Er det noen som (av og til) angrer

[Gjest Gjest]

jeg er sammen med en med ganske mye mer bagasje fra fortiden enn det jeg har... dvs to barn med en annen kvinne... Sammen har vi hatt det kjempe fint, og jeg storkoser meg når den vesle har pappahelg.... men av og til føler jeg at vi ikke har et likeverdig forhold..

jeg er ikke det viktigste i livet for han, men han forventer at han er det viktigste i livet mitt..

jeg må bare akseptere at jeg ikke har like rettigheter i et samboerskap/ekteskap,han skal ikke gjøre noe offer slik at jeg vil sitte likt som han..

han forventer at jeg ikke skal ha barn/ så mange barn jeg ønsker meg- fordi da blir han x barnspappa..mens jeg synes egenlig at han må akseptere at han har mer barn enn det han hadde hatt om han levde i en "kjernefamilie"..

når ferie skal planlegges er det ikke vi to som sitter og ser i kalenderen og bestemmer datoer,det er han og eksen, og så får jeg prøve å tilpasse deres planer med jobben min , om jeg vil være med på ferie med kjæresten min..

av og til føles det så urettferdig .... og da føler jeg at folk som har barn fra før ikke fortener å ha kjæreste...men.. det er bare av og til... er det noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Du må nesten klare å sette krav til kjæresten/samboeren/mannen din tiltross for at han har barn med en annen kvinne.

Så klart vil han prioritere barna sine, slik du garantert ville gjort hvis situasjonen var omvendt. Samtidig behøver ikke det bety at du må glemme alle dine drømmer ift. egne barn, ferier osv. Men du må klare å si ifra, og hvis han ikke vil det du vil, så må du heller finne ut om du kan leve et liv uten å få oppleve visse ønsker.

[AnonymBruker]

Som en som har en steforelder er jeg helt sikker på at jeg aldri skal rote meg borti noen som har barn under 20.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret på at jeg ble sammen med en mann som har barn fra før, for jeg kan ikke forestille meg en tilværelse uten ham.

Men jeg skal innrømme jeg har tenkt en gang innimellom at "guuuud det hadde vært enklere om han ikke hadde barn fra før og en eks som må konereres med før vi planlegger noe som helst". Ikke fordi jeg ikke liker barna hans, tvert imot er jeg veldig glad i dem. Og jeg ønsker dem ikke bort. Men det ER slitsomt å alltid måtte sjekke med eksen hans om ting som skal planlegges. Men det er likevel en liten pris å betale for å leve det deilige livet jeg lever.

[Gjest Gjest]

jeg er sammen med en med ganske mye mer bagasje fra fortiden enn det jeg har... dvs to barn med en annen kvinne... Sammen har vi hatt det kjempe fint, og jeg storkoser meg når den vesle har pappahelg.... men av og til føler jeg at vi ikke har et likeverdig forhold..

jeg er ikke det viktigste i livet for han, men han forventer at han er det viktigste i livet mitt..

jeg må bare akseptere at jeg ikke har like rettigheter i et samboerskap/ekteskap,han skal ikke gjøre noe offer slik at jeg vil sitte likt som han..

han forventer at jeg ikke skal ha barn/ så mange barn jeg ønsker meg- fordi da blir han x barnspappa..mens jeg synes egenlig at han må akseptere at han har mer barn enn det han hadde hatt om han levde i en "kjernefamilie"..

når ferie skal planlegges er det ikke vi to som sitter og ser i kalenderen og bestemmer datoer,det er han og eksen, og så får jeg prøve å tilpasse deres planer med jobben min , om jeg vil være med på ferie med kjæresten min..

av og til føles det så urettferdig .... og da føler jeg at folk som har barn fra før ikke fortener å ha kjæreste...men.. det er bare av og til... er det noen som kjenner seg igjen?

angere ja..hadde aldri fått barn med en som har flere fra før vist jeg viste det jeg vet i dag.alene mor ja..og nå skal samveret passe inn med x er og y er og ungene kastes frem og tilbake mellom gammle og nye familier og rutiner.

[Phaedra]

Jeg har aldri angret på at jeg ble sammen med en mann som har barn fra før, for jeg kan ikke forestille meg en tilværelse uten ham.

Men jeg skal innrømme jeg har tenkt en gang innimellom at "guuuud det hadde vært enklere om han ikke hadde barn fra før og en eks som må konereres med før vi planlegger noe som helst". Ikke fordi jeg ikke liker barna hans, tvert imot er jeg veldig glad i dem. Og jeg ønsker dem ikke bort. Men det ER slitsomt å alltid måtte sjekke med eksen hans om ting som skal planlegges. Men det er likevel en liten pris å betale for å leve det deilige livet jeg lever.

