Gå til innhold

Må man være forelsket for å inngå et forhold?


Neket

Anbefalte innlegg

Jeg har egentlig aldri vært skikkelig forelsket i kjæresten min. Vi har vært sammen i litt over et halvt år nå, og datet i mange måneder før vi ble sammen. Det var hele tiden han som pushet det videre, mens jeg holdt igjen.

Har liksom hele tiden gått og ventet på at forelskelsen skulle komme. Og nå er jeg blitt ufattelig glad i ham, han er en kjempeflott fyr og en veldig bra kjæreste. Men om det kommer til å vare? Det vet jeg ikke ennå.

Det kommer ihvertfall ikke til å vare hvis du skal sitte der og drømme om en forelskelse og aldri være fornøyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er ganske enig med Steinar her. Forelskelse er jo bare følelser, og man trenger selvfølgelig følelser for en person man skal gå inn i et forhold, men man trenger ikke bli irrasjonell, blind og det andre som jeg forbinder med forelskelse. For meg er det absolutt nok om jeg liker henne godt, tenner på henne seksuelt og kan se for meg en fremtid med henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har prøvd å overtale en god kamerat til det, som jeg både tenner på og som jeg vet liker meg. Men han vil ikke. Han mener vi må være forelsket. Jeg tror det er en fordekket måte å si at han syns jeg er stygg på.

Høres veldig merkelig ut at du skulle ha prøvd dette ettersom du påstår at du må være forelsket.

Desperasjon?

Dessuten utgjør jo ikke såkalte kompiser noen risiko ifølge deg.

Forsnakkelse?

Endret av Steinar40
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KateW

Problemet er at ikke alle er like fornuftige som meg. Åpenbart.

Så da skal man være singel? Og venneløs?

Endret av KateW
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KateW

Høres veldig merkelig ut at du skulle ha prøvd dette ettersom du påstår at du må være forelsket.

Desperasjon?

Dessuten utgjør jo ikke såkalte kompiser noen risiko ifølge deg.

Forsnakkelse?

Det var et svar direkte til MorAase, som kanskje forstår hva jeg snakker om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det holder at man er tiltrukket av hverandre. Forelskelsen kan komme ettervært.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så da skal man være singel? Og venneløs?

Tja, det kommer jo mye an på hva man vil selv.

Men ønsker man å ikke være singel, så er det ihvertfall ikke noe sjakktrekk å fly rundt å samle på såkalte mannlige kompiser og ekser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har prøvd å overtale en god kamerat til det, som jeg både tenner på og som jeg vet liker meg. Men han vil ikke. Han mener vi må være forelsket. Jeg tror det er en fordekket måte å si at han syns jeg er stygg på.

Kate, det tror ikke jeg, for du er virkelig en kjempeflott dame. Jeg tror heller det er noen romantiske prinsipper hos ham, eller at han er furten fordi du ikke er forelska i ham. Ingen med vettet i behold kan mene at du er stygg!!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri gått inn i et forhold med en som ikke var forelsket i meg, og som jeg selv ikke var forelsket i.

Mvh Yvonne :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hva er definisjonen på forelsket da?? Lobotomert smil, moe knær om man ser vedkommende tilfeldig på gaten og hjerteinfarkttendenser om navnet deres dukker opp i displayet på mobilen, sommerfugler i magen før man skal treffes?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er definisjonen på forelsket da?? Lobotomert smil, moe knær om man ser vedkommende tilfeldig på gaten og hjerteinfarkttendenser om navnet deres dukker opp i displayet på mobilen, sommerfugler i magen før man skal treffes?

Jeg vet ikke hva det er for deg, men for meg er det en liten kiling i magen, masse lyst, glede og velbehag, ønsker om å være sammen med objektet for mitt begjær mer eller mindre hele tiden ...

