Synes du det er vanskelig å sette grenser og være tydelig som forelder?

[Ciara]

Jeg leser en utrolig interessant bok nå, som setter ord på tendenser i tiden jeg har tenkt på selv. Den heter Foreldrerollen, og jeg vil på det sterkeste anbefale å lese den.

Det som er så interessant, er at hun skriver om hvordan vi som er foreldre i dag er påvirket av samfunnet og oppdragelsen vi selv fikk til å bli grunnleggende antiautoritære. Dette mener forfatteren kanskje er en like stor fallgruve som å ha en grunnleggende autoritær oppdragerstil - pendelen har svingt til motsatt ytterlighet, og fører til at dagens barn har fått mer makt enn de er klare for å ha. Jeg er så utrolig enig i dette. Barn skal få valgmuligheter og makt hele veien, men ansvaret for dem beholder foreldrene altfor lenge. Og når man som forelder er streng og møter protester fra barna, blir man fylt av skyldfølelse og tvil. Hvorfor det? Og hva bør man gjøre med det?

Jeg har ikke noe særlig oppdragererfaring i praksis ennå, men syntes dette var interessant å ha med seg på veien.

(Bare så det er sagt, jeg er ikke betalt for å reklamere for boka, altså )

Hvordan har dere det? Synes dere det er vanskelig å være strenge?

[Sophie-Ann]

Nei, det syns jeg ikke. Så lenge jeg er streng for de rette grunnene, så syns jeg ikke det er vanskelig. Oppdragelse skal jo hjelpe barnet å klare å stå på egne bein, og jeg ser for meg at det kan bli vanskelig hvis man har fri oppdragelse. Men jeg forstår meg ikke på de som er unødig strenge, som sier nei, bare for å si nei.

[Gjest Okusan]

Gubben og jeg har snakket mye om dette, og er heldigvis enige: Det er han og jeg som er sjefene hjemme. Sånn er det bare. Noen ganger bruker vi den makten vi har til å bestemme over barna mot deres vilje, ja.

- Nei, du får ikke spille pc.

- Du skal øve en halvtime piano.

- Du får ikke gå ut med Kristine hvis du ikke rydder rommet først.

- Greit at Anders får skippe treningen, men jeg vil at du skal gå likevel.

- Hvis du sa det der, så må du ringe og si unnskyld.

Jeg vil ikke si at vi er veldig strenge. Barna får lov til mye. Men det koster meg ikke en kalori å pålegge dem arbeidsoppgaver eller sette grenser for goder de ønsker seg. Mor bestemmer. Og jeg har det alltid i bakhodet at de grensene vi setter nå, som bestemmer hvordan det blir i fremtiden.

Mange er nok som oss. Og for all del, vi gjør feil så det suser! Men jeg reagerer litt på hvor mange av mine barns venner som omtrent fungerer som småsjefer i familien. Og at de får lov til det. "Nei, det er så fint vær, så jeg gidder ikke dra på trening i dag", sier en av min sønns kamerater ofte. Og vil ha med seg sønnen min på noe annet. Er ikke dette en ganske slapp holdning å la 13-åringer ha? Det kan virke som om dette med ansvar, utholdenhet, plikt er litt fæle begreper som man for all del ikke skal belaste barna med, de har lov til å gjøre som de har lyst til hele tiden. Jeg synes det er litt skremmende, og jeg tror at vi som foreldre ikke må være så redde for å gjøre det klinkende klart hvem det er som bestemmer hva som er greit og ikke, og hva slags ansvar barna har ovenfor andre enn seg selv. Det betyr ikke at grensene må være så forferdelig trange, men jeg tror barna selv har godt av at de er der.

Jeg har for øvrig kjøpt den boka, men ikke lest den ennå. Gleder meg

[Ciara]

Gubben og jeg har snakket mye om dette, og er heldigvis enige: Det er han og jeg som er sjefene hjemme. Sånn er det bare. Noen ganger bruker vi den makten vi har til å bestemme over barna mot deres vilje, ja.

Ha, dette er jo som hentet fra boka. Nielsen nevner at hun under et foredrag spurte publikum om de hadde makt. Det var ekstremt få som ville vedkjenne seg at de hadde det, fordi så mange ser på makt som noe utelukkende negativt. Og når foreldrene ikke synes de har makt, da tar selvsagt barna makten.

