Kan noen hjelpe meg?

[Gjest TS]

Hei!

Jeg er litt fortvilet akkurat nå, og trenger derfor litt hjelp. Det har seg slik at jeg for tiden befinner meg hjemme hos mine foreldre. Jeg er på sommerbesøk, og skal være her til i neste uke. Problemet er det at mitt forhold til min far er ganske dårlig. Faktisk så er det slik at min fars forhold til både mine søsken og min mor er ganske dårlig.

Så lenge jeg kan huske har mine foreldre kranglet om det meste. Alt fra hvor mye min mor skal jobbe, hvor ofte kjøkkengulvet skal vaskes, eller når min mor bør og skal legge seg. Min far har kjeftet på oss barna for alt mulig, slik som at man ikke må sette skoene inn i gangen enn at de er maksimum 50 cm fra døren. Eller at vi er udugelige, dumme, late og feite. Vi fikk kjeft dersom vi sølte, f.eks. en liten vanndråpe på bordet. Eller dersom vi ble skitne når vi var ute, f.eks. når vi lekte i sanden, eller når vi klatret i trær. Jeg kan nevne flere ting, men det ville tatt hele kvelden. Hovedpoenget mitt er at min/vår far ofte kjefter på oss for det som jeg og mange andre vil se på som filleting.

Min far er en autoritær person. Han er "flink" til å heve stemmen sin, være sint i stemmen og også "blåse" seg opp, slik at han ser både farlig og sint ut. Han tåler ikke at andre har andre meninger enn han. Dersom han sier noe, og vi andre ikke er enige, f.eks. en undersøkelse som viser det og det, så blir han mutt og går. Da er det plutselig ikke så interessant å diskutere undersøkelsen eller andre ting som skulle være aktuelt.

Så over til status presens.

Jeg er som nevnt hjemme hos mine foreldre og mine yngste søsken. Vi er alle over 18 år. For tiden hjelper jeg familien med å pusse opp, male osv. Men dagen i dag har fått frem gamle minner, om tiden hvor min far var sint og skummel. Som sagt, han hever stemmen sin, og gjorde også det i dag. Han skulle si noe til meg, om noen andre. Det var noe som helt tydelig gjorde han både opprørt og sint, og han hevet stemmen mens han snakket til meg, han regelrett kjeftet. Da sa jeg til han at han ikke trengte å skrike til meg. Da fikk jeg slengt tilbake at jeg bare kunne slutte med malingen, da jeg tydeligvis ikke ville hjelpe til. (Hvordan han har klart å dra den konklusjonen klarer jeg ikke å forstå). Men jeg fortsatte å male, og jobbet til jeg var ferdig med det jeg skulle. Så, senere på dagen pratet han med meg, som om ingenting var galt. Han forsøkte til og med å vitse litt.

Men nå, i kveld, er alt et helvete igjen. Akkurat slik det var da jeg var liten.

Kvelden startet med at min far diskuterte hva som måtte gjøres videre til helgen med oppussingen. Han spurte om min mor kunne delta mer, for å få ting ferdig. Men min mor sa, som sant er, at hun skal jobbe, og derfor ikke kan delta like mye som oss andre. Da utviklet det hele seg til en heftig diskusjon, som endte med at min far knuste noe glass og slemret med døren mens han skrek og kjeftet. Og plutselig var, voksne meg, den lille redde jenta, som har vokst opp med å være redd for faren sin.

Hva gjør jeg nå? Jeg kunne selvsagt tenkt meg å reise hjem igjen til meg selv. Men resten av familien holder meg tilbake. Og så har jeg jo sagt at jeg skal hjelpe til med oppussingen og det andre som skal gjøres her på huset deres i sommer. Hvordan skal jeg klare å møte morgendagen? Hvordan skal jeg klare å sove, uten å drømme om faren min, faren min som kjefter, kritiserer og som er skummel?

[AnonymBruker]

Du er nødt til å dra derfra. De andre i familien får velge sin egen reaksjon, forhåpentligvis er den lik, men det er hver og ett familiemedlems personlige valg. Den eneste måten han kan forstå hvor ille situasjonen faktisk er er hvis du fysisk drar. Jeg tror de fleste oppegående (også verbalt misbrukende) foreldrene får en sterk reaksjon den dagen de endelig oppdager at sine egne barn de har oppfostret og kontrollert faktisk ikke vil være i deres nærvær i det hele tatt.

Oppussing haster da ikke mer enn psykisk velbehag? Hvis det er så om å gjøre får de leie noen, dette er rett og slett ikke ditt ansvar.

[spinnwild]

Jeg synes du skal konfrontere din far med dine minner om ham oppgjennom oppveksten. Dere er begge voksne nå. Funker ikke dette så kan du vel prøve å heve deg over hans sinneanfall... Og til slutt må du vurdere om du skal dra, for din egen skyld.

Mine råd er bare noe jeg tenker meg fram til, da jeg ikke har erfaring med slike ting. Men man prøver jo, som best man kan, å bevare sine familieforhold. Kanskje resten av familien synes det er godt og fint at du er der?

