Gifte seg etter relativt kort tid

[Marihata]

Hei,

Hva synes dere om å gifte seg i mens man enda er forelsket? I grunnen er det vel galskap og mange vil si at man ikke kjenner hverandre før forelskelsen har lagt seg.

Jeg ble sammen med kjæresten min for et halvt år siden. Måtte flytte hele veien til Australia for å finne ham. Er oppover ørene forelsket og det samme er han i meg. Det føles så riktig ut denne gangen, vi kommuniserer bra sammen, kan diskutere uten å krangle (noe jeg setter utrolig pris på etter forrige forhold med masse krangling)og han behandler meg som en prinsesse Jeg føler meg så sikker på at dette er mannen i mitt liv, og vi snakker om barn sammen når jeg er ferdig med utdannelsen min (enda noen år til). Han sier han vil være med meg resten av livet. Jada, og han er ikke den som sier ting han ikke mener. Foreldrene hans er helt i hundre og håper vi gifter oss en dag, moren hans mener kanskje til neste år?

Må nesten le, men jeg blir ikke en gang skremt av det, og i den siste tiden føler jeg meg helt "besatt" av tanken på å gifte meg med ham.

Skjønner at det er best å venet med slikt, og det kommer vi mest sannsynlig til å gjøre. Men, hadde han fridd til meg nå så hadde jeg sagt ja på flekken!

Noen som føler/følte det samme så tidlig for kjæresten sin? Nå snakker jeg om den følelsen av at det føles så himla rett ut. Giftet dere dere tidlig, eller ventet dere?

[Marihata]

Må også sies at jeg er 28 år gammel, og ikke helt naiv heller. Er vel mest sannsynlig bare sinnsykt forelsket

[Gjest gjest_mann26]

Det beste er å la det ligge foreløpig. Hvorfor må man egentlig gifte seg? Er det for å "sikre" seg? Det er egentlig en håpløs grunn faktisk. Man er ikke mer "sammen" om man gifter seg. Selv hadde jeg kun giftet meg etter 10-15 år i forholdet. Man kan gjerne forlove seg etter forholdsvis kort tid, dersom man føler at man må "eie" den andre på en måte. Men det utgjør egentlig ingen nevneverdig forskjell egentlig.

Selv mener jeg at det er idiotisk å gifte seg når man er forelsket. Forelskelsen vil roe seg ned og når denne går over til sunn fornuft så har man et mye bedre grunnlag. På det tidspunktet vil det også vise seg om vedkommende er riktig for deg eller ikke. Da står man igjen med selve grunnlaget for forholdet, ikke følelsene. Følelsene er der kun for å få to mennesker sammen. Fordi det gir bedre sjanse for avkom. Men det å forsøke å se rasjonelt på en situasjon og ikke la det ligge på instinktet tror jeg er en god ting

[Gjest wenche]

Jeg og mannen min forlovet oss etter 2 mnd, og giftet oss etter 6 mnd. Mulig galskap, men vi er fortsatt gift og har det bra. Er nå over 16 år siden vi giftet oss.

[Niennas]

du kommer til å bli slaktet av KG-brukerne her inne, desverre.

Jeg forlovet meg med min mann etter et halvt år ca. Jeg har alltid synes at folk som forlover seg, og likevel synes tanken på giftemål er skummelt, er helt idiotiske. Derfor har jeg alltid sagt at hvis jeg først skal være forlovet, så skulle jeg gifte meg innen 1-2 år.

Som sagt, vi forlovet oss etter et halvt år ca, og det var ifjor sommer. Vi giftet oss nå 25 juni, og vi er begge veldig lykkelige over at vi gjorde dette! Det er jo ment til å være oss, og dette var det rette valget for oss.

Men når det er sagt: Du kommer til å møte mange som ikke er enige med deg/dere, og som kommer til å snakke deg ifra det. Jeg er lykkelig over at våre foreldre har vært like støttende fra dag 1, og våre nærmeste venner. Og vi hadde et fantastisk bryllup med 50 gjester som faktisk var glad på våre vegne.

Hvis dere føler at dette er riktig, så hvorfor vente? Ikke ta hensyn til hva andre mener og tenker, de kommer aldri til å forstå hva det er dere har. (Det er iallefall sånn jeg følte det. )

[Gjest Consensio]

Selv hadde jeg kun giftet meg etter 10-15 år i forholdet. Man kan gjerne forlove seg etter forholdsvis kort tid, dersom man føler at man må "eie" den andre på en måte. Men det utgjør egentlig ingen nevneverdig forskjell egentlig.

Dette gjorde to jeg kjente. De var sammen i 16 år før de giftet seg. Ett år senere var de skilt....

