Hvorfor valgte dere att deres barn skulle bli enebarn?

[Gelica]

Jeg lurer rett og slett på hva andre tenker rundt dette.

Min mann og jeg har en jente på 5 år og har valgt att vi ikke ønsker flere barn.

Jeg har fått flere tilbakemeldinger på att det må bli trist for henne og ikke ha noen søsken og att hun kommer til å vokse opp "alene"

Vi har god kontakt med hennes kusiner, fettere, samt att hun har en del venner så jeg personlig ser ikke helt dette problemet.

Hva tenker dere som bare har ett barn og hva tenker dere som også har søsken til barna deres?

[AnonymBruker]

Min mann er enebarn, og i en alder av 40+ synes han det er veldig trist. Han vokste opp på samme måte som din datter, masse søskenbarn og mange venner, han hadde en kjempefin barndom/ungdomstid og følte ikke at han manglet noe. Det er først som voksen man merker man er "alene". Søskenbarn og venner etablerer seg, den berømte tidsklemma slår inn og den nærmeste familie blir den viktigste. Altså egne barn, søsken, partner og ikke minst partners søsken.

Man blir også "eneansvarlig" for sine foreldre, det er ikke alle forunt å ha unge og friske foreldre. Mine svigerforeldre er godt oppe i årene, har skrantende helse og har behov for hjelp i hverdagen utover hva hjemmetjenesten kan stille opp med. I tillegg er de mye alene, da deres generasjon tynnes kraftig ut og, helt ærlig, gamle tanter og onkler er ikke de som står øverst på besøkslista. Ergo står alt og faller på oss, og det er noe mannen min kjenner mye på.

Jeg har både friske og relativt unge foreldre, i tillegg til tre søsken med barn. Vi søskene hadde kanskje ikke den største gleden av hverandre som barn (pga alder og kjønn), men vi har kommet mye nærmere hverandre fra sent i tenårene og i voksenlivet. Ikke minst har vi historie sammen, de samme referansepunktene, noe jeg ser på som uhyrlig viktig. Mannen min og jeg har snakket mye om dette, og han har vært veldig på at vi skal ha flere enn et barn (venter nr 2 i disse dager), selv om barna våre har tilsammen 8 søskenbarn maks en halvtimes kjøretur unna. Han sa det veldig fint synes jeg, "du er heldig du, du har ikke bare noen å dele gleder med, men også noen å dele sorgen med" - noe som er veldig sant.

Tenk deg godt om.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn hos pappa. Heldigvis fikk jeg søsken hos mamma fra jeg var 12 og oppover. Som liten var det egentlig helt greit å være alene. Fikk mye oppmerksomhet fra både mamma og pappa, samt at vi var mye sammen med venner og familie. Manglet aldri noenting og følte meg aldri ensom.

Nå som voksen er det noe herk. Jeg er helt alene om "ansvaret" for pappa. Og med en pappa med psykiske problemer så kan det bli mye å håndtere innimellom. Han har heller ikke funnet seg noen ny kjæreste/kone (dessverre) så jeg har ingen å dele det med der heller. Så tenker jeg hele tiden på hva som skjer om han skulle dø nå. Jeg har ikke råd til å arrangere begravelse for ham enda. Det er ingen å dele noe med!

Nei, her skal barnet mitt få søsken om hun vil eller ikke. Jeg uner ingen å stå alene med dette ansvaret her.

[AnonymBruker]

Jeg lurer rett og slett på hva andre tenker rundt dette.

Min mann og jeg har en jente på 5 år og har valgt att vi ikke ønsker flere barn.

Jeg har fått flere tilbakemeldinger på att det må bli trist for henne og ikke ha noen søsken og att hun kommer til å vokse opp "alene"

Vi har god kontakt med hennes kusiner, fettere, samt att hun har en del venner så jeg personlig ser ikke helt dette problemet.

Hva tenker dere som bare har ett barn og hva tenker dere som også har søsken til barna deres?

Det er slemt å si det men føler det holder med en unge jeg..

Vi har jo selvsagt kontakt med andre som har barn på samme alder så han blir uansett vant til å dele og leke med andre barn.

