Flere single, uføre?

[Gjest navn]

Jeg har etter en alvorlig ulykke ingen arbeidskapasitet, og tilbringer mesteparten av tiden min i sengen med smerter. De stundene smertene er litt svakere, prøver jeg å gjøre så mye ut av livet som jeg kan, er sammen med venner og familie, og prøver å skape gode opplevelser med gode mennesker.

Nå har jeg hatt en lang periode ikke hatt smertefri i det hele tatt, og jeg er utslitt. Alle de gode menneskene i livet mitt er ute og lever livene sine, selvfølgelig med de problemene alle liv presenterer, men likevel, de er der ute, og er en del av arbeidslivet og det sosiale livet.

Akkurat nå føler jeg at det er så utrolig urettferdig!

Jeg ble singel like før jeg havet i ulykken, og savner så veldig at noen hadde vært der for meg, kunnet lage en enkel middag de dagene jeg ikke kommer ut av sengen, men mest av alt noen å ligge inntil, som er glad i meg, og som jeg er glad i.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan få det i livet mitt igjen, når livet mitt er på en sånn måte at jeg ikke får truffet noen. Og skulle jeg treffe noen er jeg redd for at ingen vil innlede et forhold til en som er så dårlig som meg.

I dag er livet bare inmari tungt, og jeg trenger noen gode ord og klemmer..

[Gjest May]

:klemmer: :klemmer:

Vi mennesker har overlevelsesinstinkter som gjør at vi som regel prøver så godt vi kan å gjøre det beste vi kan i de situasjonene vi befinner oss i.

Situasjonen din var utrolig trist. Surt! Men det er så mange hindringer der ute i verden som er urettferdig. Man må kjempe!

Klart du kan få en fantastisk kjærlighet igjen. Du er i en livsskrise/ny livssituasjon som du må venne deg litt til. Så er du klar igjen-tilslutt

Vanskelig å si noe i slike situasjoner. Men jeg ønsker deg alt godt!

[Gjest Ts]

Å, takk! Jeg blir helt rørt til tårer. Jeg håper at det er som du sier! Jeg blir så redd for at ingen vil bli sammen med meg. Det er liksom noe annet å bli skadet når man allerede er sammen... Vet jeg ikke må slutte å tro og håpe, men de tyngste dagene er liksom vanskelige nok å komme gjennom som det er, så da kommer også frykten frem. Og så føler jeg meg så fryktelig alene. Takk for gode klemmer!

[AnonymBruker]

Å, takk! Jeg blir helt rørt til tårer. Jeg håper at det er som du sier! Jeg blir så redd for at ingen vil bli sammen med meg. Det er liksom noe annet å bli skadet når man allerede er sammen... Vet jeg ikke må slutte å tro og håpe, men de tyngste dagene er liksom vanskelige nok å komme gjennom som det er, så da kommer også frykten frem. Og så føler jeg meg så fryktelig alene. Takk for gode klemmer!

Kanskje du kunne prøve å bli sammen med en annen som sliter med de samme problemene som deg?

[AnonymBruker]

Ja, men det er jo like vanskelig å treffe noen med problemer, som uten problemer, når man ikke har en livssituasjon som gjør at man treffer noen..

[AnonymBruker]

Å, takk! Jeg blir helt rørt til tårer. Jeg håper at det er som du sier! Jeg blir så redd for at ingen vil bli sammen med meg. Det er liksom noe annet å bli skadet når man allerede er sammen... Vet jeg ikke må slutte å tro og håpe, men de tyngste dagene er liksom vanskelige nok å komme gjennom som det er, så da kommer også frykten frem. Og så føler jeg meg så fryktelig alene. Takk for gode klemmer!

Jeg ser den. Når man har noen er det sikkert litt lettere! Den tanken er jeg med på.

Men det betyr ikke at det skal stoppe deg vel?! Nei nei, Niks!

Finnes det noen grupper/kurs/samlinger der du bor, hvor man kan møte mennesker med like plager? Kanskje får du nye bekjente som sitter i samme situasjon som deg? Bruk alt du har av muligheter?

Kom deg opp og fokuser på å kunne leve best mulig med de hindringene du dessverre har fått! Det beste er vel å bare kunne godta det, og leve?