Jeg er enig i at man ikke burde gifte seg når man fortsatt er nyforelsket (ikke kom å si at man fortsatt er nyforelsket etter flere år, for jeg snakker om i begynnelsen av forholdet), for da ser man gjerne på forholdet med hjerter i øynene.

Syns man burde vente til man ser hverandres feil og mangler og vet at man kan leve med det

[AnonymBruker]

Mannen min er fra USA, og vi hadde bare kjent hverandre i litt over 6 mnd. før vi giftet oss.

Hadde vel egentlig bare vært kjærester 2 mnd. sånn ordentlig, fordi det før det var avstandsforhold via tlf/nett.

Det føltes litt skummelt, og vi fikk en del negative kommentarer når vi giftet oss. Men vi har vært gift i over 5 år nå og venter vårt første barn!

Ønsker deg lykke til med valget og hvis det føles riktig så ser jeg ingen grunn til å ikke hoppe i det.

Når man er sammen med noen fra et annet land så betyr ofte det å gifte seg en del for å kunne f.eks bosette seg i et av landene.

Hadde ikke vi giftet oss ville nok min kjære ha reist hjem etter 3. mnd og vi har måtte fortsatt avstandsforholdet vårt!

Nå har han bodd her i 5 1/2 år og trives veldig godt!!

[Coffee1234]

Det kan gå bra, det kan gå dårlig. Jeg hadde ventet, ser ikke grunnen til å på død og liv måtte gifte seg med en gang.

[Marihata]

du kommer til å bli slaktet av KG-brukerne her inne, desverre.

Jeg forlovet meg med min mann etter et halvt år ca. Jeg har alltid synes at folk som forlover seg, og likevel synes tanken på giftemål er skummelt, er helt idiotiske. Derfor har jeg alltid sagt at hvis jeg først skal være forlovet, så skulle jeg gifte meg innen 1-2 år.

Som sagt, vi forlovet oss etter et halvt år ca, og det var ifjor sommer. Vi giftet oss nå 25 juni, og vi er begge veldig lykkelige over at vi gjorde dette! Det er jo ment til å være oss, og dette var det rette valget for oss.

Men når det er sagt: Du kommer til å møte mange som ikke er enige med deg/dere, og som kommer til å snakke deg ifra det. Jeg er lykkelig over at våre foreldre har vært like støttende fra dag 1, og våre nærmeste venner. Og vi hadde et fantastisk bryllup med 50 gjester som faktisk var glad på våre vegne.

Hvis dere føler at dette er riktig, så hvorfor vente? Ikke ta hensyn til hva andre mener og tenker, de kommer aldri til å forstå hva det er dere har. (Det er iallefall sånn jeg følte det. )

Gratulerer med bryllup og at dere er lykkelige

Først må nå mannen fri til meg, men når han gjør det kommer jeg til å si ja til ham:)

[Gjest Heloise]

Jeg hadde samme tanker om kjæresten min da vi første ble "ordentlig" sammen som du har TS! Jeg har de samme i dag etter en "liten" stund sammen, og fremdeles nå etter å ha vært samboere en bitteliten stund.

Min måtte også flytte "helt" fra England for at vi skulle få være sammen.

Men alikevel tror jeg ikke jeg skal våge meg inn i noe ekteskap før jeg vet at de tyngre stundene også kommer til å håndteres bra av oss i felleskap.

Jeg er alltid skeptisk til ekteskap som blir inngått kjapt. Men lykke til til dere

[Marihata]

Jeg også forstår at man ikke nødvendigvis kjenner hverandre etter et halvt år, jeg vet også at man kan vite det som er verdt å vite etter så kort tid. Har hatt noen seriøse forhold oppover årene og ett veldig seriøst. Derfor har jeg også funnet ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det, hva jeg liker og ikke liker, vet mer om meg selv som person og hvordan man burde løse eventuelle problemer i et forhold. Jeg vet hva slags type mennersker jeg går bra overens med.

Kjæresten min er fantastisk. Satt og tenkte over sånn helt konkret, hvorfor jeg tror akkurat han er den rette. En ting er at det FØLES riktig ut, at jeg elsker ham, for i det siste er det ikke bare den sinnsyke forelskelsen jeg kjenner, men en ømhet over ham. Kærlighet. Noen sier det er vanskelig å skille forelskelsen og kjærligheten i fra hverandre i mens forelskelsen pågår, men jeg kjenner at jeg elsker HAM.

Så er det FORNUFTEN min som i tillegg forteller meg at det er riktig å gifte seg med ham. Det er ikke bare magefølelsen min og følelsene, men når jeg går i gjennom konkrete ting i hodet mitt, så kan jeg ikke finne noen grunner til at det er ufornuftig.

