Favorisering og en slem far..

[Gjest Christine A]

Jeg er 16 år, og har en lillesøster på 14. Vi bor sammen med vår mamma og pappa. Lillesøsteren min har alltid vært forgudet, mens jeg har alltid vært drittungen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg er både smartere, penere(ikke at dette har noe å si, men bare for å beskrive situasjonen) og en del mer hyggeligere. Hun er mer sjenert og klarer ikke snakke for seg noen gang, mens jeg er veldig flink til å svare/snakke for meg. Hvis jeg og henne krangler, er det alltid mitt navn som blir sagt og bedt om å slutte. ALLTID. Dette er bare en av mange ting. Den siste tiden har pappa unnlatt å lage middag til akkurat meg, og kun lillesøster(de gangene mamma har vært på jobb). Og nei, jeg er ikke feit, jeg veier 50 kilo og er så vidt over 170.. Da har vi ikke engang kranglet i forkant, bare hatt en vanlig, hyggelig tone.

Pappa har alltid vært hard mot meg. Han har aldri sagt unnskyld for noe, eller sagt at han er glad i meg. Han har nok vist det på andre måter, men ofte er han i dårlig humør(han har en lettere sykdom som kan gjøre han lettere irritert) og er veldig urettferdig mot egentlig alle i familien, unntatt lillesøster. Da jeg var yngre, og han ble riktig, riktig sur(kort lunte..), ble jeg ofte revet i håret, slått(ikke veldig hardt, men nok til at jeg gråt. kanskje mest fordi det var så skuffende av han), og dratt opp etter veggen med klærne. Jeg ble også kastet ut i vinterkulden uten særlig med klær et par ganger.

Den siste tiden har det vært mer med ord. Jeg er flink til å si i fra når nok er nok, og da JEG sier i fra, sier jeg i fra skikkelig, og da blir jeg gjerne slått/truet med slag igjen.. Og det har blitt enda verre i det siste. Mamma forsvarer meg noen ganger, men ikke alltid. Og i barndommen synes jeg hun gjorde altfor lite for å forsvare meg, selv om hun pleide å si i fra til pappa de fleste gangene jeg sladret om det. Han slo aldri i mammas påsyn. Han er ofte frekk mot mamma også. Sier de styggeste ord. Egentlig er hun verdens fineste menneske, godt hjerte og vil ingen vondt, men også i det siste synes jeg hun har vært mer på hans side. Må legge til at hun alltid sier fine ord til meg og aldri har rørt meg.

Dette må jo være helt uinteressant for dere, jeg bare trengte å få det ut nå som jeg har fått en ny skyllebøtte før leggetid. Jeg har utrolig lyst til at noen kan snakke fornuft til han, og få han til å tenke over alt han har gjort. Går det an å spørre barnevernet om dette, uten at det blir noen stor sak ut av det? Vi har aldri vært i kontakt med barnevern, det har aldri vært noe behov for det heller, kranglingen og sånn går mest i perioder, men når det står på som verst er det veldig vondt, og jeg føler ikke for å fortelle dette til noen..

Jeg har prøvd å si i fra om at det ikke kjennetegner en god far å si så mye stygt(uberettiget), men det virker ikke til å bry han noe. Og skulle jeg begynne å gråte, hvilket ikke er spesielt rart, blir jeg fortalt at det bare er drittunger som gråter.. Vet dere hva jeg kan si som får han til å tenke? Jeg tror nok at han tar det til seg innerst inne, men jeg trenger noe som virkelig treffer han, og som kan roe temperamentet sitt til neste gang.

Det er veldig vanskelig for meg å tenke på dette. Familien min er høyt utdannet, og egentlig fornuftige, ansvarlige og gode foreldre med god sosial intelligens og mange venner, selv om det kan virke stikk motsatt ved denne teksten. Men en del svakheter har familien, og det burde være noe som kan rettes opp. Det jeg hvert fall vet er at pappa er roten til alt vondt.. Hva kan jeg gjøre? er så oppgitt, frustrert og lei av dette

[AnonymBruker]

Huff så trist å høre... Dette er ikke greit. Hadde jeg vært din lillesøster hadde jeg hatt utrolig dårlig samvittighet.

Men om jeg var deg hadde jeg valgt å flytte. Det er mange som flytter i forbindelse med videregående.