Samme her. Jeg har aldri angret og aldri tenkt at jeg vil gå fra ham eller barna pga. det, men det har irritert meg helt vanvittig til tider, spesielt ettersom jeg er et planlegge-menneske, mens han og eksen er mer spontane Helt umulig å legge planer langt fram i tid.

Men det er vel ingen grunn til at ikke du skal kunne være med på å velge når dere skal ha ferie, og så får eksen hans tilpasse sin ferie etter det en gang i blant? Hos oss så har det alltid vært litt slik at den som er "først ute" sjekker med de andre at ferien ikke krasjer totalt, og så justerer vi andre oss etter det og tar ut ferier på andre tidspunkt. Min mann er alltid sent ute med å avgjøre noe i forhold til ferier, så det er ofte vi som må justere :gjeiper:, men det er alltid vi to som ser på mulige feriedatoer sammen "først" før vi snakker med moren om det går opp i hennes ende. Jeg har aldri fått presentert datoer uten valg. Og å ikke ha ferie samtidig har vi bare diskutert i ett særtilfelle, ellers har det aldri falt oss inn å ta ut ferie hver for oss og så bare se om den andre kan være med eller ikke.

Når det gjelder å få barn så var jeg veldig tidlig ute i forholdet vårt med å spørre om han kunne tenke seg å få flere, fordi jeg visste at jeg etterhvert ville ha barn. Så dette var avklart, og jeg ville faktisk gått hvis han hadde sagt nei til flere barn. Dette var veldig viktig for meg.

Men ellers kjenner jeg veldig godt igjen følelsen av at ting er urettferdig og at man aldri føler seg som førsteprioritert. Dette måtte jeg lære meg å takle. Men jeg forventer like rettigheter og plikter i samboerskapet og ekteskapet, ellers vil det ikke fungere i lengden.

[Gjest Gjest]

Ja, det er flere ting du må avklare, først som sist:

1. Hvor mange barn du vil ha, og om han er med eller ei. Setter han punktum ved ett, er det like godt å gå med en gang. De fleste ønsker jo å ha 2 barn, som er såpass nær i alder at det kan bli et søskenforhold.

2. Økonomi: dersom han dør, vil særkullsbarna ha sin pliktdelsarv, det kan bety at du ikke har råd til å bli boende i felles hjem. Du har kanskje kjøpt deg inn for den andel du har råd til, og sitter med en liten eierandel + gjeld. Det betyr at dere må ha en livsforsikring som begunstiger deg og som er stor nok til at du kan kjøpe ut særkullsbarna. Dere må selvsagt ordne dere med testamente slik at du arver den frie 1/3-del. Forøvrig vil dere nok ha ekstra utgifter f.eks behov for større bolig, større bil osv. Du bør prioritere å ha så høy eierandel i bolig som mulig, og betale relativt sett mye mindre av daglige utgifter (med mindre du mot formodning er spesielt velstående og han er dårlig stilt økonomisk).

3. Ferier: et evig irritasjonsmoment når mannen må ta hensyn til eksens planer. Min erfaring er at dette går seg til med tiden. Planlegg ferie og kjøp billetter i god tid. Når dere har felles små barn, vil feriemålet naturig bli et barnevennlig sted, og resten av familien (og eksen, som ofte er eldre og ikke er avhengig av barnehagens åpningstider) må tilpasse seg dette.

4: Følelsen av ikke å være førstepri: etterhvert som tiden går og man blir eldre og tryggere på seg selv, og får sine egne små troll å passe på, så blekner dette med førstepri-følelsen. Man må lære seg å leve på en måte, slik at man har egne, private øyer av lykke (enten det er en hobby, vennskap med andre, karriereutfordinger, hva som helst som fyller deg med glede). når man selv blir mor, forsvinner så mye av egen-tiden, at de små øyene en klarer å bevare av privat lykke er gull verdt, og kanskje det som til syvende og sist gjør deg til en trygg og glad mor med masse energi. Ikke vær bitter for at mannen din har barn fra før, vær glad du ikke er i hans sko, det følger mye dritt med i enkelte skillsmisser:)

PS: Ikke alle med barn fra før fortjener å ha en kjæreste. Husk det! Hvis han ikke inkluderer deg, respekterer din stemme, eller hvis han gir deg følelsen av at dine drømmer og planer er underordnet hans og eksens etablerte livsmønster, da håper jeg du fortest mulig kommer deg videre i livet og begynner letingen etter en skikkelig fyr:)! Dessuten: sammen med denne fyren, blir dere bofaste i samme by i mange år framover. Hvis du ikke trives der, så er det også grunn god nok til å pakke snippesken...

PS2: Jeg er lykkelig med stebarn og fellesbarn, men det tok noen år, og jeg har utviklet mine egne lure grep for å trives + kjenner trygghet i vel-ordnet økonomi.

