Hvordan virker dette på en person

[Gjest Klaveret]

Jeg lurer litt på om noen har erfaring med å vokse opp under dårlige kår; fattigdom, enslig forsørger, sykdom hos foresatte, alkoholisme, etc. For så å gjøre det "godt" i voksenlivet, få god utdannelse og jobb, familie osv..

Hvordan føler man seg da? Er man fremdeles den "lille" som må kjempe om positiv respons, eller blir man trygg i sin nye rolle?

Har mange rare tanker ja

[-Moesha-]

For min del tenker jeg ikke så mye på det i hverdagen, årene går og man får ting på avstand, men til tider slår det meg at "Hvem hadde trodd dette?Svar: Ingen."

[Gjest Klaveret]

For min del tenker jeg ikke så mye på det i hverdagen, årene går og man får ting på avstand, men til tider slår det meg at "Hvem hadde trodd dette?Svar: Ingen."

Det er bra at du ikke tenker på det i hverdagen! Men hvordan opplever du det i situasjoner der du må stole på deg selv og egne erfaringer. Hvem er du da?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp under det mange vil betegne som jævlige kår. Overlatt til meg selv i barndomsalder. Vokst opp med alkoholisme hos far, knust psykisk mor. Ingen familie i umiddelbar nærhet. Jeg fullførte ikke videregående fordi jeg bl alvorlig syk i tenårene. Det hadde ikke noe med at jeg ikke gadd. Jeg tok lappen, fikk jobb, tok litt avstand fra skole, tok så eksamen, greide meg, tok inn på studier, klarte meg med gode karakterer, fikk superbra jobb, mann og barn.

Likevel er jeg på noen måter det lille skremte barnet fra den gang, personen som ikke har tro på seg selv. Når jeg får til noe blir jeg overrasket, ekstremt glad og rett og slett overrasket ja. Jeg tok eksamen, førerkortet, fikk jobben jeg søkte på, ble gift med mannen jeg elsket, og jeg var den som hadde minst tro på at jeg skulle få det til. Om dere skjønner..

Men jeg greier meg, jeg jobber hardt med meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om noen har erfaring med å vokse opp under dårlige kår; fattigdom, enslig forsørger, sykdom hos foresatte, alkoholisme, etc. For så å gjøre det "godt" i voksenlivet, få god utdannelse og jobb, familie osv..

Hvordan føler man seg da? Er man fremdeles den "lille" som må kjempe om positiv respons, eller blir man trygg i sin nye rolle?

Har mange rare tanker ja

Har vokst opp med alkoholisert far...

Jeg har vel gjort det godt hit til, har samboer, fast fulltidsjobb, starter på studier til neste år, også videre.

Vet ikke helt om jeg skjønner spørsmålene dine... Men jeg var eldst i søskenflokken, så jeg tok alltid ansvar for søsknene mine. Så jeg er vel relativt trygg i min rolle som "voksen", for jeg har på en måte vært voksen i mange år, selv om jeg kun er 22 år gammel. I det hele tatt, jeg har nok aldri følt meg "liten", som du antyder.

Å vokse opp slik har gitt meg noen gode egenskaper, ansvarfull og ikke minst en sterk psyke.

Men jeg kommer til å sørge for at mine barn aldri får oppleve at noen av sine foreldre blir alkoholiker. Jeg kommer til å lære mine barn å respektere alkohol. Feks skal de ikke se voksne ta seg en øl kl 12 på formiddagen, selv om det er ferie. Det er ikke på noen måte greit. Å i det hele tatt, slike små ting kommer jeg til å være nøye på.

[-Moesha-]

Det er bra at du ikke tenker på det i hverdagen! Men hvordan opplever du det i situasjoner der du må stole på deg selv og egne erfaringer. Hvem er du da?

Jeg er den jeg er nå, jeg har med meg erfaringer som kan være verdifulle i enkelte situasjoner, for å kunne se et bilde på andre måter enn utenforstående.

Jeg har lagt det bak meg, og bruker det på en positiv måte i de situasjoner jeg kan.

Endret 22. juli 2011 av -Moesha-

[AnonymBruker]

Løvetannbarn kalles vi Vi som ikke hadde forutsetninger og som ingen hadde tro på.

Jeg sliter enda, med mye smerte i kroppen, faste besøk hos psykolog og mye sinne.

Skulle ønske det gikk bort, at jeg kunne heve meg over alt.

Det er her enda, noen ganger sterkere enn andre.