La meg liste opp alt, om dere vil høre:

-Jeg elsker ham

-Jeg tror aldri jeg har vært så forelsket

-Han er omtenksom

-han er ryddig hjemme og liker at det ser pent ut rundt ham

-han er usedvanlig intelligent

-han har ambisjoner og gjør det bra karrieremessig

-jeg er student, og han tar litt "vare" på meg økonomisk. (dette er ikke noe "must", jeg har sagt at det trenger han ikke, men han VIL)

-han er kjekk, pen, deilig og tar vare på utseende, ser på tidligere bilder av ham at det har han alltid gjort

-vi har vidunderlig sex sammen

-etter seks mnd har vi enda aldri kranglet, og vi har så og si sett hverandre hver eneste dag. Vi har hatt et par diskusjoner, men aldri vært i nærheten av å krangle

-han lytter til mine synspunkter og synes det jeg sier er viktig

-vi har de samme drømmene om fremtiden

-han vil ha barn med meg

-han sier han vil være med meg til vi blir gamle sammen(han sier han endelig har funnet meg)

-han er lojal mot venner, legger sin ære i det, og jeg tror han ville gjort det samme for meg i fremtiden

-han har vokst opp i et harmonisk hjem, foreldrene har vært gift i over 30 år og behandler hverandre fremdeles pent og elsker hverandre, gjør ting sammen. Dette har han sett og vokst opp i, og det tror jeg kommer til å være en "mal" for ham i sitt eget forhold/ekteskap

-han inkluderer meg i planene sine uten at jeg må spørre

-er i tilleg leken og litt sprø, som jeg elsker!

Så i tillegg til at følelsene våre for hverandre er sterke og det alltid har føltes så rett ut, så er det alle de andre tingene. Alt føles så lite komplisert ut med ham. Han er en skikkelig mann!

Jeg har aldri møtt noen som ham før, og jeg er snart tretti, og ønsker meg med tid og stund en familie, med mann og barn. Jeg føler jeg har fått gullfuglen rett i fanget, og jeg har så inderlig lyst å gifte meg med ham. Tenker på det hele tiden

Jeg skjønner at det ikke er et must å gifte seg, han er like mye min om vi ikke gjør det. Vet ikke hva det er med giftermål i seg selv,må vel være ritualet, at det er trygt og at man gir hverandre et løfte. At man feirer kjærligheten, og viser alle andre den kjærligheten man føler for hverandre.

Dere som giftet dere tidlig, hvorfor gjorde dere det? Var det noen av de samme grunnene som jeg har??

[Marihata]

Jeg hadde samme tanker om kjæresten min da vi første ble "ordentlig" sammen som du har TS! Jeg har de samme i dag etter en "liten" stund sammen, og fremdeles nå etter å ha vært samboere en bitteliten stund.

Min måtte også flytte "helt" fra England for at vi skulle få være sammen.

Men alikevel tror jeg ikke jeg skal våge meg inn i noe ekteskap før jeg vet at de tyngre stundene også kommer til å håndteres bra av oss i felleskap.

Jeg er alltid skeptisk til ekteskap som blir inngått kjapt. Men lykke til til dere

Jeg er enig med deg i at man ikke vet HELT før man har vært i gjennom tyngre stunder sammen. Men, jeg mener at jeg har en pekepinn på det. Å takle tunge stunder sammen har mye med hvordan man klarer å kommunisere sammen på. At man får til å uttrykke hva man føler uten å anklage hverandre. Jeg studerer psykologi, og av tidligere interesse også, så har jeg lært mye om hvordan man skal kommunisere på en måte som er konstruktiv. Han har samme interesse, er veldig flink å kommunisere med mennersker, og har vært flink med det samme med meg. Faktisk hadde vi et lite "problem" for et par mnd siden. Det eneste negative jeg kunne finne med ham tidligere, er at han ikke alltid er så flink å vise sine egne følelser. Han er litt "lukket" personlig sett, pga gode grunner og ting som har hendt. Jeg ble veldig trist av dette. Han begynte i ny jobb og var sliten når han kom sent hjem (som han må nå en stund før vi flytter, han pendler). Når han kom hjem orket han ikke så mye, og var litt i sin egen verden. Jeg trodde han ikke var forelsket i meg lengre og fostod ikke oppføreselen hans. Så snakket jeg med ham, kom med konkrete ting som jeg ønsket anderledes, og han gjorde noe med det med en gang. Nå er alt helt som det skal være

Poenget mitt er at han ikke er egoistisk, som jeg ser så mange menn er, og som tidligere kjærester jeg har hatt. Han lyttet til meg og viste forståelse, selv om det bare var små ting som plaget meg. Og han GJORDE noe med det for å forbedre vårt forhold. Må si jeg ble temmelig imponert og glad, og for meg var det vårt første bevis på at vi kan løse problemer sammen

[Gjest Heloise]

Dere høres ut som meg og kjæresten min på mange måter i det du ramser opp. Det er litt artig egentlig

Vi har fremdeles ikke kranglet vi heller, og etter avstandsforhold har vi kanskje lært oss å komminusere med hverandre på måter vi kanskje ikke hadde lært om vi ikke hadde avstanden til å begynne med. Og eneste negative her også er at han ikke er like utadvent følelsesmessig som meg.

