Kom inn på medisinstudiet, men usikker.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg kom inn på medisin på NTNU. Trodde før at medisin var det eneste rette for meg. Men etter å ha sett "Turnuslegene" og lest på forumet her inne, er jeg veldig i tvil. Jeg har lyst å studere medisin, er veldig fasinert av fagfeltet. Men jeg tror ikke jeg kommer til å takle ansvaret det innebærer å være lege, og jeg vil ikke undersøke underlivet til folk, se blodige sår, se at folk lider osv.

I tillegg kommer det med usikkherheten i forhold til jobbmuligheter i fremtiden. (Har hørt at det kan bli vanskelig å få jobb)

Jeg vil helst jobbe med friske mennesker, jeg vil ha OK arbeidstid og mindre ansvar. Jeg vil jobbe med mennesker. Lønnen er ikke så viktig for meg.

Hvilke muligheter har jeg? Kunne tenkt meg å bli lærer, men da er det kanskje ikke medisinstudiet veien å gå.

[Fanteria]

Jeg vil helst jobbe med friske mennesker, jeg vil ha OK arbeidstid og mindre ansvar. Jeg vil jobbe med mennesker. Lønnen er ikke så viktig for meg.

Dette sier vel ganske mye. Det er som regel syke mennesker som besøker legen. Det er vel bare legesentre som har OK arbeidstider. Alt annet er vel basert på turnus? Ansvar... Du har ansvar for å kunne hjelpe andre mennesker. Det er derfor de kommer til deg.

[AnonymBruker]

Spesialiser deg i audiologi og jobb på en høresentral. Ikke noe blod eller underliv, men selvsagt en god del ørevoks. Greie arbeidstider også.

[AnonymBruker]

Ikke velg medisin bare fordi du har gode karakterer - gjør heller hva du vil!! Når det er sagt så er det deler av medisinfeltet hvor du kan jobbe med mindre blodige ting og underliv. Som f.eks hudlege og forsker. Men du vil uansett måtte gjennom det i praksis og turnus.

Kanskje du kan ta en friår? Jobbe, reise, ta et par fag? Prøve å jobbe på gamlehjem eller lignende?

Jeg kom forresten også inn på medisin men valgte å gå siv.ing på ntnu istedenfor.

[AnonymBruker]

Dette sier vel ganske mye. Det er som regel syke mennesker som besøker legen. Det er vel bare legesentre som har OK arbeidstider. Alt annet er vel basert på turnus? Ansvar... Du har ansvar for å kunne hjelpe andre mennesker. Det er derfor de kommer til deg.

Ts her. Ja, nå har jeg et brennende ønske om å hjelpe mennesker, men er redd for å ha ansvaret for livene deres.

Men jeg har forstått det slik at man ikke må jobbe som lege selvom man studerer medisin. Man kan bli forsker eller lærer. Noen som har synspunkter eller erfaring med dette?

Man tar jo medisinstudiet for å bli lege, så derfor lurer jeg på om jeg har valgt feil. Kanskje jeg bare skal begynne, og ta det som det kommer. Man modner jo, og finner kanskje ut etter hvert om det passer for meg. Er fortsatt "bare" 23 år.

[Gjest Cuntzilla]

Du kan ta en doktorgrad og bli forsker. Normale arbeidstider, og du sitter vel mer på et kontor eller underviser enn du har kontakt med pasienter.

Om du er interessert i fagfeltet kan du kanskje studere noe lignende som er mer kontor/laboratoriearbeid? Jeg vet ikke hva med medisin som fascinerer deg, men kanskje molekylærbiologi, fysiologi, kjemi etc kan være noe for deg.

Om det er den delen med å jobbe med mennesker som er vikigst så foreslår jeg psykologi.

[AnonymBruker]

Ikke velg medisin bare fordi du har gode karakterer - gjør heller hva du vil!! Når det er sagt så er det deler av medisinfeltet hvor du kan jobbe med mindre blodige ting og underliv. Som f.eks hudlege og forsker. Men du vil uansett måtte gjennom det i praksis og turnus.

Kanskje du kan ta en friår? Jobbe, reise, ta et par fag? Prøve å jobbe på gamlehjem eller lignende?

Jeg kom forresten også inn på medisin men valgte å gå siv.ing på ntnu istedenfor.

Så ikke dette før jeg skrev isted.