Jeg føler meg av og til ynkelig, gjør rare ting for å bli likt av omgivelsene, noe som er helt unødvendig for jeg vet at mine venner liker meg og er glad i meg.

[Gjest grønnfi]

Jeg er den jeg er nå, jeg har med meg erfaringer som kan være verdifulle i enkelte situasjoner, for å kunne se et bilde på andre måter enn utenforstående.

Jeg har lagt det bak meg, og bruker det på en positiv måte i de situasjoner jeg kan.

Så bra......

Det er det vi har opplevd som har gjort oss sterke. Men det hender at den "lille" kommer frem i mitt tilfelle. Da kjemper jeg med nebb og klør inni meg selv for å ikke slippe følelsen ut.

[sajk]

Fra mamma og pappa skilte seg da jeg var 7 har ikke livet vært lett.

Pappa var glad i meg og snill men kunne ikke ta vare på meg, han var syk hele tiden og i tillegg alkoholikker så å være der var ikke noe særlig (men det var bedre en og være med mamma)

Hun var sur hele tiden, hvis jeg slo meg så kunne jeg bare drite i å gråte for da ble jeg slått, hun orket ikke høre på maset. Når armene på genserne ikke rakk lenger en til albuen kunne det hende jeg fikk en ny. Skoene min var så små at jeg har skader i beina enda. Mamma var heller aldri hjemme og når hun var hjemme var alt jeg gjorde galt og jeg ble slått. Om vinteren gikk jeg med ola jakke å frøs. INGEN Lærere reagerte, noen forelde i klassen lot meg arve klær av deres barn, de var i alle fall større en mine klær. Pga dette ble jeg også mobbet og fikkk veldig lav selvtillit. Mamma var ofte på fester og jeg ble mye hjemme alene. Jeg måtte bli voksen fort.

Fra jeg var 16 bodde jeg alene og tok scootern for og passe på pappa, slik at han fikk mat osv. Passet på broren min, han fikk ofte sove hos meg, fikk mat og litt penger (jeg hadde jo ikke akkuratt noe selv heller)

Jeg gikk på skole og jobbet, og fikk stipend. Siste året på vidregående døde pappa desverre (det var syns på han, og jeg var veldig glad i han)

Jeg er nå 20 år, er utdannet tannhelsesekretær, men skal gå vidre på skole. Jeg har eget hus, samboer og ny bil, og fast jobb. Det går bra for meg men jeg er bitter på mamma og hvordan hun behandlet meg og for at ingen gjore noe.

Broren min fikk samme oppveks han er i dag 27 og sliter på alle mulige måter, han gikk ikke ferdig vidregående ( og angrer på det) han har psykiske lidelser, er av å på rus, har ingen jobb, og får penger av nav.

Det kan gå begge veier, men jeg føler jeg må være sterk og komme meg vidre men det er ikke lett. Og jeg tenker ofte på hvordan det kunne gått med meg med en "bedre" familie. Men jeg er på en måte glad for at jeg er den sterke personen jeg er i dag, som vet akkuratt hva jeg må gjøre i nesten alle situasjoner. Jeg bare gjør det som må til for og komme meg vidre: )

Å jeg skal gjøre alt for at barna mine ikke får min oppveks.

Endret 22. juli 2011 av sajk

[AnonymBruker]

Enslig forsørger = dårlige kår?

Hva er det for slags tankegang?

[AnonymBruker]

Har vokst opp med en alkoholisert far. Han var også veldig streng og autoritær. Det var ikke lett. Jeg jobbet alltid hardt med skolen for å komme meg så fort som mulig derifra. Studerer nå.

Konsekvensene for meg har også kommet i voksen alder, lider nok veldig av "snill jente" syndromet, man er så opptatt av å tilfredsstille andre og unngå konflikter at man ikke aner hvem man egentlig er. Jeg fikk aldri ta igjen med pappa, hvis jeg svarte tilbake ble jeg slått, så jeg ser jo at det har fått sine konsekvenser.

Jeg var også veldig sjenert og usikker som ungdom. Min egentlige personlighet var alltid undertrykt, måten jeg var på var bare et resultat av at jeg var redd for å ikke bli likt, og konflikter.

Vil også si at barn med alkoholiserte foreldre ikke nødvendigvis ser at foreldrene gjør noe galt, man vil ta deres side, de fleste er jo glad i moren og faren sin ubetinget som barn, jeg prøvd alltid å gjøre ting for at pappa skulle like meg, selv om han var slem.

