Store Famileproblemer

[Minverden]

Hei! Dette kan kanskje høres ut som en påfunnet historie som er for drøy til å være sann.. men dette er faktisk min familie og har til nå vært en del av mitt liv:

Jeg kommer fra en familie med en mor som i utgangspunktet bare er negativ til det meste, hakkete, sarkastisk, spydig og utrivelig. Hun har ofte konflikter med enten familiemedlemmer eller venner av seg, og jeg ser at det ofte bunner ut i hennes innblanding og spydigheter.

Hun har vokst opp blandt 3 søsken, en alkoholiker til far og en mor som ikke har hatt det så lett. Dette med en far som drikker har ført til at ungene har vanskelig for å ha kontakt med hverandre, så den familien jeg har vokst opp i har hatt lite kontakt med onkler og tanter. Det har alltid vært en konflikt ett eller annet sted. Pappa har en søster, har vokst opp med en fraværende far(sjømann) men verdens snilleste mor. Han har pr dags dato veldig lite kontakt med sin søster grunnet en krangel mellom henne og min mor.

Jeg har en brorer i 20 årene, bor hjemme og som drikker mengder, doper seg, driter i alt av regler rundt seg, lyver for all rundt seg og sloss med familie dersom muligheten byr seg. Han er ekstremt kald og gir uttrykk for å ikke bry seg om noe. Han har en samboer som er helt lik som han, lyver og setter ut rykter om familien inklusive meg og min samboer, men dette kommer jeg tilbake til senere.

Det hele startet når jeg flyttet hjem etter studier: i studietiden hadde jeg hatt en samboer jeg av mange grunner gjorde det slutt med. Når jeg flyttet hjem til foreldrene mine var dette en midlertidig løsning mens jeg fant meg ett annet sted. Jeg fikk meg raskt jobb, og en flott kjæreste som etterhvert skulle vise seg å bli min forlovede. Broren min som også bodde hjemme drakk hver dag og etterhvert begynte jeg å merke at han dopet seg oftere og oftere, han ble mer og mer voldelig og aggresiv, løy og ødela, stjal og skapte krangler mellom meg og min familie. Han begynte å bli tatt for dopbruk og dopsalg. Vennene hans ble også tatt en etter en grunnet hans uforsiktighet. Dette skyldte han selvfølgelig på meg, at jeg hadde kontaktet politiet for å få tatt han og vennene hans (jeg visste jo og så endel av det som foregikk). Plutselig en dag etter at han hadde blitt satt i håndjern hadde han fått for seg at alt dette var min skyld og ba meg slette nummeret hans og ikke ta kontakt mer grunnet at jeg "hadde tystet"... Greit nok. Dette førte til at mamma begynte å blande seg, og hun trodde på det han sa og synes det var forferdelig at det kom for en dag at hennes sønn var rusmisbruker. Allikevel fikk han bo hjemme, og gjøre som han ville. Mamma synes selv bildet av henne som en perfekt mor var ødelagt og at det var det værste. Jeg fikk kjeft for alt rotet min bror lagde hjemme, enda jeg var den eneste som ryddet.

Da jeg fikk meg ny kjæreste bestemte mamma seg plutselig for å ta opp kontakten med min eks igjen over mail. Hun gikk direkte inn for å være jævlig mot min nye kjæreste, her følger noen eksempler: hun nevner min eks ved hver eneste mulige anledning til min kjære. Vi skulle besøke mamma og pappa på hytta en helg og mamma hadde redd opp til oss. Når vi skulle legge oss presterer mamma å spørre min samboer om hun virkelig ville sove der, det var jo sånn at jeg hadde sovet der tidligere med andre jenter. Hun spør også min samboer om jeg har kontakt med min eks, eller om de har møtt hverandre. En gang min samboer så ett fint bilde av mamma og pappa og bemerket dette kom det kontant fra mamma: "ja men du liker vel ikke hun som har tatt det, det er nemlig exen til min sønn som har tatt det engang de var på besøk".. Sånn holder det altså på, og det jeg synes er rart er at mamma ikke hadde noe godt forhold til eksen min heller. Men jeg har fått høre i ettertid at mamma har sagt at hun har gått inn for å være så jævlig svigermor som mulig, grunnet at hun ikke orker involvere seg i en ny person..