Nå har jo skoleferien begynt, men jeg ville ha tatt kontakt helsesøster når skolen begynner igjen. Fortell henne om hvor vanskelig du har det. Hun har mulighet til å hjelpe deg til rette innstanser. Det er muligheter for å få søtte fra staten til å bo alene i slike situasjoner. Om du ikke kan vente til skolen begynner igjen; har dere en ungdomshelsestasjon du kan oppsøke? Du kan også ta kontakt med legen din.

Faren din er absolutt ikke grei med deg og jeg synes ikke at du skal måtte ha det slik hjemme.

[AnonymBruker]

Hvis det du skriver stemmer, så har du blitt utsatt for misshandling i hele oppveksten din, å blir det enda. Både av din mor og far.

Selv om mor ikke fysisk legger hand på deg så er hun delaktig så lenge hun godtar at du blir mishandlet.

Å kontakte barnevernet er vel det eneste riktige å gjøre her. Dine foreldre kan du ikke klare å endre på.

[AnonymBruker]

Siden du lever under så ekstreme forhold så vil nok det beste for deg være å flytte.

Nå vet ikke jeg hvor moden du er, men er du istand til å ta vare på deg selv så kan du flytte på hybel.

Du har da krav på bidrag fra begge dine foreldre. Dette vil Nav hjelpe deg med.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar dere! Jeg skal gå et halvår på skole i utlandet til høsten, og drar om 1,5 måned, så det blir deilig. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å komme tilbake etterpå, men jeg er jo under 18, så hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke skape problemer for familien ved å tilkalle barnevern og alt mulig, men pappa trenger en oppvåkning og tilsnakk av noen han kanskje har høyere respekt for enn meg!

[AnonymBruker]

Vet du med 100% sikkerhet at han er din biologiske far?

[Gjest BabyBlue]

Kanskje faren din føler en større trang til å "beskytte" søsteren din siden hun er yngre og mer tilbakeholden som person i forhold til deg? Kanskje det at du forsvarer deg selv irriterer han på en eller annen måte? Ikke det at det forsvarer det han driver med! Merker også at faren min favoriserer mine yngre søsken, men ikke i samme grad som du opplever. Huff : ( Har du snakket med noen om dette? Profesjonelle...? Hvis ting virkelig er så ille som du beskriver bør du flytte på hybel, sånn for din egen mentale helses skyld. Det at moren din ikke forsvarer deg får varselbjeller til å ringe i hodet mitt. Du kan ikke leve slik, med hele familien i mot deg!

Fortell faren din at du flytter ut for godt om han ikke skjerper seg. Hvis han ler av det pakker du kofferten og stikker.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere! Jeg skal gå et halvår på skole i utlandet til høsten, og drar om 1,5 måned, så det blir deilig. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å komme tilbake etterpå, men jeg er jo under 18, så hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke skape problemer for familien ved å tilkalle barnevern og alt mulig, men pappa trenger en oppvåkning og tilsnakk av noen han kanskje har høyere respekt for enn meg!

Hvis du har det så ille hjemme at du ikke vil tilbake, så finnes det som sagt muligheter.

Du kan som sagt flytte på hybel, å så lenge du er under 18 år så er foreldrene dine pliktig til å forsørge deg. Dette kan de gjøre ved å betale bidrag til deg.

Egentlig så synes jeg ingenting om a barn skal kreve bidrag av foreldrene når de flytter hjemmefra, men det er unntak, å det er når de ikke har det bra hjemme og blir utsatt for misshandling som deg.

Begge foreldrene dine berdriver mishandling - selv om din mor ikke fysisk legger hånd på deg. Men så lenge hun ikke gjør noe for å stoppe misshandlingen din far bedriver så er hun delaktig.

[Gjest TS]

Vet du med 100% sikkerhet at han er din biologiske far?

.....unnskyld meg...eneste jeg vet er at jeg er prikklik farfar.. Det blir litt rart å skulle tro at han ikke er det, men jeg er nok ganske sikker på at han er det. Hvor skal jeg i så fall finne det ut..?

[Gjest BabyBlue]

Tusen takk for svar dere! Jeg skal gå et halvår på skole i utlandet til høsten, og drar om 1,5 måned, så det blir deilig. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å komme tilbake etterpå, men jeg er jo under 18, så hva kan jeg gjøre? Jeg vil ikke skape problemer for familien ved å tilkalle barnevern og alt mulig, men pappa trenger en oppvåkning og tilsnakk av noen han kanskje har høyere respekt for enn meg!