[Gjest norah]

Tja. Jeg har aldri hatt en utrygg rolle ifht å tro på seg selv, sånn relativt sett. Jeg er litt usikker på hva du mener med positiv respons?

Jeg har ikke behov for positive tilbakemeldinger i større eller mindre grad enn andre, selv om der vanket veldig lite av det i heimen.

Men det er klart at det kan dukke opp såre og vonde minner, kanskje spesielt når jeg gikk fra tidlig tenåring til mer voksen i sene tenår/tidlig 20 år. Man innså liksom hvor stor omsorgssvikten var, og savnet vel det man aldri hadde. Og jeg kan fortsatt synes enkelte samtaleemner blir litt vanskelige - fordi jeg ikke har noe positivt å bidra med i typiske "barndomsfortellinger", og endel ting jeg ikke har fått delta på som er ganske ordinære ting. Det er ikke sårt lengre, men det er litt sånn tricky å delta i samtalen siden jeg ikke har interesse av å dele fortiden.

Møtte en her forleden en som var helt sjokkert over at jeg hadde "gjort det så bra", han var oppriktig glad på mine vegne og kunne virkelig ikke få sagt det nok ganger.

Jeg tenkte jo bare i mitt stille sinn at "Javel, jeg er jo den høyeste utdannede av alle i klassen - inkludert deg, men OK".

Tross for at jeg alltid har utmerket meg sånn relativt ifht engasjement/utadvendthet/sunne interesser og over gjennomsnittlige karakterer og gode jobbmuligheter så synes han det var helt revolusjonært.

Så det finnes mennesker som knytter lave sosioøkonomiske kår direkte til lav intelligens og selvstyrke uavhengig av hvem man er som person.

Det er rart å møte mennesker som putter en rett tilbake til barndom - og forventer at man skal opprettholde den "rollen" som forøvrig aldri var en rolle jeg hadde, men en situasjon jeg ufrivillig var i. *Condescending much?*

For meg telles overhodet ikke enslig forsørger/sykdom som dårlige kår til sammenlikning med de som har vokst opp med store rusproblemer/psykiske problemer hos foreldre og opplevd stor omsorgssvikt.

Endret 22. juli 2011 av norah

[~white lady~]

Jeg lurer litt på om noen har erfaring med å vokse opp under dårlige kår; fattigdom, enslig forsørger, sykdom hos foresatte, alkoholisme, etc. For så å gjøre det "godt" i voksenlivet, få god utdannelse og jobb, familie osv..

Hvordan føler man seg da? Er man fremdeles den "lille" som må kjempe om positiv respons, eller blir man trygg i sin nye rolle?

Har mange rare tanker ja

Jeg vokste opp i en rotløs, ødelagt familie omringet av flere dødsfall, to familiemedlemmer med Tourettes, en som led av posttraumatisk lidelse, en med psykiske problemer og depresjon, en med sosial fobi, trussel om selvmord og mobbbing.

Fra å være en livsglad, morsom jente føler jeg mange ganger at jeg er redusert til et kritisk, nervøst vrak som er sykelig opptatt av å gjøre andre fornøyd.

(Men også livserfaren, reflekterende og med sterk psyke.)

Jeg kan se livshistorien min i ansiktet.

Til tross for en psykosomatisk kronisk sykdom har jeg fullført utdanning, tatt lappen, fått fast arbeid, samboer og ett barn.

Jeg kjenner meg stolt over dette, og for enhver utfordring jeg klarer å komme over. Desverre er jeg nokså påvirkelig for andres meninger om meg og mitt, og en kritisk kommentar kan knuse selvbildet mitt og få meg til å hate meg selv.

Idag bor jeg langt unna barndomshjemmet mitt og har kun sporadisk kontakt med de som er igjen. Det er jo selvfølgelig et savn å ha egen familie i nærheten, det kjennes ekstra sterkt når jeg blir invitert til familiesammenkomster hos samboers familie.

Han har nok fått høre mer enn en gang hvor heldig han er som har alle sine i live og i god behold...

For å svare på spm; Ja, jeg føler meg ofte som den lille jenta som ble utsatt for verbal, psykisk og noen ganger fysisk vold, og som sjelden fikk oppmerksomhet og skryt.

Derfor er jeg nok blitt en smule selvhevdende i voksen alder. Må alltid være den beste, smarteste og peneste, så jeg kan høste beundrede blikk.

Heldigvis er samboeren min villig til å ta på seg jobben med å booste selvtilliten min med jevne mellomrom...

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med grovt sexuelt misbruk fra 3 års alder, psykisk misbruk fra mor og fysisk fra både mor og far.