Søsteren min sin unge er jo bare 14 dager yngre enn mitt barn så de går bra overens

Å hun andre søsteren min har fire barn så han leker jo en del med de også selv om det er litt større aldersforskjell der.

Itellegg besøker vi jo venner med barn,så har egentlig ikke dårlig samvitighet for at jeg ikke ønsker flere barn.

[AnonymBruker]

Mine foreldre tenkte det samme da jeg ble født. Da jeg var 5 så hadde de bestemt seg at de ikke ville ha flere unger.

Jeg hadde jo så mange venner sa de. Da jeg var 7 så fikk jeg tilfeldigvis ei søster av likevel. Det kom som et sjokk på dem.

Samme året begynte jeg å bli mobbet på skolen og innen jeg var 8 så hadde jeg ikke en eneste venn og slik var det helt til vi flyttet og jeg begynte på vgs i en annen kant av landet.

Jeg vet ikke hvordan jeg ville klart meg uten søstra mi. Jeg hadde kun henne i gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen.

Nå hadde jeg heller ingen annen familie i nærheten heller da og jeg hadde kun en fetter og han var 5 år eldre enn meg og han ville ikke leke med noe jente heller. Var ikke før jeg var rundt 15 at vi begynte å være mer sammen da vi så hverandre en gang i året.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er et dårlig argument å bruke for å bare ha ett barn at barnet har mange venner å leke med.

Et søsken er mye, mye mer enn en lekekamerat.

Det var veldig fint sagt det med at man deler både glede og sorg med søsken. Det er så sant, så sant.

[Kajal]

Jeg er enebarn fordi foreldrene mine ikke kunne få flere barn etter meg. Som barn har jeg ikke savnet søsken, men nå som jeg er voksen og ser mine venner sitt vennskap med sine voksne søsken, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde søsken selv. Tror savnet bare kommer til å bli større med årene.

[AnonymBruker]

Søsken er veldig oppskrytt. Jeg har aldri hatt et nært forhold til søsknene mine og stoler ikke på at de vil være med å dele byrden når foreldrene våre blir gamle og syke. Det er ren gambling om søsken kommer overens eller ikke og jeg tror mange som vokser opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken.

[Gjest gurimalla]

Søsken er veldig oppskrytt. Jeg har aldri hatt et nært forhold til søsknene mine og stoler ikke på at de vil være med å dele byrden når foreldrene våre blir gamle og syke. Det er ren gambling om søsken kommer overens eller ikke og jeg tror mange som vokser opp som enebarn glorifiserer det å ha søsken.

Selv om du ikke har et bra forhold til dine søsken kan du vel ikke si på generelt grunnlag at søskenforhold er oppskrytt. Min erfaring er det motsatte, de aller fleste av de jeg kjenner (inklusive meg selv) har et godt forhold til sine søsken.

[Gjest Håpløs]

Enig med flere her i at når man etablerer seg henger man mye med søsken og partnerskap søsken. Ønsker jo også at barnebarna skal ha litt familie utenom mor og far. Søsken er man som regel glad i på tross av ulikheter, og det er fint å ha noen som alltid bryr seg.

[Gjest Gjest]

Valgte og valgte... Jeg ble alvorlig syk etter svangerskap og fødsel, så det lot seg dessverre ikke gjøre å få fler. Men tross mørke spådommer både fra KG og andre steder, så har barnet det utmerket. Noen ganger er det bare sånn, og det går helt fint det også.

[Gjest Gjest]

Valgte og valgte... Jeg ble alvorlig syk etter svangerskap og fødsel, så det lot seg dessverre ikke gjøre å få fler. Men tross mørke spådommer både fra KG og andre steder, så har barnet det utmerket. Noen ganger er det bare sånn, og det går helt fint det også.

Et par kommentarer til: Det er mange som føler de må forsvare med nebb og klør at de bare har ett barn. Og det gjør de da ved å hevde at mange har et dårlig forhold til søsken, at søsken er oppskrytt og så videre. Dette synes jeg blir helt feil, man trenger ikke å forsvare sitt valg ved å disse andres.

Ja, det kan hende barnet vil føle på mangelen av søsken når det er voksent. Ja, det er bare ett barn til å "ta seg av sine gamle foreldre." Men stå heller støtt på valget dere har gjort. Ikke la folks spådommer trykke dere ned. Si heller "sånn har vi valgt, for det passer best for oss." Lev og la leve.

