Sliten av ferie

[Gjest TS]

Etter to uker på ferie med mannen min og barna hans (14 og 18 år) er jeg totalt utslitt. Har mest lyst til å sette meg ned og grine av slitenhet. I dag er jeg "alene hjemme" i leiligheta vi leier, og føler meg skikkelig kjip.

Jeg har vært sammen med mannen min i ca. åtte år. Jeg har et "helt greit" forhold til barna. 14-åringen har jeg et supert forhold til så lenge jeg har masse godt humør og overskudd, da kan vi tulle og le sammen og også snakke om seriøse saker og jeg kan være grensesetter. 18-åringen har jeg ikke et så nært forhold til, men vi har ingen problemer i hverdagen egentlig.

Mannen min er verdens snilleste kjæreste og pappa, han gjør alt i beste mening. Men han blir fort sliten/stressa, og da trår jeg til som buffer for å beholde en god stemning på ferie. Jeg føler jeg har stått på 110% for at alle tre skal ha en så fin ferie som mulig, og hittil har det gått bra. I dag følte jeg at hele meg gikk i knus, jeg kjenner jeg er sint/lei meg/frustrert, uten å egentlig kunne sette ord på noe spesielt som er galt. Jeg er vel bare veldig sliten tror jeg.

14-åringen hadde en litt misfornøyd tone i morges og kom med en ørliten småspydig kommentar, og det var alt som skulle til for at jeg kjente at jeg holdt på å bli rasende. Så jeg sa bare så rolig jeg kunne at i dag hadde jeg vondt i hodet (sant nok) og at det var best far og barn dro ut på tur uten meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje noen gode råd for hvordan man får en slik stefamilietur til å fungere over tid uten at jeg trenger å være limet som holder alt sammen? Erfaring tilsier at når jeg ikke er med så krangler tenåringene med hverandre og far blir så sliten/stressa at barna synes han er utrivelig å være sammen med. Når jeg er med klarer jeg å være buffer sånn at humøret holder seg oppe, alle får gjort litt av det de vil og far får muligheten til å gå litt tur for seg selv for å lade batterier. Men akkurat i dag bare ga jeg litt opp og lar dem seile sin egen sjø noen timer. Men hvis ting fortsatt er som de har vært andre år (ingenting tilsier at ting har endret seg) så kommer de tilbake hit om noen timer der far er sliten og fortvila og barna er sinte og misfornøyde med alt fra pålegg i kjøleskapet til valg av feriested. Jeg kjenner ikke at jeg orker den biten der.

[Alvina]

Vis at du er sint og at du synes de er takknemlige. Planlegg at du skal si i fra og mens alle tre hører på. Men ta opp en ting av gangen. Nå er du sliten, bare si at du er sliten, du trenger vel f... ikke noen forklaring pga at det! Det er menneskelig å trekke seg tilbake. La de krangle, hvis far er eksplosiv og irritabel får du legge saken i hans hender, hold deg i bakgrunnen. Sinne er ikke alltid usunt.

[Tullepia]

Det virker som om du prøver å holde en unaturlig munter tone i familien for din manns skyld (og husfreden). Men tenåringer er tenåringer, og det er helt normalt at det er krangel og stress i en familie. Dette må ut, det lar seg ikke stagge i all evighet.

Det er prisverdig at du forsøker å holde en god tone og å unngå de verste kranglene, men du må også lære deg å akseptere at det ikke alltid kan være god tone. Som regel er det flere krangler i en familie i løpet av en dag.

Snakk med mannen din om dette, slik at dere kan samarbeide litt bedre. Og hør med ham hva han synes om kranglene. Du merker at han blir sliten, men du blir sliten av å være mekler hele tiden. Du er ikke din manns beskytter, han tåler nok fint en sur bemerkning fra tenåringene i blant.

La tenåringer være tenåringer. Sett grenser når dere må, men la også familiens medlemmer blåse ut, være litt sure osv. Trekk deg tilbake når du må, ta hensyn til deg selv og fremfor alt: snakk med mannen din og bli enige om en strategi og samarbeid.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan være et godt tips å unngå å gjøre alt sammen hele tiden, selv om dere er på ferie som en familie. Det er ingen lover som sier at alle må være med på alt, og det å dele familien to en dag innimellom kan være veldig sunt. Det sier seg jo selv at alle ikke er like gira på alt (slik som at du ikke orker i dag), og da er det bedre å splittes for noen timer, enn at noen skal måtte ta på seg en maske av munterhet når de egentlig ikke orker.

Far kan vel også gjerne ha like stort behov for en dag "fri" som det du har i dag, så om du har barna en annen dag kan det gjerne være nok til at han blir mindre stresset et par dager?

Uansett må du nesten ta en prat med ham om dette.

Jeg var selv nylig på tur med kjæresten og hans datter (14) for ikke lenge siden, og selv om vi går svært godt sammen har jeg likevel dager som er dårligere enn andre (jeg var i tillegg gravid på det tidspunktet, og ble syk tredje dag av ferien). Den dagen jeg merket at formen skrantet og kroppen var stressa, så sa jeg rett og slett til dem at jeg ikke var helt på topp og dermed kunne være litt krassere enn jeg egentlig mente. Ingen av dem tok det ille opp, og vi hadde en flott dag på tross av at jeg var dårlig. Dagen etter dro de på tur uten meg så jeg fikk slappe av i leiligheten (datteren visste ikke at jeg var gravid).

