Noen gode råd ang. barneoppdragelse?

[Gjest lei mamma]

Har ei datter på snart 4. I det siste har hun begynt å være enormt stor i kjeften mot meg. Hvis jeg f.eks ber henne om å rydde lekene, kan hun svare "nei, gjør det selv" eller "skal jeg drepe deg".

Andre ting hun kan si er at det er hun som bestemmer, at jeg må lyde henne osv, samtidig som hun geiper.

Som oftest er hun en deilig jente som viser masse kjærlighet og empati.

Det er når det kommer til å få viljen at ting blir vanskelige.

Jeg har nettopp begynt å ta fra henne goder. I dag fikk hun ikke se barne tv, fikk ikke søtsaker og noe annet enn å drikke vann kunne hun bare glemme. Tar fra henne goder for hver gang hun er utidig i munnen, og det er ofte blitt i det siste.

Føler ofte at jeg ikke klarer å takle henne, at jeg er totalt mislykket som mamma. I og med at jeg er alenemamma, gjør ikke saken noe bedre.

Merker at jeg blir fortere dømt som dårlig mamma når jeg er alene om ansvaret. Og det viser jo da på ungen at jeg ikke er særlig flink til å oppdra henne.

Vil helst unngå så langt jeg kan å heve stemmen til henne, for jeg er redd hun skal fortelle i barnehagen og at de skal ta det opp feil.

Jeg elsker henne så ufattelig høyt, og vil ikke at hun skal bli en ufordragelig drittunge som ingen liker. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal unngå dette. Jeg gir henne masse oppmerksomhet og kjærlighet, og det fins ingen grenser på hvor kos vi har det sammen når hun den gode søte snille jenta som jeg kjenner henne som.

Tusen takk for at du leste dette, håper du har noen gode råd til en fortvilet mamma.

GOD HELG

[Gjest Change]

Hei :D

Har dessverre ikke så mange gode råd til deg, men ville bare si at jag har det slik med min 3 år gamle datter også. Jeg blir kalt dumming og slemme, stygge dame :-? For meg virker det som at dette er en veldig vanlig del av trass perioden(2,3,4 år),i hvertfall utifra det jeg ser av barn rundt meg. Vi må tenke på at barna er så små at de ikke så lett finner ord å utrykke sitt sinne og sin frustrasjon med. De tar vel i bruk ord de synes er stygge eller som de vet de får reaksjoner på. Tror også det er viktig å se trassen som en løsrivningsprosess,og prøve å la barna få litt større bestemmelsesrett på områder der dette er mulig.

Jeg prøver å vise min datter at jeg forstår at hun er sint,men at jeg ikke kan godta slik ordbruk. Jeg har flere ganger snakket med henne og sagt at hun kanskje heller kan si at hun er sint, for da slipper hun at jeg blir streng på henne. Vet ikke om hun kanskje er for liten til å forstå det,men hun har ved et par anledninger ropt "jeg er så sint" istedetfor å bare hyle eller si dumme ting.

Det er ganske vanskelig å takle barna når de snakker slik, og det er veldig lett å føle seg misslykket som mor når barnet ditt står og skriker stygge ting til deg, men jeg tror det er viktig å ta det for det det er,nemlig ganske sunn og vanlig trass. Det som er det vannskelige er å få barnet til å skjønne at det er greit å være sint, men ikke greit å bruke stygge ord, eller si stygge ting til andre! Så jeg henger meg vel egentlig på her og ønsker gode råd fra andre!

Jeg tror ikke du skal la tanken på barnehagepersonellet hindre deg fra å være streng mot datteren din hvis du synes det trengs. Jeg tror de hører mye rart,men er både utdannet til og i stand til å skille ut allvorlige saker. De legger vel vell så mye vekt på adferd og samspill mellom foreldre-barn, som på uttalelser fra barn.

Change

[Gjest gotthard]

først si at du er ikke alene om dette , veldig mange har det slik.

i morgen når du skal levere i barnehagen så spørr om og få prate med pedd,lederen eller noen av de andre , 8helst ped,leder da de har best utdanelse til og se slikt) spørr da om de ser noe på barnet ditt og om de eventuelt kan observere ungen lit.

du kan også kjøpe en bok som heter de utrolige årene , er om barn med adferdsproblemer , men er veldig fin for foreldre med vanelige barn også.

det er riktig og ta fra ungen goder når de er slik men da også forklare at det er borte fordi barnet har oppført seg på en slik måte osv , ikke si at du er for slemm til og få noen ting , om du ser forkjellen.

utenom det så skal du vite at dette går opp og ned , når jentumgen var fire år hadde hun en periode på et parr mnd hvor hun var slik , så var det rolig igjen et halvt års tid før hun begynte i gjen osv..

lykke til

[Såpebobla]

Ja, disse barna. Du er ikke den eneste, hvis det kan være noen trøst.