Sjelden blidhet, hjerteinfarkt eller tap av vett, men det kan vel være forskjellig fra person til person... :vetikke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hva det er for deg, men for meg er det en liten kiling i magen, masse lyst, glede og velbehag, ønsker om å være sammen med objektet for mitt begjær mer eller mindre hele tiden ...

Sjelden blidhet, hjerteinfarkt eller tap av vett, men det kan vel være forskjellig fra person til person... :vetikke:

Du blir med andre ord helt dopa(min) i huet hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du blir med andre ord helt dopa(min) i huet hehe

Dopamin er et stoff som blir skillt ut for å motivere deg til å gjøre en handling :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri gått inn i et forhold uten å være forelsket, og det er derfor jeg ikke har vært i et forhold noensinne. Enkelt og greit. Jeg har hatt en god del muligheter, gutter som har forelsket seg i meg (til det sykelige vil jeg si, men det er vel fordi jeg aldri følte noe tilbake) og likevel har jeg takket nei (eller unngått dem når de ikke tar nei for et nei og fortsetter med siklinga si). Dermed kan jeg egentlig forså både de som er for- og imot dette med forelskelse: når man ikke er det selv kan hele forelskelsen virke slitsom og patetisk. Når men ER det selv: fantastisk. Absolitt fantastisk. For jeg har vært forelsket nemlig - to ganger, iløpet av mine 21 år.

Jeg tenkte slik som jeg ser mange her tenker nå, noe som førte meg inn i følgende situasjon: han er en snill fyr, OK å se på, vi virker like til sinns, så hvorfor ikke? Joda, vi satser, det kan da ikke være så gærent. Og helt ærlig: jeg ville teste ut å være i et ordentlig forhold.

Så dro vi på date, pratet masse, drakk noen øl og pratet enda mer. Fyren går på do og jeg blir sittende ved bordet alene og fundere: han er jo en grei dude, enkel å snakke med, åpen og ærlig, så dette kan føre et sted. Jada.

Så ser jeg ut vinduet, møter øynene til en helt ukjent fyr og får hjertet i halsen. En helt uventet reaksjon for meg men jeg kjente jo at her har vi virkelig noe jeg aldri har opplevd før: kjærlighet ved første blikk - eller forelskelse ved første blikk om man vil.

Så kommer daten min tilbake til bordet, setter seg ned og jeg ser på ham og tenker: HELL NO! Jeg vil ikke frarøve meg selv den herlige opplevelsen av å være forelsket og ta til takke med noen som ikke får meg til å føle sommerfugler i magen. Jeg fortjener mye bedre!

Daten gikk derretter til helvete, vi skiltes med en klem, og jeg har aldri sett han igjen. Og han duden jeg presterte å falle for under date? Han har kjæreste han, og jeg er fremdeles like forelsket og det i seg selv er en trist situasjon med jeg ANGRER IKKE på at jeg avviste daten min den gangen og tok til takke med "joda, han er ok, han".

Og ikke vil jeg ta til takke med noe mindre enn den forelskelsen jeg føler nå. Jeg er verdt mer enn som så.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg kunne aldri gått inn i et forhold uten å være forelsket, og det er derfor jeg ikke har vært i et forhold noensinne. Enkelt og greit. Jeg har hatt en god del muligheter, gutter som har forelsket seg i meg (til det sykelige vil jeg si, men det er vel fordi jeg aldri følte noe tilbake) og likevel har jeg takket nei (eller unngått dem når de ikke tar nei for et nei og fortsetter med siklinga si). Dermed kan jeg egentlig forså både de som er for- og imot dette med forelskelse: når man ikke er det selv kan hele forelskelsen virke slitsom og patetisk. Når men ER det selv: fantastisk. Absolitt fantastisk. For jeg har vært forelsket nemlig - to ganger, iløpet av mine 21 år.

Jeg tenkte slik som jeg ser mange her tenker nå, noe som førte meg inn i følgende situasjon: han er en snill fyr, OK å se på, vi virker like til sinns, så hvorfor ikke? Joda, vi satser, det kan da ikke være så gærent. Og helt ærlig: jeg ville teste ut å være i et ordentlig forhold.