[Gjest gjest]

Jeg kjenner meg igjen her... Samboeren min har to barn fra tidligere forhold som er i begynnelsen av tenårene. Vi har kun vært sammen to år, så du har nok en god del mer erfaring enn det jeg har ang dette. Sommerferien i fjor gikk rimelig dårlig. Ferien startet med at jeg sto og hylte til barna så en hel flybuss hørte det, for å si det sånn. Heldigvis kan jeg le av det et år etter. Dette var første sommeren, og jeg tenkte at det var MIN PLIKT å stille opp på alt, ordne alt, gjøre alt de ville, og det fungerte veldig dårlig. Jeg hadde det ikke spesielt bra, og da blir det dårlig stemning i hele familien, ikke bare for meg! Barn er egoistiske og forventer at folk skal stå på pinne for dem i ferien, for å sette det litt på spissen. I år fant jeg ut at jeg ble nødt til å tenke litt mer på meg selv. Det ble 1 uke felles familieferie i stedet for 2, og så skal min samboer ta med barna på en egen ferie litt senere. Barna stusser ikke på dette i det hele tatt, og alle er fornøyde.

Du skriver at du fungerer som en buffer i familien, og da må jeg virkelig si at jeg ikke synes dette er ditt ansvar! Far bør også ta sin del og la deg få slappe av innimellom. Jeg støtter det som blir skrevet her med at noen ganger kan du bli igjen hjemme mens de finner på noe. Det er faktisk nødvendig at man er litt egoistisk og tenker på seg selv i blant. Det er hans barn og han bør ha hovedansvaret.

[Frøken Smilla]

Jeg skjønner godt at du blir sliten, det tar på å være en "pleaser" og en buffer på den måten! Been there, done that ...

Jeg tror at vi kvinner, særlig vi som er en del av en "bonusfamilie", ofte gjør det vi kan (og litt til) for at alle skal ha det så fint hele tiden, og kanskje spesielt i sånne "hyggelige settinger" som helger, ferier, familieselskap, bursdagsfeiringer, etc. Det er bare det at vi glemmer oss selv litt underveis ... og vips har vi gått på akkord med oss selv så lenge at kropp og/eller hode skriker stopp, og det renner over. Selv gjorde jeg i alle fall det. Ville resten av familien ulike ting en helg, så brukte jeg all min energi på å finne en løsning som kunne tilfredsstille dem begge, selv om JEG innerst inne ikke ville noen av delene. Var vi på ferie og det ble uenigheter om noe, så brukte jeg bøttevis av energi på å "gjøre det hyggelig igjen", selv om JEG ikke var en del av eller årsaken til uenigheten. Gang på gang. Ble jeg sliten av det? Noe så innmari! Gang på gang. Sa jeg noe til mannen om det? Nei, ikke på noe tidspunkt.

Før det "smalt", og begeret rant over. Der satt jeg, da, på baderomsgulvet på et litt slitent italiensk hotell og gråt fordi jeg ikke hadde fått lest ferdig boken min, og mannen lurte på om jeg egentlig hadde det bra. Da lærte jeg at han for det første ikke forventet, og ennå mindre ønsket, at jeg skulle gå på akkord med meg selv for at DE skulle ha det bra: han ville jo at vi alle skulle ha det bra! Dernest lærte jeg at tenåringer på ingen måte er enkle å tilfredsstille, det ligger i deres natur (og en kjapp telefon til min mor bekreftet at jeg ikke var noe unntak den gang da ...). Til sist lærte jeg at ikke alt er mitt "problem". Javel, så er de uenige. Da er DE det. De må tåle å "krangle", være uenige, og løse det. Jeg skal ikke være en curlingspiller som koster banen for dem, men vil de ha mine synspunkter eller hjelp, så kan jeg gi dem det.

Mitt råd er: si i fra til mannen din at du er sliten, si at du føler at du har gjort deg selv til en buffer. Husk også på, som nevnt over, at de fleste familier har krangler og uoverenstemmelser, da kanskje særlig i løpet av sånne ekstrem-samvær som en ferie fort blir.

[Pastill]

Hvordan gikk det med deg, trådstarter?

[Gjest lillevill]

For å snu på det hele :

Når jeg var ung og dum så klaget jeg også på maten og jeg kranglet med mor og far på ferie. Hvorfor skulle ungene deres være annerledes?

Du vet, grunnen til at de tør å vise disse sidene av seg selv så vil det bety at de er trygge på de voksne.

[Gjest TS]

Tusen takk for tilbakemeldinger.

Dagene er hektiske, men snart setter vi kursen hjemover igjen. Trodde ikke det gikk an å glede seg sånn til en ferie skulle være over.

Ting går rimelig greit akkurat nå, men det er helt tydelig for meg at vi må gjøre noen endringer når vi er hjemme igjen. Mannen og jeg må ta oss en lengre prat om hvordan ting skal være, om hvordan min rolle kan justeres ned noen hakk og hvordan jeg kan vise barna at jeg er glade i dem og vil at de skal ha det bra uten at det skal gå på bekostning av min egen trivsel.

Travelt akkurat nå, men jeg skal prøve å komme med et mer grundig svar til dere som har tatt dere tid til å gi meg råd her når jeg bare får litt mer tid.