Jeg har tatt steget litt lenger enn å fundere selv og venter nå på time hos foreldrerådgiveren i kommunen. Bare for å få tips.

Jeg har meget standhaftige unger, som ikke vil rydde, ikke vil kle på seg, ikke vil sove, og som generellt ikke hører når de blir snakket til.

Jeg orker ikke mer, så nå har jeg bedt om råd og det får jeg.

Lykke til!

[Gjest Tex]

Rådet er veldig enkelt.

Barn i den alderen er ute etter å teste grenser. Vis barnet grensene dine, og de bør være tydelige. Si aldri nei hvis du ikke mener det, og si aldri ja hvis du først har sagt nei.

Utrygge barn lider ofte under mangel på grensesetting, og svarer med denne typen oppførsel. Jeg sier ikke at deres barn er utrygge

Jeg sier at barn som er utrygge viser denne oppførselen i stor grad, og at manglende grenser kan utvikle disse sidene hos barna.

Jeg pleier å si til foreldrene at de skal lage en visuell lekegrind for barna sine.

Bestem på forhånd, og sammen med den andre forelderen nøyaktig hvor grensene skal gå. Hold på disse, til det er på tide å utvide.

Men la barnet leke fritt innenfor.

[Twigi]

Vil helst unngå så langt jeg kan å heve stemmen til henne, for jeg er redd hun skal fortelle i barnehagen og at de skal ta det opp feil.

Ikke vær bekymret for barnehagen. Har hørt barnehagetanter si "Hvis dere lover å ikke tro på alt ungene forteller om hva som skjer her, skal vi love å ikke tro på alt ungene forteller hjemmefra "

Det er mer sannsynlig at barnehagen legger merke til at jentungen har overtatt styringen, og at de vil støtte deg når du tar tilbake kontrollen. Kanskje du tilogmed kan ta det opp med dem og be om råd? Det er som regel lettere å gi råd når man ikke er den som sitter midt i situasjonen. De har jo i tillegg erfaring med hennes aldersgruppe!

Vær også klar over at andre foreldre kjenner seg igjen, og gjerne vil støtte deg og hjelpe deg når du skal sette grenser for ungene. Tilogmed besteforeldre kan trenes i grensesetting

Jeg ser at unger i min omgangskrets veldig lett finner seg i mine grenser. Dette er unger jeg er kjempeglade i, og som jeg koser masse med. Men de får seg ofte en overraskelse når de prøver å tøye grensene. Har jeg sagt nei, så betyr det nei. Det går overraskende kort tid før de skjønner det - og da prøver de seg ikke om igjen. Men selvfølgelig: det er jo mye lettere når man bare seg ungene i enkelte situasjoner.

Lykke til! Du har masse igjen for å sette grensene nå, da slipper du 14 år til med krangling - og du slipper å ha en tenåring i huset som er fullstendig sjef (de blir sjef nok som det er ..... :hår: )

[waco]

I stedet for straff kan du heller belønne.... La henne se hvilkene tegnefilmer hun vil... la henne bli bortskjemt, og du har en glad og lykkelig unge... kjøp de tingene hun ønsker seg, men la henne dele dem med de andre barn. Ikke lær henne begreper om eiendomsrett og mitt og ditt, - si heller alle lekene er våres for å deles...når man får solidaritetsfølelsen inn med te-skjeer så vil man også være en glede for andre...og ikke en belastning.

Det som er feil med mange alenemødre, er at de ikke ser at barna deres vil få en unormal oppvekst med mye anger og sinne, dersom de ikke har flere voksenroller og forholde seg til... og da holder ikke med barnehagetanter.... de er jo like.... i pedagodisk korrekt oppdragelse skal man lære barn, - selv om alle vet at den beste læring gjør en av seg selv...man lærer av sine feil.

Dersom jeg hadde blitt straffet mye som ung, så ville jeg også avskydd mennesker som var anderledes enn meg selv... f eks aldri invitert en uteligger til å overnatte på sofaen fordi det er kaldt ute. Denslags samfunnsplikt tror jeg menn i mye større grad har enn kvinner som ikke er annet enn egobaserte selvkonstentrerte "mødre" som lærer barna sine at så lenge en er alene og mamma...aah... send ungen din vekk! Jeg forstår ikke, er det ikke en barnefar her? Hvor er foreldrene dine? Kanskje du har en tante som synes det er moro å få besøk av tanteniesebarne sitt (var det korrekt, mon tro?).... En hyttetur eller danskebåten...er morsomt for barn...

