Mas fra familie om kjæreste, barn, etc

[Gjest Gjest]

Nå nærmer det seg igjen vår årlige familietur, hvert år drar alle sammen opp dit hvor foreldrene mine kommer fra for å møte familie. Det er veldig koselig, spesielt å møte søskenbarna mine som jeg er veldig glad i, men ser sjelden utover denne ene gangen i året.

Jeg er nå kommet godt opp i 20-årene, og har vært lite aktiv på kjærestefronten. Familien bor på et lite sted hvor det er vanlig å gifte seg og få barn i relativt ung alder. De siste årene har det begynt å bli et skikkelig mas om hvorfor jeg ikke har kjæreste, vil jeg ikke ha barn snart, må tenke på alderen, det begynner virkelig å bli på tide, osv. Det er flere årsaker til at jeg ikke har kjæreste (og dermed ikke barn), som er vanskelig for meg å snakke om. Jeg svarer alltid ett eller annet svada, og snur samtalen over på noe annet.

Er en ganske konfliktsky person, og en krass tone når de begynner vil nok ikke bli tatt godt imot ("de er jo bare interessert i å høre om livet mitt og spør fordi de bryr seg, må jo ikke være så hårsår"). Men kjenner jeg rett og slett gruer meg til å dra oppover i år på grunn av dette, selv om jeg har utrolig lyst til å se de (fleste ihvertfall) igjen.

Noen som har vært borte i samme problemet og har noen tips til meg?

[Gjest Tirkes]

Jeg har ikke vært borti dette selv, men var borti noe lignende, et salig jobbmas, om jeg ikke skulle få meg noe relevant snart, du har jo gått universitetet, du skal vel ikke jobbe ekstrahjelp på bakeren noe lang tid osv. Dette fra ufaglærte slektninger og naboer hjemmefra som jobber med alt fra postbud, kassen på lokale Shell'n, renhold på ungdomskolen osv.

Jeg svare dumt. I ditt tilfelle ville jeg endt opp med å gi bitende svar og tøysesvar til folk innså at de ikke kommer under huden på meg, og at jeg ikke akter å gi dem noe kjøtt på sladrebeinet.

På spørsmål som "Har du type da?" eller "Er det en spesiell i livet ditt" hadde jeg vært bråsvar til å svare ting som "En? Du mener vel "ei"? og "En? Hehe, nei, men der er tre. Jeg sliter litt med å velge." til å bare svare "Ja." og deretter følge opp med "Det er en privatsak" til alle oppfølgingsspørsmål. Så ville jeg tverrsnudd og spurt folk jeg vet ikke har hund, om "Har DU fått deg hund da? Ingen spesiell firbeint i livet ditt nei? Noen planer om å kanskje få en hund? Det er jo litt koselig å ha hund. Jeg ville jo tro det er neste skritt på veien? Ingen hund. Nehei nei." og forsøkt å etterligne tonen, formuleringen og spørsmålene de stiller.

Men, som sagt i tidligere slike "råd", så er jeg en smule passiv-aggresiv, så hvor GODE disse rådene er, vet jeg ikke. Men det er skikkelig underholdende.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift en del år nå, men har ikke barn enda. Den noe utvida familien min maser veldig om barn, forteler meg at barn er meningen med livet og at de ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke har barn enda. Alt de vil snakke om omhanlder barn, og de har sett på det som deres oppgave å overtale meg til å få barn.

Neste gang kommer jeg til å svare krasst "har du tenkt på at jeg kanskje ikke kan få barn? Det er ikke så hyggelig at du da sier at meningen med livet er barn, om jeg kanskje ikke kan få dem". Jeg har forsøkt meg på alle andre løsninger for å få dyssa ned presset, og har nå sett meg mektig lei. Jeg ønsker meg absoludt barn, og det ligger i planene for den nermeste fremtid men jeg syntes det er fryktelig lite hennsynsfullt når de fortsetter å mase på den måten. Så jeg har bestemt meg for at jeg skal være så krass, så kanskje den kan få tenke seg om en gang eller to før de fortsetter å presse på på den måten med noen andre igjen. Det kan jo godt hende at jeg er veldig ulykkelig forelska i en mann akkurat nå, og da er det kanskje ikke så kjekkt at dere fortsetter å mase på denne måten". Bare sånn for at de skulle få dårlig sanvittighet. Eller kanskje "hvorfor er dere så sikkre på at det er en mann jeg er på let etter".

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift en del år nå, men har ikke barn enda. Den noe utvida familien min maser veldig om barn, forteler meg at barn er meningen med livet og at de ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke har barn enda. Alt de vil snakke om omhanlder barn, og de har sett på det som deres oppgave å overtale meg til å få barn.