Jeg vil vel si att jeg har klart meg bra. Selv om jeg i dag er enslig mor. Men jeg er en fantastisk mor til mine barn. Jeg valgte å gå fra faren, fordi han var ikke bra for meg lenger. Jeg har en fantastisk kjærste. Fra høsten starter jeg på sosionom studie.

Jeg har hele veien vært posetiv, en god mor, god kone, god kjærste, god venninne. Jeg gir mye av meg selv til andre. Sprer glede.

Og jeg har hele tiden i mitt voksne liv, vært klar på att det nå er jeg som er ansvarlig for å være lykkelig. Og man må behandle andre mennesker som man ønsker å bli behandlet selv. Og dette lever jeg etter.

For jeg hadde en helt grusom barndom, men jeg har resten av livet mitt på å være lykkelig.

Og jeg anser meg selv for i dag og være en lykkelig person, som har mye å glede meg over.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en grusom barndom fylt av frykt for min voldelige psykopatfar. Fikk juling flere ganger i uka, alltid redd for det neste han skulle finne på. Psykisk terror. Mobbet i skolen. Jeg var skoleflink. Fikk aldri brukt det. Idag som voksen, har jeg mer enn nok med å få bukt med alle psykiske og fysiske plagene jeg har. Jeg har alltid vært snill, flink pike. Ingen alkohol, ingen rusmidler, ingen spesielt miljø. Likevel har jeg ikke klart å reise meg. Ingen kan si at man reder som man ligger. Eller at man blir sterkere av motgang. Man brytes sakte ned. Når man har kun motgang å se tilbake på, og mange dårlige minner, så er det for tøft. Og det psykiske har slått seg på kroppen min nå, og jeg er svak og klarer av og til ikke å gå oppreist ordentlig. Folk kritiserer meg fordi jeg ikke jobber, men jeg klarer det ikke. Enda. Ingen vet hvordan ting egentlig er, hvorfor jeg ikke jobber. Det vises ikke på meg hvordan jeg sliter. Mange bare dømmer. Det hjelper ikke akkurat. Skulle gjerne ha ropt ut til alle: Vær så snill ikke døm meg, du har ikke hatt min barndom.

[AnonymBruker]

Det er rart å møte mennesker som putter en rett tilbake til barndom - og forventer at man skal opprettholde den "rollen" som forøvrig aldri var en rolle jeg hadde, men en situasjon jeg ufrivillig var i. *Condescending much?*

Akkurat det samme har irritert meg. Det var jo ikke en selvvalgt situasjon jeg var i heller.

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med rusavhengi mor, far som aldri brydde seg om annet enn damer og dems unger. Fikk aldri juling men ofte beskjed om at jeg var stygg og at moren min hata meg. Jeg fikk ikke det jeg trengte, ikke en gang mat, mamma brukte alt på dop. Klær hadde jeg greit nok av pga at andre familie medlemmer kjøpte til meg i gaver. ga de meg leker, smykker eller penger så solgte hun lekene eller stjal pengene og smykkene. Jeg lette derfor i containere etter leker som andre hadde kasta, de var ødelagte men jeg var glad for dem likevel, var alt jeg hadde. Både barnevernet og resten av familien min visste at det var ille hjemme hos oss men aldri hvor ille det egentlig var for jeg, min søster og lillebror var truet til taushet av mamma. hun er en psykopat av dimensjoner som alltid klare å lure alle trillrundt.

Jeg kom i helt feil miljø, drev med rus og ble gravid som 17 åring. Bestemte meg for å bære frem barnet, slutta med rus på dagen og jobbet under graviditeten gjennom nav i barnehage for å skaffe meg erfaring om unger.

Så var jeg hjemme med datteren min en stund. Hun begynnte i barnehage og jeg tenkte ikke søren om jeg skulle la datteren min utsettes for det samme som meg så jeg begynnte å studere igjen. Fullførte med 6 i alt og er veldig fornøyd med meg selv....

Har ennå ikke fått noe jobb for jeg tør ikke søke. Jeg har så lav selvtillitt at jeg er livredd for å få et nei på en jobb jeg søker, derfor ungår jeg det for jeg vil ikke ned på bunnen igjen. Syntes jeg har klart meg relativt bra etter forholdene selv om ting kunne vært ennå bedre om det ikke var pga denne pokkers angsten min, går til psykolog da, så jeg prøver.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på om noen har erfaring med å vokse opp under dårlige kår; fattigdom, enslig forsørger, sykdom hos foresatte, alkoholisme, etc. For så å gjøre det "godt" i voksenlivet, få god utdannelse og jobb, familie osv..