[jessica90]

av og til føles det så urettferdig .... og da føler jeg at folk som har barn fra før ikke fortener å ha kjæreste...men.. det er bare av og til... er det noen som kjenner seg igjen?

Hva faen er det du tenker i hode dit, hvis du føler deg son så ikke gid å vær samen med ham.

Hvis du ikke klarer å akspetere at han har en unge med en annen kvinne.

Så kan du gå av gåre ferdig med saken og fin en annen som ikke har barn. Men ikke kom og si at folk som har barn fra før ikke fortjener å ha kjæreste og at det er uretferdig.

Så du føler at du er bedre vært på grunn at du ikke har unge og derfor fortjener du kjærester og at det ikke skal bli uretferdig for deg.

Beklager jeg ser sjalusi her.

[jessica90]

Som en som har en steforelder er jeg helt sikker på at jeg aldri skal rote meg borti noen som har barn under 20.

Ok, jeg skjønner at du helt siker at du vil HELST ikke rote bort noen som har barn under 20 år, men ikke kom og aldri.

Du må adri si aldri, kan skje.

[Pastill]

jeg er sammen med en med ganske mye mer bagasje fra fortiden enn det jeg har... dvs to barn med en annen kvinne... Sammen har vi hatt det kjempe fint, og jeg storkoser meg når den vesle har pappahelg.... men av og til føler jeg at vi ikke har et likeverdig forhold..

jeg er ikke det viktigste i livet for han, men han forventer at han er det viktigste i livet mitt..

Sitter selv i samme familiesituasjon som deg; mannen har medbragt to barn fra et tidligere ekteskap inn i vårt samliv.

Mannen min har alltid vært klar på at jeg er viktig for han. Det er umulig å sammenlikne "viktigheten" min med hans to barn - de er viktige på en annen måte. De kan ikke fylle din rolle, og du kan ikke fylle deres rolle. Han har bruk for begge deler for å bli et helt menneske. Hvis han uttaler at barna er viktigere enn deg, skal du fortelle han at hvordan det får deg til å føle deg - det vil gi han noe å reflektere over.

jeg må bare akseptere at jeg ikke har like rettigheter i et samboerskap/ekteskap,han skal ikke gjøre noe offer slik at jeg vil sitte likt som han..

Her lurer jeg på hvorfor du føler det som om dere har ulike rettigheter? Hva er det han ikke vil ofre? Hva er det du føler du må ofre?

han forventer at jeg ikke skal ha barn/ så mange barn jeg ønsker meg- fordi da blir han x barnspappa..mens jeg synes egenlig at han må akseptere at han har mer barn enn det han hadde hatt om han levde i en "kjernefamilie"..

Det å få barn er en stor ting i et menneskes liv. Hvis dere ikke kan bli enige her, så synes jeg dere skal vurdere forholdet deres. Du skal ikke gi avkall på dine barneønsker fordi han har barn fra før.

En annen ting kan være det å "ta et barn av gangen" for å se hvordan det fungerer for dere. Er du imidlertid fast bestemt på å få flere barn enn bare et, så synes jeg du skal tenke deg godt om vedrørende ditt valg av livsledsager.

når ferie skal planlegges er det ikke vi to som sitter og ser i kalenderen og bestemmer datoer,det er han og eksen, og så får jeg prøve å tilpasse deres planer med jobben min , om jeg vil være med på ferie med kjæresten min..

Her skal jo du selvsagt også komme med ferieønsker og ønsker for tider, og det skal du og mannen gjøre sammen før han snakker med eks'en og også etter at hun har framlagt sine ønsker Krev din plass i fellesskapet. Imidlertid ligger jo store deler av ferien fast tidsmessig pga institusjoner som lukker, og barna krever pass. Omstendighetene der kan du ikke gjøre noe med.

av og til føles det så urettferdig .... og da føler jeg at folk som har barn fra før ikke fortener å ha kjæreste...men.. det er bare av og til... er det noen som kjenner seg igjen?

Ja, jeg kjenner meg igjen. Problemene du sliter med er veldig vanlige. Jeg vil anbefale deg å lese noen bøker om emnet. Vil anbefale deg Andrekoneguiden av Ann Kunish og Veslemøy Østrem, samt Jesper Juuls Bonusforeldre

Videre er denne hjemmesiden Sammenbragte familier veldig fin!! Anbefales på det varmeste. Den er på dansk, men jeg skulle mene det ikke er så vanskelig å forstå det som blir sagt og skrevet her. Hør blant annet intervjuene med psykolog Sia Holm, der hun snakker om den sammenbragte familien. De intervjuene var virkelig øyenåpnere for meg - og mannen! Han kjente også mye igjen av det som ble sagt i disse. Til sidene hører også et diskusjonsforum, der mange liknende problemstillinger som du omtaler er diskutert - les og bli klokere, og innse at du ikke er alene