Takk for svar! Er du fornøyd med valget ditt? Har vurdert siv.ing selv. Ser at jeg har flere muligheter enn å jobbe på sykehus. Men jeg har inntrykk av at en spesialistutdannelse er veldig krevende.

Jeg føler absolutt for å reise mer. Men så er det jo gode muligheter for utveksling på NTNU.

Store valg å ta..

[sequin]

her ser du hva slags videreutdanning du kan ta, mye av det har ikke noe med underliv og blod å gjøre

[AnonymBruker]

her ser du hva slags videreutdanning du kan ta, mye av det har ikke noe med underliv og blod å gjøre

Tusen takk! Spennende

[Gjest gurimalla]

Ts her. Ja, nå har jeg et brennende ønske om å hjelpe mennesker, men er redd for å ha ansvaret for livene deres.

Men jeg har forstått det slik at man ikke må jobbe som lege selvom man studerer medisin. Man kan bli forsker eller lærer. Noen som har synspunkter eller erfaring med dette?

Man tar jo medisinstudiet for å bli lege, så derfor lurer jeg på om jeg har valgt feil. Kanskje jeg bare skal begynne, og ta det som det kommer. Man modner jo, og finner kanskje ut etter hvert om det passer for meg. Er fortsatt "bare" 23 år.

Jeg tror at det er veldig normalt at legestudenter er redd for å ha ansvar for andre menneskers liv. Dette er vel noe dere skal lære i utdanningen. Jeg synes det er positivt at du reflekterer over dette og synes det er litt skummelt, det motsatte hadde vært mye verre.

Jeg har en venninne som er lege, hun har i mange år hatt jobb som ikke innebærer å praktisere som lege, men legekompetansen hennes har vært avgjørende for stillingen.

Jeg ville gjort et forsøk hvis jeg var deg.

Lykke til

[AnonymBruker]

Du kan blir psykiater? Da slipper du vel egentlig blod og gørr og sånt, da bare hjelper du folk med psykiske problem. Blir nesten som å være en støttende venn, bortsett fra at du nok med hjelpe folk med alvorligere diagnoser..

[AnonymBruker]

En psykiater har også ansvar for folks liv og helse, så det er mye ansvar der også. I tillegg må man jo gjennom blod, gørr og underliv og underliv for å bli psykiater uansett.

Du skal ikke se bort fra at du vokser inn i rollen utover i studiene, så jeg ville egentlig bare prøvd og se hvordan det går. Som gurimalla sier vil du på ingen måte være den eneste medisinerstudenten som er litt redd i begynnelsen.

En ting er i hvert fall sikkert, og det er at du vil angre hvis du ikke prøver.

Det er ingen leger som er arbeidsledige, så akkurat det trenger du ikke bekymre deg over så lenge du er litt fleksibel.

[AnonymBruker]

For å si det sånn, det er mange som begynner på et studie, f.eks medisin, som tviler på seg selv i perioder, og går til psykolog eller psykiater.

Har selv gått til psykiater mange ganger, fordi jeg fikk angst, og lurte på hva jeg gjorde på medisin. Om jeg var skikket til det. Om jeg ville klare ansvaret.

For hvert år ble jeg litt redd, men samtidig ble jeg mer sikker og ble mer erfaren.

[AnonymBruker]

Blod og gørr kommer du fort over, du får en helt annen terskel for hva som er ekkelt når du studerer medisin. Har litt med "settingen" å gjøre pluss at du vet hva som forårsaker det "ekle". Når det gjelder arbeidsmuligheter: Veldig mye vil avhenge av hvordan den nye forskriften som omhandler fastlegeordningen blir. I beste fall kan det bli opprettet 2.700 nye legestillinger på landsbasis over en del år. En vekst i antall fastlegestillinger vil komme uansett, pga en haug med faktorer. I tillegg smeller den nye turnusordninga døra igjen for mange utenlandske søkere som tidligere snek seg inn i Norge på denne måten. Så det er absolutt ikke så ille som mange skal ha det til!

Men siv.ing. er absolutt spennende det også!

Anonym poster: a9df34551fc33152b86d89fba4dc95f8

[TheHairyToothfairy]

du velger ikke mellom å bli lærer eller lege, TS! du tar medisinstudiet! du har fått en gyllen sjanse til en jobb som vil gi deg så mye utfordringer, egen utvikling, glede og hvor du vil være til så mye hjelp for andre mennesker at du eier ikke konsepter til å ane dybden av det idag!

gå for medisin. kos deg med det! og voks med ansvaret!