[Gjest TS]

Du er nødt til å dra derfra. De andre i familien får velge sin egen reaksjon, forhåpentligvis er den lik, men det er hver og ett familiemedlems personlige valg. Den eneste måten han kan forstå hvor ille situasjonen faktisk er er hvis du fysisk drar. Jeg tror de fleste oppegående (også verbalt misbrukende) foreldrene får en sterk reaksjon den dagen de endelig oppdager at sine egne barn de har oppfostret og kontrollert faktisk ikke vil være i deres nærvær i det hele tatt.

Oppussing haster da ikke mer enn psykisk velbehag? Hvis det er så om å gjøre får de leie noen, dette er rett og slett ikke ditt ansvar.

Ja, jeg burde så absolutt bare reist. Dessverre er det en del omstendigheter som gjør at det er så og si umulig. Hva det innebærer vil jeg ikke si noe om, fordi det da kan avsløre hvem vi er.

Samtidig som jeg vil dra, så er det andre familiemedlemmer her som vil ha meg her. Og så tenker jeg som så at jeg burde være såpass vant med min fars oppførsel at det ikke burde gå inn på meg. Men det gjør det. I går bestemte jeg meg for at dette er i alle fall siste gang på lenge at jeg skal hjem. Mine foreldre har spurt om jeg vil komme til jul, noe jeg tidligere sa ja til. Nå har jeg bestemt at det blir det ikke noe av. Mulig at det kan være et sterkt tegn til min far om hvordan det egentlig er å være hjemme.

Takker for svaret!

[Gjest TS]

Jeg synes du skal konfrontere din far med dine minner om ham oppgjennom oppveksten. Dere er begge voksne nå. Funker ikke dette så kan du vel prøve å heve deg over hans sinneanfall... Og til slutt må du vurdere om du skal dra, for din egen skyld.

Mine råd er bare noe jeg tenker meg fram til, da jeg ikke har erfaring med slike ting. Men man prøver jo, som best man kan, å bevare sine familieforhold. Kanskje resten av familien synes det er godt og fint at du er der?

Jeg har tenkt lenge på å konfrontere han med minner fra oppveksten. Faktisk så er det slik at jeg har en vond følelse i magen hver gang jeg reiser hjem, fordi jeg venter på når min far skal få sinneanfallene sine. Dessverre er jeg såpass svak, at jeg ikke klarer å prate skikkelig til han. Stemmen brister og jeg tar fort til tårene, noe som skjer når jeg er skikkelig sint. Kanskje kan et brev være lurt å gi til far, et brev som forklarer hvordan jeg har hatt det?

Årsaken til at jeg er hjemme, er jo for å forsøke å skape et godt forhold til mine foreldre, og da spesielt min far. Men det er vanskelig når hverdagen er preget av krangling,kjefting, kritisering og uro. Og så er det jo greit å kunne tilbringe tid med søsken, min mor og andre familiemedlemmer som jeg sjelden ser.

Av og til lurer jeg på om jeg rett og slett skal kutte kontakten helt. Men akkurat det er jo ganske vanskelig, fordi det er et stort skritt å ta.

Takk for at du svarte!

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest Blondie65]

Her må dere som søsken gå sammen. Bli enige om en strategi og følge denne.

Mitt beste forslag er å rett og slett ignorere når han snakker med høy stemme og er urimelig. Hvis alle forlater det de holder på med og rett og slett går til sitt rom/bort fra den som kjefter HVER GANG urimelighetene slår ut, for deretter å konfrontere han i fellesskap og fortelle at den uønskede adferden hans kommer til å medføre at dere ikke kommer på besøk flere ganger hvis han ikke holder opp.

Gjør det noe om stemmen brister og du gråter når du blir sint? Er det svakt, eller viser du at du er så opprørt at du ikke vil finne deg i det.

[Giacomo_P]

Det aller viktigste med slike mennesker, er å vise tydelig at oppførselen er uakseptabel. Si tydelig fra når denne adferden kommer, at du ikke aksepterer å bli snakket til slik, nå som du er et voksent menneske.

Snakk med din mor og dine søsken, og se om dere kan finne en felles strategi. Ikke gi næring til din fars adferd. Hvis dere klarer å reagere konsekvent når adferden blir uakseptabel, vil han kanskje måtte innse at han må endre seg.

Ellers kunne det sikkert være lurt å tenke litt videre på om det er noe poeng i å opprettholde denne kontakten. Selv har jeg brudt med store deler av min familie på grund av en del forhold jeg ikke orket å leve med, og det har vært sunt og godt for meg, selv om det er et stort skritt å ta.

Uansett: Reager, og vis tydelig at du ikke finner deg i å behandles respektløst.

[Gjest TS]

Her må dere som søsken gå sammen. Bli enige om en strategi og følge denne.