Så dro vi på date, pratet masse, drakk noen øl og pratet enda mer. Fyren går på do og jeg blir sittende ved bordet alene og fundere: han er jo en grei dude, enkel å snakke med, åpen og ærlig, så dette kan føre et sted. Jada.

Så ser jeg ut vinduet, møter øynene til en helt ukjent fyr og får hjertet i halsen. En helt uventet reaksjon for meg men jeg kjente jo at her har vi virkelig noe jeg aldri har opplevd før: kjærlighet ved første blikk - eller forelskelse ved første blikk om man vil.

Så kommer daten min tilbake til bordet, setter seg ned og jeg ser på ham og tenker: HELL NO! Jeg vil ikke frarøve meg selv den herlige opplevelsen av å være forelsket og ta til takke med noen som ikke får meg til å føle sommerfugler i magen. Jeg fortjener mye bedre!

Daten gikk derretter til helvete, vi skiltes med en klem, og jeg har aldri sett han igjen. Og han duden jeg presterte å falle for under date? Han har kjæreste han, og jeg er fremdeles like forelsket og det i seg selv er en trist situasjon med jeg ANGRER IKKE på at jeg avviste daten min den gangen og tok til takke med "joda, han er ok, han".

Og ikke vil jeg ta til takke med noe mindre enn den forelskelsen jeg føler nå. Jeg er verdt mer enn som så.

La oss tenke at du kommer deg ut av den håpløse forelskelsen du er avhengig av og kaster bort tiden på nå.

Så finner du etterhvert en ny men ledig "drømmemann" som du blir like forelsket i, og dere blir et par.

Det interessante spørsmålet er da; hva gjør du når også denne forelskelsen dabber av?

For det kommer nemlig til å skje.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forelskelse går gjerne over til noe dypere, noe mer fantastisk, nemlig kjærlighet. Og forelskelsen trenger ikke nødvendigvis å forsvinne. Jeg er fremdeles forelsket i samboeren min, i tillegg til at jeg elsker ham dypt, men det er tider hvor jeg også får forelska-følelsen. Derimot er "jeg elsker deg"-følelsen sterkere og mer ettertraktet for min del.

Mvh Yvonne :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forelskelse går gjerne over til noe dypere, noe mer fantastisk, nemlig kjærlighet. Og forelskelsen trenger ikke nødvendigvis å forsvinne. Jeg er fremdeles forelsket i samboeren min, i tillegg til at jeg elsker ham dypt, men det er tider hvor jeg også får forelska-følelsen. Derimot er "jeg elsker deg"-følelsen sterkere og mer ettertraktet for min del.

Mvh Yvonne :heiajente:

Ja, men det finnes en del som tror og forventer at forelskelserusen skal vare evig.

Og da bli gjerne skuffelsen stor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La oss tenke at du kommer deg ut av den håpløse forelskelsen du er avhengig av og kaster bort tiden på nå.

Så finner du etterhvert en ny men ledig "drømmemann" som du blir like forelsket i, og dere blir et par.

Det interessante spørsmålet er da; hva gjør du når også denne forelskelsen dabber av?

For det kommer nemlig til å skje.

Nummer én: jeg har ikke sagt at jeg er avhengig av noen forelskelse, så jeg ber deg slutte trekke slike konklusjoner basert på egne fordommer. Kaster bort tiden? Det er din mening og greit er det, men da vil jeg ha meg frabedt at du latterliggjør meg.

Nummer to: om forelskelse dabber av eller ikke er urelevant i denne sammenhengen - det jeg sier er at jeg ikke vil gå inn i et forhold uten denne følelsen for personen jeg faktisk skal inn i forhold med. Det er startfasen av et forhold jeg nå har snakket om, ikke hva som skjer om ti år - dette hadde du kanskje fanget opp hadde du lest innlegget mitt ordentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...