Rapport om barn som ikke er i barnehage

[Kitsune]

Man trenger ikke lese hele rapporten, men i frem til s. 11 er det oppsummert.

http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Barnehager/Rapporter%20og%20planer/Undersokelse_barn_som_ikke_gar_i_barnehage.pdf

Synes det var interessant lesning, og føler at rapporten også oppsummerer og støtter mine kritiske tanker rundt det å dytte barn inn i barnehager. Når jeg verbaliserer mitt ønske om ikke å ha barn i barnehage, møter jeg ikke en gang en vilje til å forstå eller utforske hvorfor fra andre. Det er nærmest en form for religiøs fanatisme, der det ikke finnes et annet alternativ enn barnehage. Barnehage er den eneste, sanne vei til frelsen, kan man nærmest påstå.

Så langt det er økonomisk mulig blir jeg ikke å velge barnehage. Og jeg er villig til å kutte drastisk.

Jeg har faktisk bare møtt en annen mor som har valgt å ikke ha barna sine i barnehage.

[Ciara]

Ja, det var interessant lesning.

Jeg oppfatter ikke at det finnes så mange fanatikere der ute, selv om det virker sånn i tråder på KG. De fleste velger løsninger som passer for seg selv og familien, og det er jo fornuftig uansett om man ender opp med å ha barn i barnehage eller å være hjemmeværende med dem.

Jeg steiler først når jeg får høre at barn tar skade av barnehage og at alle samvittighetsfulle foreldre må kutte én inntekt og frasi seg videre karriereplaner for ikke å være en egoistisk (les: dårlig) forelder. Og gjerne også at alle har mulighet til å kutte halve inntekten, det er bare snakk om prioriteringer.

Hvis jeg hadde kunnet velge helt fritt ville jeg ønsket at jeg og mannen min begge jobbet femti prosent slik at barnet kunne være hjemme til det var 2 eller 3 år. Men fra da av ville jeg nok hatt dem i barnehage uansett fordi jeg tenker at barnehagen har mye å tilby barn og at de har godt av sosialiseringen fram til de begynner på skolen. Pluss at det for min del ikke hadde vært aktuelt å jobbe redusert eller være hjemmeværende helt fram til skolealder.

Men altså: Helt greit at folk velger forskjellig så lenge man ikke rakker ned på de som velger noe annet enn en selv.

[AnonymBruker]

Synes det var interessant lesning, og føler at rapporten også oppsummerer og støtter mine kritiske tanker rundt det å dytte barn inn i barnehager.

På hvilken måte?

Når jeg verbaliserer mitt ønske om ikke å ha barn i barnehage, møter jeg ikke en gang en vilje til å forstå eller utforske hvorfor fra andre. Det er nærmest en form for religiøs fanatisme, der det ikke finnes et annet alternativ enn barnehage. Barnehage er den eneste, sanne vei til frelsen, kan man nærmest påstå.

Jeg har åpenbart ikke lest de samme diskusjonene for deg, for ofte føler jeg at det er to like sterke grupper, en som er for og en som er mot barnehage. Og min oppfatning er at den gruppen som går lengst i å hevde at sitt eget synspunkt er det eneste rette, er den som er mot barnehager.

Jeg har ikke barn selv, forresten.

[Kitsune]

På den måten at foreldrene i denne rapporten i større grad velger å anerkjenne barnets emosjonelle behov, behov for ro og for en hverdag som ikke er styrt og strukturert (her refererer jeg til rapporten, og stiller meg enig i dette. Så les hva som skrives, og ikke overtyd). Også det at barnehage er et nøkkeltilbud for å få større andel av befolkningen ut i arbeid, som er verdiøkning for staten.

Rapporten peker også på barnehage som ledd i likestillingspolitikken. Men likestilling må ikke utelukkende karakteriseres av at alle skal i arbeid utenfor hjemmet. En videreforedling av likestillingen, er også valgfrihet og anerkjennelsen av å også velge å være hjemmeværende i hel- eller deltid. Derfor håper jeg ikke at kontantstøtten blir avskaffet.

Personlig ønsker jeg ikke å bli underkjent som barnets viktigste påvirker innenfor språk, aktivitet og ikke minst som verdileverandør med ansvar i egen familie.

Diskusjonene jeg refererer til har i hovedsak ikke foregått på nettet, men fysisk, med folk jeg omgås med i arbeidslivet og ellers kjenner. Det er jo ikke til å stikke under en stol at nettdiskusjoner kan karakteriseres annerledes enn ved samtale.

[AnonymBruker]

På den måten at foreldrene i denne rapporten i større grad velger å anerkjenne barnets emosjonelle behov, behov for ro og for en hverdag som ikke er styrt og strukturert (her refererer jeg til rapporten, og stiller meg enig i dette. Så les hva som skrives, og ikke overtyd).