Det er garantert en ungdomshelsestasjon i nærheten : ) Der kan du snakke med helsesøstere. De har taushetsplikt, og kan gi deg gode råd til hvordan du kan håndtere denne situasjonen og vonde følelser du bærer på. Og hvis du vil at han skal forstå alvoret kan du kanskje få en helsesøster til å ringe hjem til deg for å snakke med faren din om at du føler deg urettferdig behandlet? Det er da verdt et forsøk =)

Ønsker deg lykke til, forresten. Er så fælt å høre om folk, og spesielt unge, som har det vondt hjemme.

[AnonymBruker]

Fortell faren din at du flytter ut for godt om han ikke skjerper seg. Hvis han ler av det pakker du kofferten og stikker.

Jeg vet ikke om det er så lurt å fortelle foreldrene at hun flytter hvis det ikke blir bedre i hjemmet.

Hvis foreldrene har bedrevet misshandling av ts i hele hennes liv så vil de ikke endre seg om hun truer med å flytte.

Jeg tror heller du skal ta en prat med helsesøster eller andre du kan stole på, så kan andre ta en prat med dine foreldre.

[Gjest TS]

Kanskje faren din føler en større trang til å "beskytte" søsteren din siden hun er yngre og mer tilbakeholden som person i forhold til deg? Kanskje det at du forsvarer deg selv irriterer han på en eller annen måte? Ikke det at det forsvarer det han driver med! Merker også at faren min favoriserer mine yngre søsken, men ikke i samme grad som du opplever. Huff : ( Har du snakket med noen om dette? Profesjonelle...? Hvis ting virkelig er så ille som du beskriver bør du flytte på hybel, sånn for din egen mentale helses skyld. Det at moren din ikke forsvarer deg får varselbjeller til å ringe i hodet mitt. Du kan ikke leve slik, med hele familien i mot deg!

Fortell faren din at du flytter ut for godt om han ikke skjerper seg. Hvis han ler av det pakker du kofferten og stikker.

Ja, du har nok helt rett i det første der, men som du også sier, det forsvarer ingenting. Og nei, jeg har ikke snakket med noen om dette.

Jeg har sagt utallige mange ganger at jeg kommer til å forsvinne herfra så fort jeg får mulighet, og da spør han hvor jeg skal få pengene hen.. Og det er også sant, jeg har ikke tilgang på sparepengene mine f.eks. Jeg har ingen steder å dra, ingen penger, ingenting.. Men som flere her skriver, har jeg tydeligvis krav på bidrag hvis jeg skulle bestemme meg for å flytte..

[Gjest BabyBlue]

Fant en god link til deg her om hva slags rettigheter du har om du flytter ut når du er under 18 =)

Håper du finner ut av det, for utifra hva jeg leser her har du bedre av å flytte ut :-/

[AnonymBruker]

Ja, du har nok helt rett i det første der, men som du også sier, det forsvarer ingenting. Og nei, jeg har ikke snakket med noen om dette.

Jeg har sagt utallige mange ganger at jeg kommer til å forsvinne herfra så fort jeg får mulighet, og da spør han hvor jeg skal få pengene hen.. Og det er også sant, jeg har ikke tilgang på sparepengene mine f.eks. Jeg har ingen steder å dra, ingen penger, ingenting.. Men som flere her skriver, har jeg tydeligvis krav på bidrag hvis jeg skulle bestemme meg for å flytte..

Du har krav på bidrag. Å flytter du hjemmefra så skal du ha bidrag av begge foreldrene dine.

Dette får du hjelp til via Nav, helsestasjonen eller andre som hjelper deg.

Kanskje det er det at du flytter som skal til for at foreldrene dine respekterer deg. Da ser de at du ikke bare kommer med tomme trusler og at det er ungdomsnykker det du driver med.

Kan hende hele familien har godt av å gå til familieterapeut også.

[AnonymBruker]

Ingen barn skal bli slått av foreldrene sine. Her syns jeg du bør kontakte barnevernet. Og foreldre skal ikke lage middag, men ikke til alle barna sine. Det virker utrolig rart at noen skulle gjøre noe slikt.

[AnonymBruker]

Du har visstnok krav på bidrag, men jeg tror staten går inn og gir deg lån og stipend, bortsett fra at du får alt som stipend. Dette kan helsesøster hjelpe deg å jobbe videre med. DU SKAL IKKE HA DET SLIK. Hadde jeg vært lillesøster så hadde jeg støtta deg og stått på din side. Ta kontakt med ungdomshelsestasjon nå slik at du kan finne litt utav ting mens du er i utlandet.