Hva sier man til en to-åring når en i familien dør?

[Madaien]

Oldefaren til sønnen min (min farfar) døde for fire måneder siden. Vi var ofte på besøk og sønnen min kjente godt til oldefaren sin. Da han døde var det svært sårt og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare døden for en to-åring. Jeg endte opp med å si at "oldefar sover".

I kveld da han hadde lagt seg begynte vi å prate om familien og jeg nevnte blant andre oldefaren. Da tok gutten min fort pekefingeren foran munnen og hvisket "hysj, oldefar sover".

Jeg ble overrasket over at han fortsatt husket den ene gangen jeg hadde sagt det.

Det jeg lurer på er; hvordan forklarer man døden til et lite barn? En gang må det jo komme for en dag at oldefaren ikke sover likevel, men at han er død og ikke kommer til å våkne igjen...

Takker for svar

[Gjest Gjest]

ta din lille gutt med til graven og legg på blomser og tenn lys.vis han hvor oldefar sover og si at han er død og ligger der under gjorda og at det gjør alle som dør.barn tar dette veldig fort.mine jenter lurer på når di skal grave ned dei som er døde.jeg foklarer at det går noen dager og at dei som kjente dei er lei seg.

barn tar ikke skade av å vere med å se den døde på minnestunder.men dette kommer an på foreldrene.

[Aerah]

Da oldemoren til min sønn døde fortalte jeg han at oldemor var død, og at det nå bare var oldefar igjen i huset deres. Oldemor var borte. Han hadde et veldig veldig godt forhold til sin oldemor, men dette var noe han aksepterte fra dag 1. Vi snakker fortsatt mye om oldemor selv et halvt år etter, og han forstår at hun er borte og aldri kommer tilbake.

[Gjest Gjest]

Jeg ville forklart at han ikke sover, men at han er død. Og at når man er død kan det se ut som om man sover, men at ingenting i kroppen virker lenger. Man puster ikke, hjertet slår ikke osv.

Jeg tror det er bedre å bruke riktige begrep og så forklare dem begrepene. Jeg har barn i familie som ble redd for å sove. For oldefar som "sov" hadde jo blitt gravd ned i jorda...

[Tootikki]

Jeg tror ikke man skal være redd for å bruke ordet "død". Vi har snakket om at den som er død ikke har det vondt, ikke ser og hører mer, at vi ikke får se h*n igjen. Besøke kirkegård er også fint. :-)

[Tootikki]

*dobbelt*

Endret 2. august 2011 av Tootikki

[Gjest Gjest]

Å si at oldefar sover kan gi et barn frykt for å sovne, når de etterpå får se en grav uten noen forklaring på hva dett er å avgå ved døden.

Så barnet bør snarest få vite at oldefar nå er død, for å unngå misforståelser som at det er farlig å sovne, og begynne å tro at man kan ende opp med å ikke våkne igjen og bli begravet, når man sovner.

Barn tar ting rimelig bokstavelig, så bruk rene ord og ikke svevende abstrakte omskrivinger som voksne kan tolke, men som barn tar for å være det som blir sagt.

Det viktigset er vel å passe på at barnet forstår at hverken det selv eller mor og far er i fare for å dø, selv om oldefar er død.

Les gjerne noe av Atle Dyregrov om barn og sorg. Vil tro det fins lett tilgjengelig på bibliotek og i bokhandel.Han er psykolog og spesialist på sorg og sorgreaksjoner hos barn.Anbefales.

[AnonymBruker]

Dere må si sannheten, barn tåler å høre det. Det er dumt å si at de døde sover når de ikke gjør det. Si at de er død, og at de er i himmelen.

Faren vår døde for mange år siden, og da var lillesøsteren min 3 år. Vi fortalte hva at pappa var død, og at han var i himmelen. Hun var også med i begravelsen og så at kisten ble senket i graven.

Husker hun var veldig lei seg og gråt mye, men det er viktig at barn får gråte og vise følelser de også.

Idag er hun tenåring, og hun husker litt sier hun. Vi prater åpent om alt i familien vår, siden vi mener det er best å være åpen og ærlig om alt, og at vi da kan støtte og hjelpe hverandre på best mulig måte.

Det er vondt å bære ting alene uten å føle at man kan prate med andre om ting.

Oi, nå skrev jeg visst over stokk og sten, men måtte bare får det ut.

[Gjest Gjest]

Dere må si sannheten, barn tåler å høre det. Det er dumt å si at de døde sover når de ikke gjør det. Si at de er død, og at de er i himmelen.

Problemet er ofte :Hva er å være i "himmelen". Dette er en abstrakt forklaring som voksne kan tolke, men enkelte barn kan bli redd for å reise med fly siden de kan komme til å kræsje i mennesker oppe i himmelen...

Og hva når man ikke tror på "Himmelen" selv, og ikke liker den religiøse himmelforklaringen.

Da er det nesten bedre å forklare hva som skjer med kroppen nå noen dør og at man ikke puster, føler, spiser, sover, tenker, fryser osv siden man har sluttet å leve og er død.