Neste gang kommer jeg til å svare krasst "har du tenkt på at jeg kanskje ikke kan få barn? Det er ikke så hyggelig at du da sier at meningen med livet er barn, om jeg kanskje ikke kan få dem". Jeg har forsøkt meg på alle andre løsninger for å få dyssa ned presset, og har nå sett meg mektig lei. Jeg ønsker meg absoludt barn, og det ligger i planene for den nermeste fremtid men jeg syntes det er fryktelig lite hennsynsfullt når de fortsetter å mase på den måten. Så jeg har bestemt meg for at jeg skal være så krass, så kanskje den kan få tenke seg om en gang eller to før de fortsetter å presse på på den måten med noen andre igjen.

Du kan jo svare noe slikt som "Det kan jo godt hende at jeg er veldig ulykkelig forelska i en mann akkurat nå, og da er det kanskje ikke så kjekkt at dere fortsetter å mase på denne måten". Bare sånn for at de skulle få dårlig sanvittighet. Eller kanskje "hvorfor er dere så sikkre på at det er en mann jeg er på let etter".

Et avsnitt og en settning blei sletta...

[Steinar40]

Tror faktisk at vi mannfolk slipper mye lettere unna alt dette styret.

Mye mulig at det til en viss grad kommer av at vi (menn) som regel er mindre sosiale (inkluderer og informerer andre folk mindre) og kan være mer avvisende eller aggressive i tonefallet.

[Gjest Håpløs]

Jeg har pleid å svare at jeg ikke har møtt noen ennå, og at jeg ikke kan svare på hvorfor. Jeg er verken frekk eller spøker det bort. Bare fortell dem at det rett og slett ikke har blitt sånn.

[Athene]

Nå slipper jeg unna kjæreste-maset, men baby-maset er desto større. Og jeg har passert 30.

Jeg er ganske krass av meg, så jeg svarer ofte med negative kommentarer om å kaste bort "ungdommen" på småbarn, barn skal du jo uansett ha resten av livet. Jeg snakker om av karriere og høy lønn, og mange eksotiske reiser. Jeg skryter av friheten og opplevelsene. Ofte kommer jeg dem i forkjøpet, spør om de har fått seg en jobb ennå, hvor de har reist i sommerferien (biltur til Sverige? Ja, det høres jo interessant ut, men dere mååå prøve New York neste år....) Føler jeg for å provosere ekstra kommer jeg med uttalelser om at mange velger jo å ikke få barn i det hele tatt i våre dager, livet er så mye mer. "Men har man ikke forutsetninger for å få seg en skikkelig utdannelse er det kanskje ikke så mye annet å ta seg til enn å få barn her i distriktene....."

Barnslig? Ja, kanskje. Men det å legge seg opp i om andre har kjæreste, skal få barn og så videre er ikke så mye bedre.

[AnonymBruker]

Jeg er enig, har hatt det på samme måte selv noen ganger. Må hele tiden forsvare at jeg ikke har fått meg ny dame. Det er ingen som skjønner at jeg ønsker noe annet ut av livet enn fast partner og barn. Jeg ønsker meg friheten og en god karriere. Jeg har ingen ambisjoner om å stifte familie i det hele tatt, og det er på tide at familie får det inn i skallen. Mine ambisjoner dreier seg utelukkende om utdanning og jobb.

Hilsen mann.

[Nessy]

Barnslig? Ja, kanskje. Men det å legge seg opp i om andre har kjæreste, skal få barn og så videre er ikke så mye bedre.

Du er helten min!

[AnonymBruker]

Jeg har kjæreste og har passert 30 og får et evig mas fra slektninger og venner om vi etterhvert skal ha barn, det er på tide å tenke på det osv.

I vårt tilfelle har vi hatt 2 mislykkede prøverørsforsøk som ingen vet, jeg føler ikke for å si det til alle.

Neste gang noen spør vet jeg ikke hva jeg skal svare men jeg kommer vel til å si noe i den dur at jeg ikke har lett for å få barn.

Fruktelig irriterende når folk spør!!!!

[Andrelinoge]

Er mann og begynner å bli ein del år, får ikke noe pes fra familie. Tante som nevnte noe ein gang i tida.

Arbeids kollegaer fra der jeg jobbet før og nu gnåler ein god del da faktisk. Sier stort sett lame ting som jeg er blitt opp i årene, fått for mange uvaner og hobbyer , har ikke tid osv.

Har og ved eit par anledninger sagt jeg har gitt opp å få dame og smilt og spøkt med det.

Har fått gruelig kjeft for det, at jeg er for kresen og kravstor. Og at jeg må se til å få ræva i gir. Har ikke så store krav jeg da....er vel kanskje vansklig å kome innpå meg. Siden jeg aldri går på byen og sjelden på fester. Er stort sett jobb, butikk, helse studio og heime ein treff meg.

Men det er ok, trives godt med å bu aleine og gjøre akkurat det jeg vil har ikke kjedet meg 1 dag i mitt liv. Og min nærmaste familie har godtatt det.