Nei, jeg tror verden hadde kommet mye lengere med belønninger i stedet for straff, men det er mer sånn jeg er. Jeg tror enhver form for straff vil uansett virke mot sin hensikt av det enkle bevis, at vi er alle forskjellige og dermed vil tolke alt ulikt.

Waco

Men slike ting er det ikke sikkert dere forstår, - så vi kan blablabla videre

[Gjest gjest1]

Waco - barn må faktisk ha grenser. De må faktisk lære seg at ikke all oppførsel er godtagbart. Barn av fri oppdragelse vokser gjerne opp og blir egoistiske og selvsentrerte og takler ikke motgang for de er ikke vant til motgang, og verden er full av motgang, så det er ikke noe sjakktrekk. Ungene må faktisk lære seg å leve i et samfunn med andre mennesker som har andre behov enn dem selv, og de må lære å se at ikke alle andre er statister i ens eget liv, men har hovedrollen i sitt eget - hvor de selv faktisk er statister (ble den setningen uforståelig eller?)

Hvordan kan jeg si dette så sikkert? Fordi jeg er en satans hønemor som alltid har hatet at ungene mine skal bli lei seg så jeg har føyd dem altfor mye. De er søte og greie unger i dag, SÅ LENGE DE FÅR DET SOM DE VIL, men motgang, forventninger og krav har de store problemer med - og det er MEG som står for det. De sliter med autoriteter som lærere for eksempel. Om læreren forventer noe, så er han/hun en dritt. Eldstemann tror at anarki ville vært en fin ting. Sikkert fint for ham, men det han ikke ser er at det aldri ville fungert fordi mennesker i utgangspunktet er egoistisk. Og altså - ingen regler og rammer som barn = egoistiske voksne.

[Gjest Anonymous]

ehhh waco? det er noe som heter trassalder, dit vil ungen komme uansett... det som er viktig synes jeg, er å vise grenser, være bestemt, uten å straffe ungen!

kanskje barnet er misfornøyd med noe, og da gjelder det å finne ut hva det er.

Hvis ungen er sint, spør hvorfor barnet er lei seg, da vil man få høre hvorfor ungen er sint... et barn som er lei seg, viser gjerne sinne.

[Gjest lei mamma]

I stedet for straff kan du heller belønne.... La henne se hvilkene tegnefilmer hun vil... la henne bli bortskjemt, og du har en glad og lykkelig unge... kjøp de tingene hun ønsker seg, men la henne dele dem med de andre barn. Ikke lær henne begreper om eiendomsrett og mitt og ditt, - si heller alle lekene er våres for å deles...når man får solidaritetsfølelsen inn med te-skjeer så vil man også være en glede for andre...og ikke en belastning.

Det som er feil med mange alenemødre, er at de ikke ser at barna deres vil få en unormal oppvekst med mye anger og sinne, dersom de ikke har flere voksenroller og forholde seg til... og da holder ikke med barnehagetanter.... de er jo like.... i pedagodisk korrekt oppdragelse skal man lære barn, - selv om alle vet at den beste læring gjør en av seg selv...man lærer av sine feil.

Dersom jeg hadde blitt straffet mye som ung, så ville jeg også avskydd mennesker som var anderledes enn meg selv... f eks aldri invitert en uteligger til å overnatte på sofaen fordi det er kaldt ute. Denslags samfunnsplikt tror jeg menn i mye større grad har enn kvinner som ikke er annet enn egobaserte selvkonstentrerte "mødre" som lærer barna sine at så lenge en er alene og mamma...aah... send ungen din vekk! Jeg forstår ikke, er det ikke en barnefar her? Hvor er foreldrene dine? Kanskje du har en tante som synes det er moro å få besøk av tanteniesebarne sitt (var det korrekt, mon tro?).... En hyttetur eller danskebåten...er morsomt for barn...

Nei, jeg tror verden hadde kommet mye lengere med belønninger i stedet for straff, men det er mer sånn jeg er. Jeg tror enhver form for straff vil uansett virke mot sin hensikt av det enkle bevis, at vi er alle forskjellige og dermed vil tolke alt ulikt.

Waco

Men slike ting er det ikke sikkert dere forstår, - så vi kan blablabla videre

Tusen takk for svar Waco!

Barnefaren har fått en slik "nydelig" oppdragelse som det du beskriver her. Han har blitt bortskjemt og fått sydd vinger under armene hele livet, og derfor aldri lært seg å ta ansvar. Ergo han er ikke involvert i sitt barns liv, barnet har ikke sett han på over to år. Han har ALDRI tatt ansvar for noe, hverken når det gjelder sitt barn, eller seg selv.

