det er det jeg tenker også. Er selv 33, og kan vanskelig forestille meg å ha noe på gang med ei på bare 19 år, om hun er aldri så søt. Men det er meg, da.

Det kan jeg godt forstå! Men det at jeg er mamma, har eget hus, en jobb og er veldig voksen av meg kan nok gjøre at det blir litt mindre vanskelig. Tror jeg da ihvertfall? Tror egentlig ikke jeg hadde hatt sjans på han i det hele tatt om ikke jeg hadde vært så moden for alderen og levd voksenlivet allerede nå.

[K.A.]

Det kan jeg godt forstå! Men det at jeg er mamma, har eget hus, en jobb og er veldig voksen av meg kan nok gjøre at det blir litt mindre vanskelig. Tror jeg da ihvertfall? Tror egentlig ikke jeg hadde hatt sjans på han i det hele tatt om ikke jeg hadde vært så moden for alderen og levd voksenlivet allerede nå.

Hus og jobb er selvfølgelig pluss, men barn kan komplisere ting. Jeg har vært sammen med mødre før, og jeg må si at det var på tross av deres barn. Greit nok at det viser ansvar, men det betyr flere personer å innynde seg hos, og skal man se i det lange løp må man spørre seg: ønsker jeg å være verge for dette barnet? Er jeg klar for det ansvaret? Er forholdet verdt det?

Jeg skal være veeeeeldig glad i ei jente for å innlede et forhold med henne om hun har barn fra før. Og om det var et stort alderssprang i tillegg ville det gjøre meg desto mer betenkt.

Bare for å ha det på det rene: jeg blir ikke mindre glad i ei jente fordi om hun har barn, slett ikke. Jeg får desto mer respekt for henne for det ansvaret hun har. Men det hever terskelen for romantisk interesse, det gjør det.

Igjen kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror ikke jeg er alene på dette punktet.