Mitt beste forslag er å rett og slett ignorere når han snakker med høy stemme og er urimelig. Hvis alle forlater det de holder på med og rett og slett går til sitt rom/bort fra den som kjefter HVER GANG urimelighetene slår ut, for deretter å konfrontere han i fellesskap og fortelle at den uønskede adferden hans kommer til å medføre at dere ikke kommer på besøk flere ganger hvis han ikke holder opp.

Gjør det noe om stemmen brister og du gråter når du blir sint? Er det svakt, eller viser du at du er så opprørt at du ikke vil finne deg i det.

Jeg har ignorert han i hele dag, har ikke snakket til han. Det kommer jeg til å fortsette med. De andre prater ikke noe særlig til han heller.

Jeg personlig føler at det er svakhetstegn å gråte. Det skyldes sikkert at min far klarer å holde en klar, krass stemme, mens hos meg så spruter tårene og stemmen brister. Jeg tror ikke at han ser på det på den måten at jeg er sint, jeg tror han tror at jeg er svak og liten. Han er selvsagt sterkere enn meg, høyere enn meg og bedre til å snakke for seg enn meg. Uff, dette blir sytete.

Men nå har jeg bestemt meg for at det er siste gang at jeg snur det andre kinnet til. Nå skal hardt settes mot hardt.

[Gjest TS]

Det aller viktigste med slike mennesker, er å vise tydelig at oppførselen er uakseptabel. Si tydelig fra når denne adferden kommer, at du ikke aksepterer å bli snakket til slik, nå som du er et voksent menneske.

Snakk med din mor og dine søsken, og se om dere kan finne en felles strategi. Ikke gi næring til din fars adferd. Hvis dere klarer å reagere konsekvent når adferden blir uakseptabel, vil han kanskje måtte innse at han må endre seg.

Ellers kunne det sikkert være lurt å tenke litt videre på om det er noe poeng i å opprettholde denne kontakten. Selv har jeg brudt med store deler av min familie på grund av en del forhold jeg ikke orket å leve med, og det har vært sunt og godt for meg, selv om det er et stort skritt å ta.

Uansett: Reager, og vis tydelig at du ikke finner deg i å behandles respektløst.

Vi reagerer alle med å være stille. Vi prater ikke til han. I dag har jeg unngått han. Det kommer jeg til å gjøre i tiden fremover også.

Til syvende og sist er nok det riktigste av meg å avbryte all kontakt med han. Jeg er i alle fall ikke tjent med å tilbringe tid sammen med en person som ikke klarer å oppføre seg på en rimilig måte. Bare så synd at den personen er i familie med meg.

[Gjest Bjørn82]

Hadde du vært mann kunne du bare truet han med juling og bedt han om å klappe igjen kjeften sin eller se til svarte helvette å komme seg vekk.

Men du kan jo også snakke med han. Fortell han hvordan han er oppfattet og at han oppfører seg på en måte som gjør at du føler deg uvel og trives dårlig i hans selskap og at dette har vært et problem for deg hele livet.

[Moscato]

Vi reagerer alle med å være stille. Vi prater ikke til han. I dag har jeg unngått han. Det kommer jeg til å gjøre i tiden fremover også.

Til syvende og sist er nok det riktigste av meg å avbryte all kontakt med han. Jeg er i alle fall ikke tjent med å tilbringe tid sammen med en person som ikke klarer å oppføre seg på en rimilig måte. Bare så synd at den personen er i familie med meg.

Jeg synes det er synd å gjøre det hvis ingen av dere har forsøkt å hjelpe ham å få bukt med problemene. Du nevnte noe om å skrive et brev, og vil oppfordre dere til å gjøre det, enten du på egen hånd, eller helst søsknene sammen. Det er da vel verdt et forsøk, og om ikke annet får han i alle fall vite i klartekst hva som gjør at han blir snudd ryggen til (det er jo en kjent sak at mange med psykiske problemer (som et aggresjonsproblem jo er) har vanskelig for å se selv hvor ille ting er, og hvor mye det påvirker menneskene de har rundt seg).

[Gjest TS]

Jeg synes det er synd å gjøre det hvis ingen av dere har forsøkt å hjelpe ham å få bukt med problemene. Du nevnte noe om å skrive et brev, og vil oppfordre dere til å gjøre det, enten du på egen hånd, eller helst søsknene sammen. Det er da vel verdt et forsøk, og om ikke annet får han i alle fall vite i klartekst hva som gjør at han blir snudd ryggen til (det er jo en kjent sak at mange med psykiske problemer (som et aggresjonsproblem jo er) har vanskelig for å se selv hvor ille ting er, og hvor mye det påvirker menneskene de har rundt seg).

Han hart vært i kontakt med psykolog tidligere. Jeg vet ikke noe eksakt om behandlingen. I følge far er det vi andre som er problemet, og når han selv ikke vil ha hjelp, så er det ikke så enkelt å gjøre noe. Han har tidligere sagt at jeg burde gå til psykolog for sinnet mitt - det skjedde for 5-6 år siden, da jeg for første gang kjeftet på han i forbindelse med at han truet med å slå meg.