[Gjest Spinell]

Man er ikke gitt å være venner med søsknenen sine.

Det er heller ikke gitt at barn tar ansvar for gamle foreldre, enten man har ett eller fler barn. (Det må være mye tristere å være den eneste i en søskenflokk som faktisk tar byrden med gamle foreldre enn å være enebarn og gjøre det!)

Jeg er et enebarn som ikke savner søsken (og jeg nærmer meg 40, hvilket tilsier at foreldrene mine slett ikke er helt unge lenger). Nå er jeg heldig og har svært god kontakt med søskenbarn på samme alder, og det er man selvsagt heller ikke garantert.

Man skal likevel ikke ha dårlig samvittighet for bare å få ett barn. Gi barnet en god oppvekst, med god sosialisering med andre barn, og det vil på ingen måte lide noen nød.

Til slutt vil jeg tilføye noe jeg trolig vil få pepper for: Arveoppgjøret den dagen foreldrene faller fra, medfører sjelden familiefeider for enebarn... Uten at det skal være noe argument for bare å få ett barn.

Endret 3. august 2011 av Spinell

[Gjest Gjest]

å ha bare ett barn er noen som må da dei ikkje kan få fler,men generelt sett er det ensomt å vokse opp aleine,uten å han noen å dele den oppveksten dei har med.dette er det største savnet som barn og seiner som voksen.ikke alle opplevelser kan diskuteres med andre enn søsken.seinere nar ene barn får barn har barnet deres ikke søsken barn og vil få veldig liten familie etterhvert som dere voksne faller fra.du kan også risikere å miste dette ene barnet nåer dere er for "voksne til å få flere.

enebarn blir heller ikke vant til å dele med andre slik søsken må og blie dermed ofte ener tenkende.

[Gjest Gjest]

Enig der. Sjeldent ansvaret for gamle foreldre blir likt fordelt uansett, og det behøver ikke bare å handle om at de andre blir ansvarsløse, men f.eks at søskenet selv blir fysisk eller psykisk syk, at de andre bor på den andre siden av landet så det ikke er praktisk mulig å stille så mye opp...

Og folk hadde kanskje ikke måttet forsvare det å ha ett barn om ikke de hadde blitt opplevd å bli stilt mot veggen ofte på grunn av sitt valg. Ser ikke å nevne at de finnes en del som ikke har et godt forhold til sine søsken som å "disse" noens valg.

Vanligvis så blir ikke folk kritisert for å ha for eksempel tre barn, og det er vel noen som føler for å svare med samme mynt og minne om at det ikke nødvendigvis er idyllisk og enkelt med søsken, når de får høre hvordan de kan frarøve barnet "en nær venn gjennom hele livet som stiller opp i tykt og tynt".

Pleier folk som har valgt flere å få skyldfølelse av å høre om at andre ikke har fått noe godt ut av å det å ha søsken? Lar de virkelig vanligvis seg påvirke av at en og annen forteller om slike opplevelser? Eller er det greit å presentere den andre siden også, med de som er fornøyde som enebarn, og de som ikke har et nært/godt forhold til sine søsken?

[Gjest Spinell]

å ha bare ett barn er noen som må da dei ikkje kan få fler,men generelt sett er det ensomt å vokse opp aleine,uten å han noen å dele den oppveksten dei har med.dette er det største savnet som barn og seiner som voksen.ikke alle opplevelser kan diskuteres med andre enn søsken.seinere nar ene barn får barn har barnet deres ikke søsken barn og vil få veldig liten familie etterhvert som dere voksne faller fra.du kan også risikere å miste dette ene barnet nåer dere er for "voksne til å få flere.

enebarn blir heller ikke vant til å dele med andre slik søsken må og blie dermed ofte ener tenkende.

Snarere tvert imot, vil jeg si, i alle fall hvis jeg forstår deg riktig.

Enebarn trenger ikke kjempe med nebb og klør for å få sin andel av oppmerksomhet/godteri/whatever, og har dermed ikke "lært" at en må hevde seg selv i alle sammenhenger for å maksimere sitt eget utbytte.