Så må man sammen trøste hverandre i savnet over den som ikke kommer tilbake og som heller ikke kan begynne å leve igjen.

Vet om noen som snakket om å være død med barna sine ved å vise en død marihøne, og si at livet var borte, og at det samme skjer med mennesker som dør.

Så begravde de marihøna med blomster og det hele.

Men disse barna var litt eldre enn to år, så jeg vet ikke om det kan brukes.

Det hjalp dem i hvertfall å se noe konkret å sammenligne med.

Har også lært at det er viktig for noen barn å få vite at dødsfall ikke henger sammen med noe de har sagt eller gjort, eller at de ikke kan bringe den døde tilbake med å anstrenge seg for å være ekstremt snill olign.

Man må heller ikke rette på "upassende" spørsmål som å få se liket, eller lignende ting barn kan si som voksne kan reagere på. Unger spør helt ærlig, og for den er det logisk. Så da må manbare svare ærlig og konkret.

TS: Våg å være modig når du forteller. Spør gjerne om råd i barnehagen eller på helsestasjonen.

[AnonymBruker]

Ja, det med himmelen var kanskje dumt av meg å skrive, men det er nok noe jeg har lært siden jeg var barn at: når man dør kommer man til himmelen. Som barn skjønte jeg at det var et gudommelig sted, og ikke i skyene

Å si at en når man er død, så lever man ikke lenger(ingenting fungerer lenger av hjerte, lunger, hjerne), er en god måte å si det på.

[Gjest Gjest]

Ja, det med himmelen var kanskje dumt av meg å skrive, men det er nok noe jeg har lært siden jeg var barn at: når man dør kommer man til himmelen. Som barn skjønte jeg at det var et gudommelig sted, og ikke i skyene

Ikke dumt , men upresist.

Det er en utbredt forestilling, men det er ikke alle barn som skjønner dette, spesielt som to år gammel.

Sier man "I himmelen" har man i grunn bare svart med noe mer som er like uforståelig som ordet "død" og som krever mer forklaring.

[LukaFrost]

Jeg villa sagt det som der er. Jeg tror mange voksne har et mer problematisk forhold til døden enn hva små barn har.

[AnonymBruker]

De fleste barn forstår vanligvis ikke fullt ut at døden er endelig før mellom 5-7 år,

synes også det er bedre å bruke ordet "død" fremfor metaforer som at de døde "sover", er dratt til "himmelen" o.s.v.

Barn tar gjerne ting bokstavelig, og kan da f.eks begynne å lure på om man kan dø hvis man sover, hvordan de døde kommer seg til himmelen, at det blir vanskelig for den døde å puste under jorda o.s.v. (Til sammenligning kan barn tro at 17.mai-tog er et ordentlig tog).

Jeg synes barn bør få spørre om både døden og annet om de er nysgjerrige, og slik at ikke temaet blir tiet ihjel fordi vi voksne kan synes det er ubehagelig/trist. Det finnes en del barnebøker som tar opp døden og spørsmål rundt, som kan være greie for litt større barn enn 2-åringer

[Gjest imli]

Små ungar forstår ikkje at når nokon døyr, er det endeleg. Sonen min på 3 har hatt ein periode no der han har vore veldig oppteken av dette. Han ramsar opp alle han veit om som har døydd (alt frå oldeforeldre til marihøner), men avsluttar alltid med å seie at "men dei kjem tilbake igjen", sjølv om ingen har sagt noko som kan tolkast som at dei kjem tilbake igjen. Eg har berre forklart at alle mennesker (og dyr) blir tilslutt gamle og døyr, ingen kan leva evig. Når me døyr, pustar me ikkje meir, tykkjer eg er ei god forklaring for små ungar, det er jo ganske konkret. Ta med ungane til gravstedet er også lurt

[Madaien]

Tusen takk for gode svar.

Jeg er så veldig enig i det dere skriver og selv følte jeg umiddelbart det var feil å si til sønnen min at oldefar sover. Jeg var i sorg selv og ble litt tatt på sengen da han spurte om hvor oldefar var og svarte det første som kom i hodet mitt. Jeg tror også det er veldig viktig å ikke skjerme barna våre fra noe som er så naturlig som døden.

Jeg vet ikke, kanskje jeg undervurder to-åringens forståelsesevne, men jeg har vært litt usikker på hvordan dette kan forklares enkelt og greit til ham som er så liten. På den andre siden så stiller han jo store spørsmål om forskjellige temaer og det er klart han fortjener skikkelige og ærlige svar. Merker jeg er litt i diskusjon med meg selv om dette :gjeiper:

Men i dag tok jeg han med meg på graven hvor vi plantet noen blomster og pratet om at det er her oldefar ligger og vi er fortsatt glad i ham osv. Det var veldig fint og småen godtok at det var slik det var uten å stille spørsmål. Så jeg tenker det får være slik enn så lenge og den dagen han kommer med spørsmål, skal han få vite det han måtte ønske