[jos]

Folk som ikke har studert medisin selv har ikke mulighet til å sette seg inn i hvor krevende studiet er, hvor mye man må ofre av fritid og familieliv både når man studerer medisin og når man er ferdig utdannet lege. Jeg studerte medisin i mange år i Oslo. Jeg var som deg svært usikker, og fant ut underveis at legerollen ikke var noe for meg. Det er et enormt ansvar, lange vakter , du må jobbe helger, netter, helligdager. Du er mye overlatt til deg selv med absvaret for den kollegiale støtten er dårlig blant leger. Det er sterk konkurranse i miljøet. Mine venner som er leger sliter seg ut med 24-timers vakter, tøft arbeidsmiljø, du går i kortvarige vikariater år etter år. Ja du kan få jobb som fastlege, men det er virkelig en dritjobb. 50 prosent i

alllmennpraksis er psykiatri og kroniske plager, og du dras i alle retninger pga alle de nye oppgaven som fastlegen har

fått tilført. Jeg er glad jeg sluttet på medisinstudiet til tross for at jeg gikk så mange år. Flere av mine venner angrer på yrker alger som lege. De er stort sett på jobb hele tiden. Og det er ikke lett å få jobb som sykehuslege i dag, de fleste må påregne å ta doktorgrad dersom de skal ha utsikter til å få en fast sykehusjobb. Beklager svartmalingen, men jeg ville droppet medisin.

[AnonymBruker]

Dette er en gammel tråd...

Men ja, jeg er også glad jeg hoppet av medisinstudiene. Det ble ikke tid til noe liv utenom, og det tror jeg ikke det hadde blitt senere i livet heller. Dessuten var jeg mer interessert i delen med å hjelpe folk enn realfagdelen. Jeg tror at man må klare å være litt kynisk for å bli en bra lege. Hvis man tenker for mye på kadavrene man jobber med, hva slags liv de hadde, og hvis man tenker for mye på hvordan det går med pasienter man har hatt, eller hvordan det går med familiene til pasientene man har mistet, ja da blir man jo dypt deprimert eller gal. Man må klare å stå der og operere noen og tenke mest på den tekniske biten av det, og ikke hvor forferdelig det ville blitt for barna til pasienten om han skulle komme til å dø. Jeg er altfor følsom til å klare å ikke bry meg om en fyr som døde for et par år siden fordi jeg ga ham feil medisiner... Sånne scenarioer må man klare å takle som lege.

Jeg fant ut at det med å hjelpe folk kan man gjøre mange, mange steder i arbeidslivet. De fleste jobber er jo til hjelp for noen.

Anonym poster: a3dbb4322d389706c3c198b06c18b04d

[AnonymBruker]

Folk som ikke har studert medisin selv har ikke mulighet til å sette seg inn i hvor krevende studiet er, hvor mye man må ofre av fritid og familieliv både når man studerer medisin og når man er ferdig utdannet lege. Jeg studerte medisin i mange år i Oslo. Jeg var som deg svært usikker, og fant ut underveis at legerollen ikke var noe for meg. Det er et enormt ansvar, lange vakter , du må jobbe helger, netter, helligdager. Du er mye overlatt til deg selv med absvaret for den kollegiale støtten er dårlig blant leger. Det er sterk konkurranse i miljøet. Mine venner som er leger sliter seg ut med 24-timers vakter, tøft arbeidsmiljø, du går i kortvarige vikariater år etter år. Ja du kan få jobb som fastlege, men det er virkelig en dritjobb. 50 prosent i

alllmennpraksis er psykiatri og kroniske plager, og du dras i alle retninger pga alle de nye oppgaven som fastlegen har

fått tilført. Jeg er glad jeg sluttet på medisinstudiet til tross for at jeg gikk så mange år. Flere av mine venner angrer på yrker alger som lege. De er stort sett på jobb hele tiden. Og det er ikke lett å få jobb som sykehuslege i dag, de fleste må påregne å ta doktorgrad dersom de skal ha utsikter til å få en fast sykehusjobb. Beklager svartmalingen, men jeg ville droppet medisin.

Hører mine venner sier mye av det samme (har dog ikke cand. med. bakgrunn selv). For all del, det finnes sikkert også mange som stortrives som lege, men det du skriver er det mange som bør tenke over før de velger legeyrket. Dette er nok et yrke man virkelig skal brenne for før man begir seg inn i det. Jeg syntes det er sterkt av de som virkelig vil, men skjønner også at mange hopper av og satser på noe annet eller etterhvert satser på andre og mer rådgivende stillinger man kan få med cand. med bakgrunn/legepraksis.

