Venninne i sorg

[AnonymBruker]

En venninne mistet nettopp barnet sitt i magen rett før termin. Dagen før hun fant det ut snakket vi om at jeg hadde kjøpt en gave, og at jeg gledet meg så til å treffe barnet hennes når det kom.

Sitter her med gaven og lurer på om jeg skal gi den til henne eller ikke? Hun vet jo at jeg har skaffet noe.... Det er en kjønnsnøytral gave, så hun kan bruke den til evt. senere barn. Akkurat nå er det selvsagt forferdelig trist for henne det som har skjedd, så tenkte å vente litt. Ville si noe om at jeg, i likhet med henne og mannen, hadde gledet meg sånn til å møte barnet. Og at denne gaven hadde jeg kjøpt med barnet i tankene, så det er derfor barnets uansett hva som har skjedd... Men hun er jo i sorg, og det siste jeg vil er å få henne til å føle seg verre.

Jeg vet ikke altså. Er helt satt ut selv, og tankene er bare kaos. Syns det er vanskelig å vite hvordan jeg skal nærme meg henne i denne triste tiden. Leser på nett om hvordan man skal møte foreldre som har mistet et barn, men må nok vente litt før jeg entrer banen mer.

Er jeg helt på jordet som vil gi en gave til et barn som ikke lever lenger?

[Gjest Spinell]

Har aldri opplevd liknende, men ville ikke funnet på å gi gaven nå. Jeg kan ikke forstå annet enn at det vil gjøre sorrgen, såret og savnet enda sterkere på en unødvendig måte.

Vær der for henne, og la henne sørge (på sine egne premisser). Gi henne oppmerksomhet og vær en venn.

Ta vare på gaven selv, og snakk med henne om den på et senere tidspunkt. Kanskje er det rette å spare gaven til neste barn, men kanskje er det like greit å gi denne gaven til et annet barn, uten å fortelle at den var kjøpt med tanke på et barn som ikke fikk leve. Det du ikke skal gjøre er å finne ut av dette akkurat nå.

PS: husk også at du neppe er den eneste som har forberedt gave til barnet hennes, og som hun vet om. Besteforeldre, kommende tanter/onkler og andre venner kan også ha gaver på lager.

Endret 1. august 2011 av Spinell

[Malibulita]

Hvis babyen får egen gravstein (er det opp til foreldrene uansett alder, eller er det bare om den var nok utviklet til å leve over?), og du har kjøpt en bamse, kunne du jo kanskje satt den på graven?

Hvis det ikke finnes en grav, eller du har kjøpt noe annet, så tror jeg nok ikke jeg ville gitt gaven. Jeg ville isåfall spart på den en god stund, i tilfelle venninna di ba om å få se den senere!

[Bayla]

Huff så trist..

Jeg tenker det samme som Spinell skriver, gaven kan gjøre sorgen sterkere.

[AnonymBruker]

TS her

Godt å få noen synspunkter på det. Så jeg lar nok være da, det siste jeg vil er at hun skal få det verre i sorgen.

Tusen takk for hjelpen

[Gjest Vampen]

Hei, først og fremst, forferdelig trist å høre om venninnen din. Jeg har selv mistet et barn i dødfødsel, og jeg har også jobbet med en bok som handler om barn som dør i magen eller kort tid etter fødsel.

Så, over til spørsmålet ditt. Jeg syntes det er fantastisk flott at du ønsker å gi en gave. Men når det er sagt, jeg ville ikke ha gitt en gave som er tiltenkt et levende barn. Du skriver ikke hva det er du har kjøpt, om det f. eks er snakk om en bamse, så syntes jeg det går helt greit å gi den. Men klær og utstyr kan nok bli vondt. Når jeg fortsatt lå på sykehuset sendte jeg min mor hjem for å rydde unna alt babyutstyr. Det var rett og slett fordi å SE utstyret og alle tingene en levende baby skulle ha hatt, bare gjorde det enda mer klart at det var noe som manglet. Jeg forstår tanken din om at de kan få flere barn, men da ville jeg heller ha pakket gaven bort og gitt den til dem da. Da kan du eventuelt fortelle at det var noe du kjøpte til det barnet de mistet, og på den måte vise at du både husker det barnet som er borte og gleder deg over det nye. Mange som mister et barn i svangerskapet har et nærmest desperat behov for å få flere barn, men samtidig er det et minefelt av følelser fordi det er DET barnet, det som er borte, man vil ha. Tanken på flere kan derfor være vanskelig i starten.

Ellers syntes jeg det er tanken bak det du skriver er fantastisk. Du er en god venn, og nå kommer vennene deres til å trenge gode venner. Jeg syntes du skal fortelle dem det du skriver her, at du har gledet deg til at dette barnet skulle komme. Om du orker, så kan det også være godt for foreldrene om du spør spørsmål om barnet. Hvor stort var det? Lignet det på mor eller far? Gutt eller jente? Har de gitt barnet et navn? Mange i denne situasjonen opplever det som veldig godt å få snakke om BARNET, for selv om det er borte, så er det et perfekt og høyt elsket lite barn. Om du ønsker å gi dem en oppmerksomhet, så finnes det også mange små måter å gjøre det på. De oppmerksomhetene jeg satte størst pris på i den første tiden var en Willow Tree figur som heter Guardian Angel, en krativ tante hadde laget et lite minnealbum hvor jeg kunne skrive inn mål, navn, detaljer, bilder fra begravelsen ect som hun hadde pyntet med tegninger og gode ord, en fin ramme som jeg kunne sette inn bilde av sønnen min og/eller fot og håndavtrykkene hans, en pen boks hvor jeg kunne samle minner og et pent lys som kunne brenne lenge. Det finnes altså mange fine måter å vise at man bryr seg. Jeg skal ikke bedrive reklame for min bok, men jeg kan si så mye som at det også finnes flere gode bøker om temaet, som kan være en fin oppmerksomhet til foreldrene. Om foreldrene velger å ha en grav, så kan også en oppmerksomhet til graven, en bamse, blomst, lys ect., være en fin gave til barnet OG foreldrene.