Vi (det er alltid han som har startet) har snakket mye om barn og resten av livet og giftemål og slikt, men noe skjer ikke før han frir uansett.

Det er veldig spennende da Marihata. Så dere bor sammen i Australia nå? Møtte du han før eller etter du dro dit?

[Marihata]

Dere høres ut som meg og kjæresten min på mange måter i det du ramser opp. Det er litt artig egentlig

Vi har fremdeles ikke kranglet vi heller, og etter avstandsforhold har vi kanskje lært oss å komminusere med hverandre på måter vi kanskje ikke hadde lært om vi ikke hadde avstanden til å begynne med. Og eneste negative her også er at han ikke er like utadvent følelsesmessig som meg.

Vi (det er alltid han som har startet) har snakket mye om barn og resten av livet og giftemål og slikt, men noe skjer ikke før han frir uansett.

Det er veldig spennende da Marihata. Så dere bor sammen i Australia nå? Møtte du han før eller etter du dro dit?

Heldig du også, som har en kjæreste du ikke krangler med Jeg ante faktisk ikke at det var mulig å kunne ha et sånt harmonisk forhold til et annet menneske, så det er deilig å kunne slappe av.

Jeg flyttet til Australia for å studere, også var jeg så heldig å møte på kjæresten etter å ha vært her i en mnd. Han ville "ha" meg med en gang han så meg, og kurtiserte meg i en uke eller så før jeg bet på kroken. Skjønte ikke hvorfor jeg ville se fyren HVER eneste dag, elsket jo å henge med ham, men det var ikke noen romantske følelser i bildet for min del som det var for han. Jeg var til og med ærlig og fortalte ham dette. Han ville at vi skulle være venner, og han fortsatte og hjelpe meg med ting, kjørte meg hit og dit. Jeg elsket jo å være med ham, og fikk meg ikke til å si nei. Så eksploderte det bare i følelser, og jeg ble kjempeforelsket. Første uken brukte vi bare til å prate sammen natta lang. Stakkars, han fikk ikke mye søvn denne lille tiden.

Jeg vet det er en liten sjanse og ta å gifte seg tidlig, men hadde det ikke vært for måten vi har det sammen på, og måten han behandler meg på og vice verca så skulle jeg aldri tenkt i de baner. Om han frir til meg, så klarer jeg ikke å si nei for å si det sånn

Jeg har fortalt ham at jeg vil gifte meg med ham. Eneste han har sagt er at vil bli gammel med meg. Også sa han at da visste han i hvert fall hva jeg kom til å svare om han spurte. Så gikk det en liten stund, før han sa: "Nei, det er feil. Ikke OM jeg spør deg om å gifte deg med deg med meg, men NÅR jeg gjør det. (måtte bare smile)

Han sier ikke så mye om dette å gifte seg, som forventet egentlig, han strør ikke om seg med ord, og sier bare ting han mener. Men, han smiler, og blir så glad, og jeg for bare en sånn rar, merkelig og god følelse i meg at en dag kommer han til å fri til meg

[AnonymBruker]

Ja, vi gifta oss etter seks mnd, og er i dag etter tolv år mann og kone, og vi vet det aldri blir slutt

Anonymkode: 7bfd9...a17

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tekt at når jeg gifter meg, så vil jeg være oppover ørene forelsket, derfor ser jeg for meg å gifte relativt tidlig. 

Anonymkode: 20c24...dcc

[MakeItHappen]

Litt spent på hva utfallet ble. Gift?

[AnonymBruker]

Naboene våre giftet seg etter bare noen mnd sammen, 2 mnd etter bryllupet startet de i parterapi 

Anonymkode: a933b...c33

[Cleo88]

.

Endret 10. mai 2021 av Cleo88
Å. Så nå at innlegget er 100 år gammelt ja...

[AnonymBruker]

Jeg var lykkelig forelsket i 25 år. To barn sammen. Det 26 året ble rart. Viste seg han fant en annen. Alt raste. Familie og økonomi og respekt for han som var mitt alt.. Han forakter jeg nå.

Anonymkode: 4dad3...c10