Hvordan føler man seg da? Er man fremdeles den "lille" som må kjempe om positiv respons, eller blir man trygg i sin nye rolle?

Har mange rare tanker ja

Man kan være et "løvetannbarn", men ressursene strekker ikke til for alt alikevel. Mange som har vokst opp i slike hjem (meg inkludert) bruker så mye energi på å skjule skammen, ensomheten, skyldfølelsen. At de ikke makter å fullføre skole, jobb eller andre ting. Noen får problemer i forholdet til andre (partner/barn/venner/kolleger) på det personlige plan. Andre makter ikke holde orden på økonomi eller hus..

Det arter seg forskjellig. Men de færreste svinger igjennom slike opplevelser uten skade.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp under det mange vil betegne som jævlige kår. Overlatt til meg selv i barndomsalder. Vokst opp med alkoholisme hos far, knust psykisk mor. Ingen familie i umiddelbar nærhet. Jeg fullførte ikke videregående fordi jeg bl alvorlig syk i tenårene. Det hadde ikke noe med at jeg ikke gadd. Jeg tok lappen, fikk jobb, tok litt avstand fra skole, tok så eksamen, greide meg, tok inn på studier, klarte meg med gode karakterer, fikk superbra jobb, mann og barn.

Likevel er jeg på noen måter det lille skremte barnet fra den gang, personen som ikke har tro på seg selv. Når jeg får til noe blir jeg overrasket, ekstremt glad og rett og slett overrasket ja. Jeg tok eksamen, førerkortet, fikk jobben jeg søkte på, ble gift med mannen jeg elsket, og jeg var den som hadde minst tro på at jeg skulle få det til. Om dere skjønner..

Men jeg greier meg, jeg jobber hardt med meg selv.

som å beskrive meg selv

[Gjest norah]

Man kan være et "løvetannbarn", men ressursene strekker ikke til for alt alikevel. Mange som har vokst opp i slike hjem (meg inkludert) bruker så mye energi på å skjule skammen, ensomheten, skyldfølelsen. At de ikke makter å fullføre skole, jobb eller andre ting. Noen får problemer i forholdet til andre (partner/barn/venner/kolleger) på det personlige plan. Andre makter ikke holde orden på økonomi eller hus..

Det arter seg forskjellig. Men de færreste svinger igjennom slike opplevelser uten skade.

Det tror jeg du har helt rett i.

Men det går an å oppsøke samtaleterapi og aktivt jobbe for å minimere skadene. Eksempelvis finnes det støttegrupper og individuell samtaleterapi for voksne barn av rusmisbrukere, og helt sikkert tilsvarende tilbud for de som har vokst opp med sterkt psykisk syke foreldre.

For mange dukker de mest vanskelige følelsene og reaksjonene opp i sene tenår/tidlig voksenliv fordi man da har begynt å senke "guarden" og overlevelsesstrategiene.

Plutselig får man jo en hel rekke fysiske og psykiske ting innover seg, og det er vanskelig å forstå hvorfor.....men det er jo igrunnen helt logisk.

Så jeg kan ikke annet enn å anbefale å oppsøke samtaleterapi.

Nå er jeg litt mer ærlig enn jeg liker å være, men altså; jeg forsøkte å tenke "preventivt" å oppsøke tilbud om samtaler med spesialister på området i tidlig 20 år. Jeg klarte meg fint i livet, hadde ikke dysfunksjonelle relasjoner etc, men synes det var vanskelig å håndtere det emosjonelle og å sjonglere alt på en gang. Det var to "verdener" - den ene voksenverdenen hvor jeg var meg(oppegående, ressurssterk og selvstendig) og den andre(de uventede og vanskelige etterfølgene som ikke passet inn i det nye voksenlivet). Jeg skjønte etterhvert at dersom jeg skulle komme dit jeg ville i livet så måtte jeg be om hjelp for å håndtere noe de fleste faktisk ikke har opplevd, og at det ikke var et nederlag men heller en styrke.

Anbefalte dette til andre bekjente i samme situasjon/søsken, men ingen av de gjorde det. De synes jo ikke se slet sååå mye og hadde nok for mye stolthet og "skylapper" ifht etterfølgene. Og jeg merker en vesentlig forskjell på hvordan vi forholder oss til problemstillingen, og hvordan vi har det idag med oss selv.

Jeg er "ferdig" med det for lengst, det er ikke de.