Når jeg står utenfor og hører historier som dette må jeg også si jeg blir bekymret for hva slags helsevern man har i Norge. Man vet veldig godt at stress og lange vakter fører til feil, og når man er lege så kan feil føre til alvorlige komplikasjoner og i verste fall død for pasienten. Jeg fatter ikke at man i Norge - et av verdens rikeste land - ikke greier å sette litt mer fokus på dette. Håper selvsagt at jeg ikke virkelig får behov for noen av sykehustjenestene, men om jeg gjør det så ville jeg rett og slett nektet å få behandling av noen som har vært på vakt de siste 20 timene.

Anonym poster: 32f15cfbc83a0495e8c0a8bdb8ea8b98

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min vurderte begge å studere medisin. Han gikk for det, jeg valgte etter nøye gjennomtenkning tannlege i steden. Må si jeg er så utroooolig glad for den avgjørelsen! Under studiet merket jeg at interessemessig kunne jeg like gjerne valgt medisin som studie. Men etter at vi begge er ferdig ser jeg jo at det ikke hadde vært noe for meg i det hele tatt. Jeg trives så godt i jobben min, og det passer meg perfekt med 36 timers uker (jobber offentlig), aldri helg eller kveld, akkurat passe ansvar og pasientkontakt og god lønn. Når jeg går hjem fra jobb, tenker jeg ikke på jobben i det hele tatt:)

For mannen min var lege riktig, han elsker masse ansvar og er utrolig utholdende med tanke på 18-timers nattevakter og andre vakter. Han sluker alt han kommer over av faglitteratur på fritiden (sånn er ikke jeg), og han blir jo aldri helt ferdig (studie-vente på turnus-turnus-ass.lege-spesialisering osv).

Du må rett og slett tenker over hvor stor del yrket ditt skal være i livet ditt. For mannen min er det en livsstil. Jeg selv setter fritid altfor høyt, og jobb er kun jobb.

Lykke til i valget!

Anonym poster: a11cd09a0bcf67b0050db200d6f77d5d

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min vurderte begge å studere medisin. Han gikk for det, jeg valgte etter nøye gjennomtenkning tannlege i steden. Må si jeg er så utroooolig glad for den avgjørelsen! Under studiet merket jeg at interessemessig kunne jeg like gjerne valgt medisin som studie. Men etter at vi begge er ferdig ser jeg jo at det ikke hadde vært noe for meg i det hele tatt. Jeg trives så godt i jobben min, og det passer meg perfekt med 36 timers uker (jobber offentlig), aldri helg eller kveld, akkurat passe ansvar og pasientkontakt og god lønn. Når jeg går hjem fra jobb, tenker jeg ikke på jobben i det hele tatt:)

For mannen min var lege riktig, han elsker masse ansvar og er utrolig utholdende med tanke på 18-timers nattevakter og andre vakter. Han sluker alt han kommer over av faglitteratur på fritiden (sånn er ikke jeg), og han blir jo aldri helt ferdig (studie-vente på turnus-turnus-ass.lege-spesialisering osv).

Du må rett og slett tenker over hvor stor del yrket ditt skal være i livet ditt. For mannen min er det en livsstil. Jeg selv setter fritid altfor høyt, og jobb er kun jobb.

Lykke til i valget!

Anonym poster: a11cd09a0bcf67b0050db200d6f77d5d

Dette var nesten litt godt å lese. Jeg har nemlig (om 1 dag) fullført første året på odontologi ved UiO. Har søkt på medsin gjennom samordna og dersom jeg kommer inn får jeg 1.året godkjent. Men er så usikker.. Grunnen til at jeg har søkt medisin er mulighetene og kanskje en mer variert jobbhverdag? Samtidig som man får brukt kommunikative evner i større grad.

Men jobben som tannlege virker samtidig fristende. Det at man kan jobbe "vanlig" uke, ingen nattvakter, gode jobbmuligheter, mindre ansvar, god lønn. Men det praktiske skremmer meg litt. Hva hvis jeg ikke takler"håndtverks"biten? Det er litt kjipt å finne ut på tredje året. Men heller litt mot å fortsette på odontolgi nå merker jeg:)

Anonym poster: d0e7ecd206c8dc162dd59c4ecf59a93d