Pappa holder seg utenfor det meste og har engang uttalt at han har vokst opp med at man enten må gå fra en person og aldri se seg tilbake eller leve med de. og han har valgt å leve med mamma selv om han har vurdert å gå fra henne gjentatte ganger. Han har og bedt meg om ikke å gjøre samme feilen, kom deg vekk fra mamma før hun ødelegger deg helt.

Problemet er bare det at man vil jo ha ett normalt forhold til familien sin, selv om jeg nå sakte men sikkert har forstått at det ikke er mulig.. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger min bror og mamma har løyet for meg, gått bak ryggen min osv.

Det hele eskalerte når vi forlovet oss, og jeg og min nåværende samboer sa at min bror og hans kjæreste ikke var ønsket i bryllupet.. mamma synes dette var helt forferdelig og ville ødelegge dagen hennes og at vi var utrolig egoistiske. Jeg fortalte da at jeg ikke ønsket å ha noen i det som skal være min lykkeligste dag som antakeligvis bare vil lage kvalm hvis han i det hele tatt møter opp.. Han har jo ved flere annledninger uttalt at han ikke har en bror lenger og at jeg er død i hans øyne, samtidig hvis jeg ignorerer han lenge nok så forteller han mamma og pappa at han ønsker kontakt, men tar aldri initativ selv.

Hele denne konflikten ender nå sannsynligvis i at jeg ikke inviterer noe av min familie til bryllupet neste år og heller ikke vil ha noe med de å gjøre i fremtiden, da de forsurer livet mitt og bare bringer ulykke og tristhet og er en kilde til frustrasjon og depresjon hos både meg og min samboer. Vi lever jo så perfekt liv ellers, har det bra med hverandre, har nettopp kjøpt hus, skal gifte oss og en gang få barn.... Det jeg lurer på er hvordan dette skal takles i fremtiden, hvis mamma prøver å ta kontakt (pappa vil aldri prøve dette) og maser, og hva skjer når vi så får barn.. dette er en utrolig slitsom situasjon og jeg skulle helst ønske de bare kunne holde seg unna..

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du bør frigjøre deg fra dem,for din egen psykiske helses skyld. Det er jo uansett ikke noe du vil utsette barna dine for heller.

Gjør det klart at hun får en sjanse til,skjerper hun seg ikke, så kommer du ikke til å ha kontakt med dem lenger. Men da er det viktig at du faktisk holder det også.

[Pria]

Vi inviterte heller ikke min manns mor og hennes mann til vårt bryllup nettopp pga. frykt for fyll & bråk. Vi har aldri angret.

[Minverden]

Tusen takk for gode og støttende svar.. dette er ganske tungt som dere sikkert forstår, og tro meg det hjelper med folk i ryggen!!

[Gjest frøken am]

Det er DRITHARDT, men om det er det som må til så må du kutte de ut...

Det hjelper ikke om de er familie osv osv, du kan aldri klare å forandre på hvem de er og hva de driver med og det er ingen grunn til at hun vil forandre seg over natten.

Ville nok i tillegg gått i terapi, fordi man bærer all den møkka med seg videre enten man vil eller ikke.

[Gjest villa]

Hva kan man si..Jeg tror det vil lønne seg for deg å være så stabil som mulig, ikke bli sinna, men ta det opp når moren din er urimelig ovenfor din forlovede. Støtt henne opp i alt dette, hver eneste gang din mor angriper henne. Kommer din mor med en urimelig kommentar, så sier du at nei mor sånn er det ikke. Nei mor det var ikke pent sagt. Klikker hun så får hun klikke, du har ihvertfall støttet din forlovede.

Angående bryllupet vet jeg ikke hva jeg skal si. Du kan jo invitere dem og ansette vektere til å passe på broren din..eller noe =/

Kansje det hadde vært noe å snakke med broren din, og prøve å finne ut hvorfor det har blitt sånn som det har blitt? kommer det fra barndommen evt?

[AnonymBruker]

Jeeeez, been there, done that.....

Helt ærlig talt, noen mennesker drar deg bare ned. Det er svinvondt å kutte dem ut, men et sted går faktisk grensen for hvor mye en skal "forstå" folk.

Kjenner meg igjen i mye av historien din, og har kjent på kroppen hva det betyr å godta for mye.

Hvis du vil ha noen å snakke med kan jeg sende deg en PM. Styrke i flertall, og det kan være godt å snakke ærlig om det....

[Minverden]

Pm høres bra ut.. Fortell gjerne din historie og:) godt å prate o. Det vil jeg tro:)