Nja, her er jeg litt uenig. Her går du uten videre ut i fra at du vet hva som er best for barna og at ikke barnehagen greier å anerkjenne barnet emosjonelle behov. Mange vil da vise til studier som viser at barnehagene gjør nettopp det, og at det ikke er stor forskjell på barn i og utenfor barnehage. At foreldrene oppfatter det ene som bedre enn det andre, er en annen sak men ikke dermed fakta.

Også det at barnehage er et nøkkeltilbud for å få større andel av befolkningen ut i arbeid, som er verdiøkning for staten.

Er det en grunn til å ikke ha barna i barnehage? Såklart er det verdiskapende at så mange som mulig er i arbeid, men det er vel særdeles få som velger å jobbe fordi det finnes barnehager? Og det er faktisk mulig at barnehagen er et trygt sted som gir verdi til barnet selv om det også er bra for samfunnsøkonomien.

Rapporten peker også på barnehage som ledd i likestillingspolitikken. Men likestilling må ikke utelukkende karakteriseres av at alle skal i arbeid utenfor hjemmet. En videreforedling av likestillingen, er også valgfrihet og anerkjennelsen av å også velge å være hjemmeværende i hel- eller deltid. Derfor håper jeg ikke at kontantstøtten blir avskaffet.

Nei, men hva har dette med barnehagene å gjøre? Dette synes jeg er en helt annen diskusjon.

Personlig ønsker jeg ikke å bli underkjent som barnets viktigste påvirker innenfor språk, aktivitet og ikke minst som verdileverandør med ansvar i egen familie.

Det tror jeg ingen foreldre ønsker, og jeg kan heller ikke helt se at det automatisk skjer ved at man sender barnet i barnehagen.

[Ciara]

Personlig ønsker jeg ikke å bli underkjent som barnets viktigste påvirker innenfor språk, aktivitet og ikke minst som verdileverandør med ansvar i egen familie.

Hvem er det som underkjenner deg, mener du?

Selv om barn går i barnehage er foreldrene fortsatt deres viktigste omsorgspersoner og de som påvirker barnet mest.

Jeg tenker faktisk også en del motsatt, at barnehagen har verdifull kompetanse som jeg selv ikke har.

[Kanutte]

Nå har jeg bare raskt lest over konklusjonene på s. 10-11 og er stort sett enig når det kommer til norskspråklige barn. Jeg bor og jobber i den delen av Oslo hvor et flertall av barn som begynner på skolen har en flerkulturell bakgrunn. For mange av disse er det katastrofe at de ikke går i barnehage før skolestart. Jeg møter hvert eneste år barn som har bodd hele livet eller nesten hele livet i Norge som ikke kan norsk ved skolestart. Da blir det et problem.

Dette farger nok mitt syn noe. Men mange foreldre er oppegående og tar et aktivt valg. Disse klarer som regel også å forberede barna til skolestart. Selv har jeg alltid vært i arbeid og for mine barn hadde det nok vært katastrofalt om jeg skulle vært hjemmeværende mor all den tid jeg mistrives uten å ha en jobb å gå til.

[Gjest sjoko]

Det er vel knapt noen overraskelse at foreldre som velger å ikke ha barna i barnehage, syns de gjør det beste for sine barn? Det gjør vel de fleste som velger å ha barna i barnehagen også? Jeg skjønner ikke helt hva som er så interessant med denne rapporten i så måte, men den sier vel noe om hvorfor noen velger å ikke bruke barnehage og at det ikke er en homogen gruppe (mange tror vel det bare gjelder arbeidsledige innvandrere).

Jeg er enig med Ciara i at barnehagen kan ha kompetanse som jeg ikke har, og for oss har det vært en positiv opplevelse å begynne i barnehage. Vi har en energisk og sosial unge, og jeg tror ærlig talt hun har godt av å være litt borte fra bare meg hele tiden.

[Ciara]

Det er vel knapt noen overraskelse at foreldre som velger å ikke ha barna i barnehage, syns de gjør det beste for sine barn? Det gjør vel de fleste som velger å ha barna i barnehagen også?

Nettopp, det finnes ikke noen fasit på hvordan en bra oppvekst og et godt familieliv ser ut. Det er dette som frustrerer meg med polariserte diskusjoner, at alle tror de har fasiten for andre. For det første vet jeg at mange barn har det veldig godt i barnehagen. Og for det andre - familielivet består av flere faktorer enn barnet. Mors og fars jobber, deres ønsker, deres økonomi, bosted (økonomiavhengig), osv. Man må velge barnehage eller ikke ut fra totalsituasjonen. Og her er det altså at mennesker i en annerledes situasjon ofte konkluderer med at deres valg om barnehage eller ikke er overførbart til mennesker som er og lever helt annerledes. Og siden vi er så forskjellige må vi nesten bare ha tillit til at andre foreldre gjør det beste for sin familie, uansett hva de velger.