Jeg tror det beste du kan gjøre i en slik situasjon er å være der for dem, og det ser det ut til at du ønsker å være. Bare spør om det er noe du lurer på.

Endret 1. august 2011 av Vampen

[Gjest Vampen]

Hvis babyen får egen gravstein (er det opp til foreldrene uansett alder, eller er det bare om den var nok utviklet til å leve over?), og du har kjøpt en bamse, kunne du jo kanskje satt den på graven?

Hvis det ikke finnes en grav, eller du har kjøpt noe annet, så tror jeg nok ikke jeg ville gitt gaven. Jeg ville isåfall spart på den en god stund, i tilfelle venninna di ba om å få se den senere!

Alle over 16 ukers svangerskap, mener jeg det er, skal gravlegges. Det er opp til foreldrene om det blir anonymt i en minnelund, eller om man ønsker en egen grav, eventuelt gravlegge sammen med andre.

Jeg er enig i at en bamse til graven er en fin gest. Lykkeland.no har noen veldig søte englebamser (se under bamser) som har vært veldig populære som gravpynt blant foreldre som har mistet barn. Jeg har en slik en på graven til sønnen min, og bare man passer på å impregnere dem holder de seg pene en god stund.

[AnonymBruker]

TS

Tusen tusen tusen takk for gode råd Vampen. De tar jeg til meg, og kommer nok tilbake til dem når jeg lurer på noe.

[Gjest Vampen]

TS

Tusen tusen tusen takk for gode råd Vampen. De tar jeg til meg, og kommer nok tilbake til dem når jeg lurer på noe.

Bare hyggelig, du kan også sende meg en pm om det skulle være noe. Dette er jo noe jeg brenner for, så det er bare godt å kunne hjelpe, om det så bare er med noe så lite.

Om jeg skal få komme med et siste tips, så er det å være der for dem på sikt og la dem sørge på sin måte. For å ta det siste først, det er ingen fasit for hvordan, hvor hardt eller hvor lenge man skal sørge. Krisepsykolog Atle Dyregrov, som er ledende på dette området i Norge, peker på at både det å ønske å gå videre raskt og/eller legge det bak seg så godt som mulig, er like normalt og greit som å ha behov for mer tid og rom for sorgen. Her er det viktig å være raus mtp å la foreldrene finne sin vei og heller støtte opp under den. Jeg gjorde en del ting den første tiden som noen sikkert syntes var snålt, men for meg var det riktig. Jeg fant veien tilbake til et mer normalt liv, men jeg måtte gjøre det på min måte og mitt tempo. De menneskene som forstod det betyr enormt mye for meg den dag i dag.

Den andre tingen, langsiktighet, er viktig om foreldrene ikke er av de som har behov for å gå raskt videre. Når man mister et barn opplever de fleste støtte og omsorg i bøtter og spann den første tiden, men så blir det plutselig stille. Følelsen av at man forventes å være "normal igjen" eller at alle har glemt, er vond for mange. Det er et tema jeg har møtt mange ganger fra mange foreldre som har mistet barn. Det betyr ikke at man forventer at man skal huske, minnes og snakke om det som har skjedd hele tiden, men om du husker/orker/klarer å vise at du husker en tid etter at det verste har lagt seg, så kan det være gull verdt. Spesielle dager er ofte vanskelig, det kan være jul, morsdag/farsdag, månedsdager, årsdager ect. For min del var det 5 år siden nå i juli. Både jeg og alle rundt meg har gått videre, men dagen min sønn ble født er fortsatt en spesiell dag for meg. Det er i dag den ene dagen i året hvor jeg gir meg selv rom og tid for å føle litt ekstra, minnes og være litt trist. I år var det en venninne som ringte og sa noe så enkelte som "Hei, jeg vet at det er 5 årsdagen til sønnen din i dag, jeg ville bare si at jeg tenker på dere. Hvordan går det?". En så liten ting betyr mer enn ord kan beskrive, og det til tross for at det har gått så mange år. Da kan du sikkert tenke deg betydningen av at noen husket 1 årsdagen.

Dette er noe du må føle på selv, du skal oså være komfortabel med det. Men jeg skriver det, fordi jeg syntes innlegget ditt tyder på at du ønsker å være der. Jeg avslutter dette innlegget med et dikt, skrevet av en mor som også har mistet et barn. Dette diktet sendte noen til meg to dager før begravelsen til sønnen min. Det var første gangen jeg gråt ordentlig siden det skjedde, på en god måte. Om du liker det, så kan du f. eks skrive det i et kort eller lignende.

Ser du stjernene, liten

Ser du stjernene, liten,

fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du at vi gråter?

Vi har deg så kjær.

Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,

før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt det du trengte?

Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?

Når tankene frem?

Kan du gi meg det svaret jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred?

I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,

får vi treffes igjen?

Det er så stille her hjemme.

Takk for den tiden du var

for alt det vi aldri skal glemme.

Magdalene Langslet

Endret 1. august 2011 av Vampen

[Knitcat]

Foreldrene har sikkert tatt bilder av barnet, så kanskje du kunne gi dem en fin bilderamme?

[AnonymBruker]

http://www.myforeverchild.com/

men vampens poster er flotte og har masse tips.

Har selv mistet og det å få babyklær gjør nok bare vondt værre.

[Tropic]

Ikke gi henne gaven. Om det f.eks er en bamse ol kan du f.eks legge den på graven til barnet, om de skal ha grav.