Det du nevner om å få flere barn i fall man mister ett er en uhyrlig tanke! Man må verdsette hvert eneste individ som seg selv, ikke som erstatning for noen som er død! Uansett om man har ett eller 10 barn, skal alle være like umistelige!

[Gjest Frida]

Jeg vokste opp med fem eldre søsken, og må i voksen alder si at de har bragt meg mer sorg enn glede. Jeg har på mange måter blitt den som står utenfor klikken. Jeg har valgt høyere utdanning og har andre interesser/ønsker i livet enn dem, derfor passer jeg ikke inn i deres verden og det blir alltid "dem mot meg" når vi møtes. Det går lenge mellom hver gang vi treffes, og jeg pleier å glede meg til gjensynet og tenke at "denne gangen skal det gå bedre", men hver gang blir jeg skuffet og lei meg. Så søsken er definitivt ikke alltid en glede i voksen alder. De kan også medføre slitsomme plikter og et bånd man helst skulle vært foruten. For min del føler jeg det er vondere å være utenfor gruppa enn å ikke ha denne gruppa i det hele tatt.

Samboeren min og jeg prøver å få barn nå, og vi tenker at det holder med ett barn. Han har to barn fra før, så rent teoretisk blir det ikke et enebarn. Men siden hans barn er så mye eldre enn den lille så vil nok ikke søskenbåndene bli de tetteste.

Vi tenker mye på om vi burde prøve på nr to også, men har altså foreløpig kommet fram til at det holder med en. Det handler om økonomi, plass og livssituasjon totalt sett.

[Gjest Gjest]

Snarere tvert imot, vil jeg si, i alle fall hvis jeg forstår deg riktig.

Enebarn trenger ikke kjempe med nebb og klør for å få sin andel av oppmerksomhet/godteri/whatever, og har dermed ikke "lært" at en må hevde seg selv i alle sammenhenger for å maksimere sitt eget utbytte.

Det du nevner om å få flere barn i fall man mister ett er en uhyrlig tanke! Man må verdsette hvert eneste individ som seg selv, ikke som erstatning for noen som er død! Uansett om man har ett eller 10 barn, skal alle være like umistelige!

Her er jeg enig. Har ingen søsken, og når jeg tenker tilbake til barndommen var jeg en av de som var minst opptatt av "å stå på mitt". Så ingen problemer med at andre fikk før meg, enten det gjaldt mat/godterier/å få komme til først i leken, og så ikke vitsen med å krangle/konkurrere støtt når man kunne leke fredelig sammen, helst noe den andre foreslo.

Som enebarn er man gjerne nødt til å lære seg å ha fantasi til å leke alene, eller finne positive måter å bli kjent med andre på, fra en tidlig alder. Og noen ganger begge deler

Og jeg tror umulig livet blir det samme etter å ha mistet et barn, selv om man fortsatt har de andre.

[Mynona]

Jeg er enebarn fordi foreldrene mine ikke kunne få flere barn etter meg. Som barn har jeg ikke savnet søsken, men nå som jeg er voksen og ser mine venner sitt vennskap med sine voksne søsken, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde søsken selv. Tror savnet bare kommer til å bli større med årene.

Samme her. Mamma kunne ikke få fler, derfor ble jeg enebarn. Det har egentlig vært helt greit. Har jo blitt veldig selvstendig og trives i mitt eget selskap osv..

Men nå som jeg er voksen er jeg skikkelig misunnelig på vennene mine og deres søsken. De har godt forhold, drar på ferier sammen, støtter hverandre, hjelper hverandre med smått og stort.

Jada, jeg kan gjøre alt dette med venninner, men etterhvert blir venninnnene så opptatt med sine egne familier, så man sklir litt fra hverandre osv..

Skulle ønske jeg hadde ett søsken.

[Gjest G]

Selv om du ikke har et bra forhold til dine søsken kan du vel ikke si på generelt grunnlag at søskenforhold er oppskrytt. Min erfaring er det motsatte, de aller fleste av de jeg kjenner (inklusive meg selv) har et godt forhold til sine søsken.

Akkurat som man ikke kan si at søsken er gull verdt for alle selv om noen har et godt forhold til sine søsken. Det går begge veier.