Jeg vet at du tar feil i uttalelsene dine, det går ikke ann å leve slik som du skriver her, samfunnet fungerer ikke slik, og kan ikke ta imot barn som er oppdratt på den måten.

Jeg belønner barnet mitt når hun har gjort seg fortjent til det, er jo slik samfunnet fungerer. Vi jobber og får lønn!

Og til dere andre som har svart:

Tusen takk, jeg tar rådene innover meg, har snakket med barnehagen om dette. De sa at hun ikke var slik der.

Har tenkt på å ta en tlf til foreldrerådgivningen (visste ikke om dem før nå) og høre om råd.

[Gjest Madam Felle]

Rådet er veldig enkelt.

Barn i den alderen er ute etter å teste grenser. Vis barnet grensene dine, og de bør være tydelige. Si aldri nei hvis du ikke mener det, og si aldri ja hvis du først har sagt nei.

Utrygge barn lider ofte under mangel på grensesetting, og svarer med denne typen oppførsel. [b}Jeg sier ikke at deres barn er utrygge

Jeg sier at barn som er utrygge viser denne oppførselen i stor grad, og at manglende grenser kan utvikle disse sidene hos barna.

Jeg pleier å si til foreldrene at de skal lage en visuell lekegrind for barna sine.

Bestem på forhånd, og sammen med den andre forelderen nøyaktig hvor grensene skal gå. Hold på disse, til det er på tide å utvide.

Men la barnet leke fritt innenfor.

Er enig med deg i det meste, men det er lov å ombestemme seg av og til. Voksne har en lei tendens til å svare nei før de får tenkt seg om, og da må en kunne få lov til å ombestemme seg. barn ahr godt av å få vite at voksne også kan ta feil, for de lærer av det også.

Men en skal ikke si nei, for så å si ja til alt

[Arketypen]

man komme rgjrene inn i en maktspiral som barna blir eksperter på å vinne.... I stedet for å bli med på ordkrigen, burde man stå tilbake og ikek bli med.. Hva med å spørre henne når hun sier at hun skal drepe.. Å... Og hvem skal lage mat til deg, være glad i deg og kjøpe klær til deg da.. eller noe...

Ikke la henne smitte deg til å bli sinna... Smitt heller henne med din glede... smil godt, ta i henne og si... å, vet du hva jeg kom på nå, jeg er bare såå glad i deg jenta mi...

Så må du jobbe med relasjonen deres. Du må invistere masse små godord i banken. Hale tiden ta henne i å gjøre noe bra. Så fint du gjør det der, så bra du komme rrett hit, så flott du kledde på deg med en gang, så supert du pusse tennene etc etc...

Gresesetting er også helt essensielt. Når du bestemmer så bestemmer du. Ikke bli sint når du setter grenser, men bestemt og konsekvent.

se ellers her:

www.atferd.uio.no

[Gjest Tex]

Er enig med deg i det meste' date=' men det er lov å ombestemme seg av og til. Voksne har en lei tendens til å svare nei før de får tenkt seg om, og da må en kunne få lov til å ombestemme seg. barn har godt av å få vite at voksne også kan ta feil, for de lærer av det også.[/quote']

Og nettopp derfor er det viktig at de voksne lærer seg å ikke si nei før de har tenkt seg om.

[Gjest Pjusk]

Føler ofte at jeg ikke klarer å takle henne, at jeg er totalt mislykket som mamma. I og med at jeg er alenemamma, gjør ikke saken noe bedre.

Merker at jeg blir fortere dømt som dårlig mamma når jeg er alene om ansvaret. Og det viser jo da på ungen at jeg ikke er særlig flink til å oppdra henne.

Jeg synes du høres ut som en flink mamma, jeg!

Og det heter seg vel at når barnet oppfører seg bra borte, er det ingen fare (ref. du skriver det oppfører seg bra i barnehagen). Hun er nok bare i en periode der hun vil teste grenser litt ekstra hjemme.

Har ingen gode råd - kunne trengt noen selv for samme problem til tider. Men det vi har gort med godt resultat er å føre en veldig konsekvent linje som innebærer konsekvenser i form av straff eller belønning.

Og du er flink som ikke hever stemmen - så flink er ikke jeg.

[Arketypen]

deter som nevnt helt essensielt å bygge opp et godt forhold til sine barn. Man må da smårose hele tiden. ikke på ferdighet, men på atferd og person. Med mye positivt i banken, takler de bedre å bli satt grenser for.