Mannens sønn sammenligner mor og meg

[Pastill]

Har flere ganger skrevet om forholdet i min sammenbragte familie, og fått gode råd her inne.

Nå grubler jeg litt over en sak som jeg trenger flere tips til hvordan håndtere.

Saken: Mannens sønn på 9 år sammenligner ofte forholdene hos oss og mor, og mor og meg. Han sier mange pene ting om meg, og det er jeg selvsagt glad for. Men noe jeg synes er fryktelig synd, og som jeg ikke liker, er at han ofte trekker frem meg som "bedre" enn mor.

Dette anser jeg for uheldig for hans eget selvbilde og syn på sitt opphav. Jeg vil at han skal være stolt av sin mor - men selvsagt uten å stille meg i et dårlig lys i forhold til henne.

Hvordan skal jeg gå frem?

[Gjest Gjest]

Du skal selvsagt ikke akseptere at han snakker "stygt" /negativt om sin mor, eller fremhever deg som så mye bedre. At han snakker på denne måten kan tyde på at han tror at han må rakke ned på moren når han er hos dere. Det er ikke bra.

Du og faren hans må begge to bare påpeke - rolig, uten å bli aggressive på noen måte - at slik og sånn snakker man ikke om de man er glad i og selv om ting er annereldes hos dere er det ikke "bedre" enn hos mor.

Dessuten bør dere kanskje se litt på deres egne holdninger/hvordan dere snakker om andre på ifht. at han mulgens tror at han må rakke ned på andre for å få anerkjennesle fra dere.

[Pastill]

Vi har stor oppmerksomhet omkring det å ikke sammenlikne (f.eks. søsken imellom) eller å snakke dårlig om/baktale andre hjemme hos oss. Biologisk mor er et frustrerende element i vår hverdag som voksne, men hun er ikke en person sønnen ikke skal være stolt over eller har grunn til å ikke være stolt over. Alle konflikter med mor tas fra fars/vår side når barna ikke er tilstede, inklusive våre hjemlige diskusjoner om hvordan håndtere det hele. Jeg mener vi overhode ikke gir anerkjennelse for dårlig omtale av mor.

Det er imidlertid vanskelig å slå ned på guttens uttalelser, fordi de er underspilte. det kan for eksempel dreie seg om mors nye bil. Enten er den "ikke fin", har "ikke riktig farge", er "ikke stor nok" eller er ikke "helt ny". Dette snakker vi selvsagt om, og får gutten til å se at bilen feiler ingenting og at det er spennende med mors nye bil, fargen er flott med mer. Det som bekymrer meg, er det negative utgangspunktet gutten har, for å få bekreftelse på at det mor har, sier og gjør er helt ok og godt.

Samtidig er gutten veldig opptatt av min bil, som han bare har masse positivt å si om!

[Gjest Gjest]

Det som bekymrer meg, er det negative utgangspunktet gutten har, for å få bekreftelse på at det mor har, sier og gjør er helt ok og godt.

Samtidig er gutten veldig opptatt av min bil, som han bare har masse positivt å si om!

Åpenbart tror gutten at han MÅ være negativ ifht mor/hennes ting når han skal snakke om det hos dere. Samtidig som han MÅ være overdrevent positiv ifht. dine ting. Da mener jeg at det du sier dere gjør er riktig, dvs. få han til å se at det ikke er slik. Samtidig mener jeg og at den frustrasjonen du sier at moren er for deg/far, til tross for hva dere tror, også reflekteres av deg/far når gutten er tilstede.Kan godt være at det er ubevisst fra deres side - men det er nok der likevel. For å "passe inn" hos dere blir han også overdrevent negativ mot mor.

[Pastill]

Jeg tror ikke forklaringen er så enkel, gjest. Det kan helt sikkert være en del av hele bildet, men ikke forklare alt. Og når frustrasjonen over mor engang er der, og vi gjør alt for at det ikke skal gå ut over barna eller vises i vårt forhold til han, hva har man da igjen av tiltak å ty til? (Far/vi arbeider på å bedre forholdet til mor!)

Forøvrig fremstiller gutten også seg selv negativt innimellom, for å "fiske" etter positiv feedback og ros. Han kan f.eks. si at han ikke er noe god til å bake, til å skrive osv - men det stemmer overhode ikke. Det kan være ting vi har rost han for, eller gitt han mulighet for å mestre, og likevel så tror han ikke helt på det selv, men ber om mer bekreftelse. Så guttens selvfølelse er truet på flere måter enn bare i forhold til mor, mener jeg.

[SkalNED]

Jeg tror nok heller at mor kanskje omtaler dere/seg selv negativt av typen "Jaja,de har jo sååå mye finere bil enn meg,så ..blablabla"

Altså at hun konstant fisker etter at gutten skal "trøste" henne. Da er det vanskelig å ikke bli påvirket og overføre det til deres samvær.

[Pastill]

Jeg tviler igrunnen på at mor snakker dårlig om oss, SkalNED. Og hvis hun gjør, så kan vi uansett ikke gjøre noe ved det direkte. Den eneste vi kan påvirke direkte, er jo gutten selv. og hvordan gjør jeg det på en god måte, så han etterhvert stopper med det negative utgangspunktet? Jeg ønsker jo at han skal vise omverden at han er stolt av hvem han er, og stolt av sin mor.