[Kitsune]

Her var det kommet gode innlegg. Særlig synes jeg du, Ciara, viser en nyansert forståelse og uttrykker akkurat det veldig fint. Men det er en ting du sier som jeg stusser litt over. Kvalitetstid med foreldrene er minminal i forhold til den totale tiden uken gir mulighet til. Tar vi utgangspunkt i at familien utgjøres av mor og far, og begge er i arbeid, så er det få timer i uken der barnet er sammmen med foreldrene. Om morgenen er det gjerne stress og ut døra, barna er åtte timer i barnehagen sammen med andre, så er det middag, litt liketid eller at de skal kjøres på aktiviteter, før de skal i seng. Blir ikke ansvaret bare på papiret?

Nå er dette likevel en diskusjon, så jeg vil kaste inn flere momenter. Jeg tenker at det som begynte som et alternativ (barnehage) er blitt eneste alternativ. Det skulle kanskje gi familien valgfrihet og mulighet til at også mor skulle få realisert seg i arbeidslivet. Jeg vil komme med et varsku i forhold til å ikke vurdere andre alternativer, og å faktisk være modig nok til å vurdere utenfor rammen.

Helt klart går jeg ut ifra at jeg vet hva som er bedre for barnet. Det handler om min selvsikkerhet og min selvtillit som forelder. En selvtillit som jeg også ønsker at barnet skal se og oppleve. For å sette det på spissen, så er det å produsere barn noe av det enkleste man kan gjøre. Derfor stiller jeg meg også bak utsagnene til flere av informantene i rapporten at det kan være en risiko for at barna blir overstimulert i barnehagen. Det er liten logikk i at noe som er så enkelt å lage, skal gis overdreven stor betydning og at det skal være behov for institusjonalisering av barn. Og som hun ene sa, de har også godt av å kjede seg. Også dette er jeg enig i, og jeg mener at det avler kreativitet og en ansvarsfølelse for egen "problemløsning" rundt aktivitet.

Når jeg sier underkjent, så mener jeg at nærmest uten unntak møter jeg argumentet at barnet ikke blir sosialisert dersom det ikke går i barnehage, det får dårligere språk og blir dårlig til å planlegge. Alt dette er virkelig antagelser som ikke har støtte, for det finnes såpass mange gode arenaer der man som hjemmeværende kan introdusere barn for lek og samhandling med andre barn.

[Ciara]

Først av alt, så interessant det er å for en gangs skyld diskutere dette på en saklig måte selv om det er et vanskelig tema det er snakk om

Her var det kommet gode innlegg. Særlig synes jeg du, Ciara, viser en nyansert forståelse og uttrykker akkurat det veldig fint. Men det er en ting du sier som jeg stusser litt over. Kvalitetstid med foreldrene er minminal i forhold til den totale tiden uken gir mulighet til. Tar vi utgangspunkt i at familien utgjøres av mor og far, og begge er i arbeid, så er det få timer i uken der barnet er sammmen med foreldrene. Om morgenen er det gjerne stress og ut døra, barna er åtte timer i barnehagen sammen med andre, så er det middag, litt liketid eller at de skal kjøres på aktiviteter, før de skal i seng. Blir ikke ansvaret bare på papiret?

Jeg tror de fleste heltidsarbeidende foreldre føler på dette du påpeker, at man gjerne skulle ønsket at døgnet hadde flere timer og at man kunne rukket over begge deler. Mange skulle nok ønske at de hadde enda mer tid til barna sine, absolutt. Når sønnen min begynner i barnehage til høsten kommer jeg nok til å føle det selv. Jeg har allerede nå motstridende følelser overfor dette, det skal jeg ærlig innrømme. Ikke fordi jeg tror barn tar skade av å være i barnehagen - for det tror jeg ikke, men fordi jeg er glad i å tilbringe tid med barnet mitt.

Jeg er vokst opp med heltidsarbeidende foreldre selv, og kan med hånden på hjertet si at jeg alltid har sett på dem som mine primære omsorgspersoner. Og som dem som hadde ansvaret for meg.

Et barn er kanskje i barnehagen 8-9 timer om dagen. Min sønn skal være der åtte timer. Han sover elleve timer om natten. Da har vi igjen fem våkentimer hver ukedag, og 13 våkentimer lørdag og søndag. Da har vi 51 våkentimer med oss i uka, og 30 våkentimer i barnehagen (han sover tre timer om dagen nå, og antar at han kanskje vil ha to timers søvn i barnehagen). Så han har fortsatt mest våkentid hjemme. I tillegg kommer ferier og planleggingsdager.