Det hun også sier som er et godt poeng, er at foreldre gjerne kan la barn bestemme mye, men da skal foreldrene bestemme hva barna får bestemme, slik at det er foreldrene som likevel sitter med ansvaret.

Boka var forresten interessant på mange andre områder utenom foreldrerollen også, siden det jo dypest sett er lederskap det er snakk om. Jeg syntes derfor det var en interessant bok med tanke på arbeidslivet. Jeg har selv merket på min arbeidsplass at det er en tendens til å bli overdemokratisk og at ingen egentlig vil ta lederskap og ansvar. Noe som i gitte situasjoner fører til en hel masse vimsing. Og da er det voksne mennesker det er snakk om, ikke rart barn reagerer på det samme.

[Gjest imli]

Eg er oppteken av at ungane ikkje skal få for mange val, trur det berre skapar utryggleik. Ungar treng ikkje bestemme så mykje som mange ser ut til å tru i dag.

Samtidig tykkjer eg det er viktig å gje fridom under ansvar, særleg når ungane blir litt større. Mange slepp omtrent ikkje ungane ut av syne før dei er langt oppi tenåra.

Men det er vanskeleg å vera forelder. Innimellom er ein så sliten at ein går på akkord med eigne prinsipp, berre for å få fred. I dag har t.d ungane mine sitti og sett på TV/film i fleire timar til saman, sjølv om eg ikkje likar for mykje TV-titting for små ungar - høljregna i heile dag og eg er sliten etter ei uroleg natt. Det er lov å ikkje vera perfekt forelder heile tida. Trur mange foreldre i dag slit med dårleg samvit fordi dei ikkje er like flinke som "alle andre". Berre sjå i diskusjonar her på KG - mange er veldig ivrige på å utbrodera kor flinke dei er og kor korrekte og konsekvente dei er i foreldrerolla - tvilar på at halvparten av det er sant, då ville dei ikkje trengt å leggje ut om det på nett - men det skapar auka press på andre foreldre.

[~white lady~]

Unger trenger grenser.

Treåringen min tester grensene ofte, og da er det utrolig viktig at vi som foreldre setter ham på plass med en gang. Lar vi det bare skure og gå oppfører han seg som et monser til slutt, det har vi erfart.

Det kan være slitsomt til tider og fristende å bare overse dårlig oppførsel, men det straffer seg jammen senere.

[asterix]

Nei, det synes jeg faktisk ikke er vanskelig.

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg faktisk ikke er vanskelig.

Nei du er jo den perfekte 8-barnsmora som ikke synes noe i hele verden er vanskelig Si meg, har du overjordiske evner?

Endret 26. juli 2011 av Kråkesaks

[Ciara]

Men det er vanskeleg å vera forelder. Innimellom er ein så sliten at ein går på akkord med eigne prinsipp, berre for å få fred. I dag har t.d ungane mine sitti og sett på TV/film i fleire timar til saman, sjølv om eg ikkje likar for mykje TV-titting for små ungar - høljregna i heile dag og eg er sliten etter ei uroleg natt. Det er lov å ikkje vera perfekt forelder heile tida. Trur mange foreldre i dag slit med dårleg samvit fordi dei ikkje er like flinke som "alle andre". Berre sjå i diskusjonar her på KG - mange er veldig ivrige på å utbrodera kor flinke dei er og kor korrekte og konsekvente dei er i foreldrerolla - tvilar på at halvparten av det er sant, då ville dei ikkje trengt å leggje ut om det på nett - men det skapar auka press på andre foreldre.

Jeg tror ikke den perfekte forelder finnes, heldigvis! Det må da være lov å være sliten og fire på prinsippene i blant. Det er nok en del som rosemaler sin egen foreldreinnsats på et forum, og det er i grunnen synd - det skaper ganske urealistiske inntrykk av hvordan det står til i det gjennomsnittlige hjem.

Men det er noe annet å lempe litt på grensene en gang i blant og å ha få eller inkonsekvente grenser hele tiden

Nei, det synes jeg faktisk ikke er vanskelig.

Bra!

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporing.

Kråkesaks, moderator.