[litle_my]

Forøvrig fremstiller gutten også seg selv negativt innimellom, for å "fiske" etter positiv feedback og ros. Han kan f.eks. si at han ikke er noe god til å bake, til å skrive osv - men det stemmer overhode ikke. Det kan være ting vi har rost han for, eller gitt han mulighet for å mestre, og likevel så tror han ikke helt på det selv, men ber om mer bekreftelse.

Dette gjør vel de fleste barn i den alderen? Jeg har iallfall opplevd utallige ganger å få høre at "ikke se på tegninga mi, den er sååååå stygg!" eller liknende, samtidig som jeg ser at ungen hungrer etter at jeg skal si h*n i mot. ;-)

[Pastill]

Dette gjør vel de fleste barn i den alderen? Jeg har iallfall opplevd utallige ganger å få høre at "ikke se på tegninga mi, den er sååååå stygg!" eller liknende, samtidig som jeg ser at ungen hungrer etter at jeg skal si h*n i mot. ;-)

Gjør de? Det er jo en lettelse å høre at det er flere som gjør dette, men... Synes det er en merkelig oppførsel, jeg, og virker ikke helt sunn. Det er jo så negativt for selvet. Vil gjerne få bukt med det, og få han igjennom denne perioden hurtigst mulig.

Hvordan håndterer du dette, litle my?

[AnonymBruker]

Han prater dritt om mor hos dere og dritt om dere hos mor. Veldig vanlig oppførsel av barn som har fått knust hjemmet sitt og som ender opp som forvirrete barn med to hjem og ste-meg-her og ste-meg-der.

[la Flaca]

Litt dårlig pakka inn av siste taler (ab), men jeg må dessverre si meg enig. Delvis enig ihvertfall. Barn bruker ofte den taktikken for å sikre at de blir godt tatt vare på av den de er hos i øyeblikket.

Jeg har også fått veldig mye skryt for det ene og det andre som stemor, men legger over hodet ikke noe i det. Det er barns vis, uskyldig manipulering.

Men det er ikke nødvendigvis sånn at det blir snakket dritt om deg bak ryggen din, selv om du fremheves positivt når barnet er hos deg.

Endret 28. juli 2011 av la Flaca

[Gjest lillevill]

TS, hva om å lese litt litteratur om emnet? Snakk med legen deres for å se om han kan anbefale noen bøker om hvordan å bygge opp barn.

Jeg tror også at alle barn ønsker å bare bli godtatt og bruker ofte "tegningen min ble stygg, synes du ikke" Bygg opp barnet så godt du kan. Fortell at det er viktig å si pene ting om andre mennesker, fordi da vil HAN føle seg bedre etterpå.

Det er så klart ødeleggende å baksnakke andre, men aller mest for en selv.

[Pastill]

Han prater dritt om mor hos dere og dritt om dere hos mor. Veldig vanlig oppførsel av barn som har fått knust hjemmet sitt og som ender opp som forvirrete barn med to hjem og ste-meg-her og ste-meg-der.

Dette tror jeg kan stemme, ja. Mor forteller av og til om at han omtaler opplevelser han har hatt hos oss negativt - men mens han har vært hos oss har jubelen stått i taket! Det er merkelig, men det gir jo god mening når du fremlegger det på denne måten.

...men igjen: Hvordan i alle dager griper vi dette an for at han ikke skal være i konstant lojalitetskonflikt foreldrene sine imellom?

[Pastill]

TS, hva om å lese litt litteratur om emnet? Snakk med legen deres for å se om han kan anbefale noen bøker om hvordan å bygge opp barn.

Jeg tror også at alle barn ønsker å bare bli godtatt og bruker ofte "tegningen min ble stygg, synes du ikke" Bygg opp barnet så godt du kan. Fortell at det er viktig å si pene ting om andre mennesker, fordi da vil HAN føle seg bedre etterpå.

Det er så klart ødeleggende å baksnakke andre, men aller mest for en selv.

Ja, vil gjerne lese noe litteratur. Hvis noen har gode tips, kom med dem

(Har lest blant annet "Glade barn med høyt selvverd", men kan absolutt tenke meg flere vinklinger på emnet, især i skilsmisse-sammenheng)

[Gjest lillevill]

Dette tror jeg kan stemme, ja. Mor forteller av og til om at han omtaler opplevelser han har hatt hos oss negativt - men mens han har vært hos oss har jubelen stått i taket! Det er merkelig, men det gir jo god mening når du fremlegger det på denne måten.

...men igjen: Hvordan i alle dager griper vi dette an for at han ikke skal være i konstant lojalitetskonflikt foreldrene sine imellom?

Ikke godta noe sladring, evt ikke kommenter det slik at han ikke opplever at han får mer oppmerksomhet gjennom å sladre. Fokuser på å få til positive kommentarer og bygg han opp med positive kommentarer.

Du kan jo snakke med legen din om dette, evt en pedagog.