Først nå kommer tårene

[sophiaM]

Jeg sitter her, helt alene hjemme med tv'n og pc'n på som vanlig. Jeg har ikke gått glipp av en eneste sak som media har skrevet om hendelsene på Utøya/Oslo, men har allikevel klart å holde en liten avstand til det. Det er så uvirkelig, ikke akkurat hverdagskost når man sitter og leser alle de grusomme historiene av mennesker på min egen alder. Så utrolig modige og sterke der de står og blir intervjuet av pressen og forteller sine versjoner og om da de så sin bestevenn bli drept

Jeg har som sagt ikke klart å la dette gå inn på meg før nå, dette kan jo umulig ha skjedd i NORGE!?!? Men jo, etter fire dager har jeg overgitt meg. Tårene strømmer på og de vil ikke stanse.. Jeg hulker og hikster etter luft .Jeg kjenner ingen som har omkommet/savnet/såret, og jeg vet heller ikke så vidt jeg vet om noen jeg kjenner har mistet noen ...

Men allikevel sitter jeg her og hylgråter for meg selv, forestiller meg de siste sekundene til ungdommer på min egen alder, hvordan de har bønnfalt og tryglet morderen om å ikke bli drept, før han nådeløst setter kula i hodet. Hvordan kan dette bli så virkelig? Hvordan kan jeg se dette så klart for meg? Jeg hater meg selv som gjør dette, kan jeg ikke bare prøve å glemme? Jeg er ikke vanligvis så følsom, men nå tok sorgen plutselig overhånd i meg

Endret 25. juli 2011 av sophiaM

[SjokoMoms]

Har det på akkurat samme måte.. Tårene kom først i dag når jeg så rose-sermonien fra oslo på tv.

[trulse]

jeg er helt enig med dere!!jeg kjente heller ingen som ble rammet av dette..men jeg jobber på gardermoen...å i går når det skulle være ett minutt stillhet...da kom det faktisk over høytaleranlegget her at de minte alle på det...å det ene minuttet var helt utrolig!!vi stod der alle sammen å bare så triste ut..du kunne høre en knappenål falle her..bare den følelsen av at alle faktisk respekterte dette.!og at når man tenker over det,så er det jo en veldig høy prosent av de reisene her bare turister å businessmennesker...