Jeg skulle som sagt gjerne hatt flere våkentimer med ham, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at barn opplever foreldrene som de viktigste menneskene i livet likevel.

Nå er dette likevel en diskusjon, så jeg vil kaste inn flere momenter. Jeg tenker at det som begynte som et alternativ (barnehage) er blitt eneste alternativ. Det skulle kanskje gi familien valgfrihet og mulighet til at også mor skulle få realisert seg i arbeidslivet. Jeg vil komme med et varsku i forhold til å ikke vurdere andre alternativer, og å faktisk være modig nok til å vurdere utenfor rammen.

Forsåvidt enig, men jeg ser ikke helt hvordan det skulle løses. For at flere foreldre skulle hatt reell valgfrihet måtte de mottatt mer i stønad fra det offentlige, dvs mer enn kontantstøtten. De fleste har høye utgifter, særlig på å bo, og i dag tror jeg stort sett det er de priviligerte som kan velge en lengre hjemmetilværelse. Jeg er kanskje fordomsfull, men den typiske familien med barn som er hjemme tror jeg ser noenlunde slik ut: Far som tjener godt og som jobber mye mer enn gjennomsnittet (mao, hvor mye ser barna en slik far mens de er våkne?), mor som ønsker å være hjemme og som ikke har tjent godt, i hvert fall ikke over en lengre periode slik at familien har innrettet seg etter hennes inntekt. En romslig familiebolig som de ikke har mye gjeld på (eller gjeld som faren klarer å betjene alene siden han tjener godt). Alle familier ser ikke slik ut (Imli her på forumet har blant annet en annen bakgrunn), men mange tror jeg gjør det.

Helt klart går jeg ut ifra at jeg vet hva som er bedre for barnet. Det handler om min selvsikkerhet og min selvtillit som forelder. En selvtillit som jeg også ønsker at barnet skal se og oppleve. For å sette det på spissen, så er det å produsere barn noe av det enkleste man kan gjøre. Derfor stiller jeg meg også bak utsagnene til flere av informantene i rapporten at det kan være en risiko for at barna blir overstimulert i barnehagen. Det er liten logikk i at noe som er så enkelt å lage, skal gis overdreven stor betydning og at det skal være behov for institusjonalisering av barn. Og som hun ene sa, de har også godt av å kjede seg. Også dette er jeg enig i, og jeg mener at det avler kreativitet og en ansvarsfølelse for egen "problemløsning" rundt aktivitet.

Her skjønte jeg ikke alt. Hva har det med at barn er enkle å produsere (noe som forresten ikke stemmer for alle ) å gjøre med at de blir overstimulert i barnehagen?

Jeg tror uansett helt klart at barn i barnehage har lettere for å bli overstimulert i barnehagen. Nå tror jeg generelt sett at barn blir overstimulert overalt. Barn er med i en overveldende stor mengde aktiviteter, også utenfor barnehage og skole. Det er idrett og musikk og jeg vet ikke hva. Jeg tror som deg at man bør gjøre sitt beste for å gi barnet sitt en rolig tilværelse. I mitt tilfelle betyr det å fokusere på at livet hjemme er så rolig som mulig, og prøve å forhindre at det skal skje noe hele tiden.

Når jeg sier underkjent, så mener jeg at nærmest uten unntak møter jeg argumentet at barnet ikke blir sosialisert dersom det ikke går i barnehage, det får dårligere språk og blir dårlig til å planlegge. Alt dette er virkelig antagelser som ikke har støtte, for det finnes såpass mange gode arenaer der man som hjemmeværende kan introdusere barn for lek og samhandling med andre barn.

Jeg er enig i dette. Barn blir ikke nødvendigvis understimulert og dårlig sosialisert av å være hjemme med en forelder. Men: Det forutsetter at barnet har ressurssterke foreldre. Og så spørs det selvsagt hvilken aldersgruppe det er snakk om. Nå kjenner jeg mitt eget barn best, og han er i en alder av ett år veldig aktiv og interessert i andre barn. Selv om dette er ting som gjør at jeg håper han vil trives i barnehagen, tror jeg likevel at jeg fint hadde klart å ivareta behovene hans fint hjemme. Da hadde jeg oppsøkt parker og gjort mitt beste for at han skulle få utfolde seg fysisk og leke med andre barn. Jeg vet om flere (lite vitenskapelig metode, altså ) som ikke gjør det. Som lar barnet leke alene inne mens mor driver med sitt. Da synes jeg ikke det er så positivt lenger. Og når barnet når en viss alder tror jeg uansett at barnehage er bra, men det er jo min personlige mening.