Er så mange hindringer der ute for de fleste av oss. Kan skje i de verste situasjonene. Men vet du også hva? Det kan skje den beste av oss!

Synes du høres koselig og intelligent ut. Kjærligheten kommer nok etterhvert den

-May-

[AnonymBruker]

Ja, men det er jo like vanskelig å treffe noen med problemer, som uten problemer, når man ikke har en livssituasjon som gjør at man treffer noen..

Er det ikke noen du har rundt deg som hjelper deg?

[Steinar40]

Jeg har etter en alvorlig ulykke ingen arbeidskapasitet, og tilbringer mesteparten av tiden min i sengen med smerter. De stundene smertene er litt svakere, prøver jeg å gjøre så mye ut av livet som jeg kan, er sammen med venner og familie, og prøver å skape gode opplevelser med gode mennesker.

Nå har jeg hatt en lang periode ikke hatt smertefri i det hele tatt, og jeg er utslitt. Alle de gode menneskene i livet mitt er ute og lever livene sine, selvfølgelig med de problemene alle liv presenterer, men likevel, de er der ute, og er en del av arbeidslivet og det sosiale livet.

Akkurat nå føler jeg at det er så utrolig urettferdig!

Jeg ble singel like før jeg havet i ulykken, og savner så veldig at noen hadde vært der for meg, kunnet lage en enkel middag de dagene jeg ikke kommer ut av sengen, men mest av alt noen å ligge inntil, som er glad i meg, og som jeg er glad i.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan få det i livet mitt igjen, når livet mitt er på en sånn måte at jeg ikke får truffet noen. Og skulle jeg treffe noen er jeg redd for at ingen vil innlede et forhold til en som er så dårlig som meg.

I dag er livet bare inmari tungt, og jeg trenger noen gode ord og klemmer..

Jeg tror det er bedre å prøve å fokusere på det en har, og ikke på det en ikke har.

Da har man større mulighet til å føle seg fornøyd.

Men jeg vet og forstår selvfølgelig at det ikke alltid er så lett.

Endret 18. juli 2011 av Steinar40

[AnonymBruker]

Ja, jeg prøver å fokusere positivt, og gjør så mye jeg kan ut av livet med de begrensningene jeg nå har. Men det er altså ikke sånn at jeg kan komme meg opp og gå på kurs, og får bekjente i samme situasjon. Når jeg sier at jeg ligger i sengen, er det ikle fordi jeg er deprimert, men fordi jeg har store smerter.

Jeg gir ikke opp, men syns det føles tungt og urettferdig fra tid til annen.

Og det var der jeg var i går..

[Steinar40]

Ja, jeg prøver å fokusere positivt, og gjør så mye jeg kan ut av livet med de begrensningene jeg nå har. Men det er altså ikke sånn at jeg kan komme meg opp og gå på kurs, og får bekjente i samme situasjon. Når jeg sier at jeg ligger i sengen, er det ikle fordi jeg er deprimert, men fordi jeg har store smerter.

Jeg gir ikke opp, men syns det føles tungt og urettferdig fra tid til annen.

Og det var der jeg var i går..

Kanskje det finnes noe Internett-samfunn for de som har sånn ca samme problemer?

Ellers hørte jeg nylig på TV at en eller annen en gang i tiden hadde funnet ut at det hjalp å fokusere veldig sterkt på noe annet, og dermed på en måte fortrenge smertene. Hvor bra det fungerer vet jeg ikke.

Et annet alternativ var visstnok å bli forbanna på smertene. Det skulle visstnok også fortrenge dem.

[AnonymBruker]

Tv og internett er egentlig helt no-no for meg, da det eskalerer en kronisk hodepine jeg sitterigjen med... Jeg har prøvd teknikken med å fokusere på noe annet, og det virker, helt til det blir mye verre. Å bli sint hjelper på at jeg blir sint, så jeg får grått litt, men ikke på smertene. Setter veldig pris på alle gode råd, dere er veldig snille.

[AnonymBruker]

Jeg er ufør selv også og har vært på nettsteder hvor vi kan finne kjæreste. Det blir vanskelig allerede når en skal fylle ut en skikkelig profil, for jeg har ikke de rette tingene som tiltrekker folk. Ikke god helse, et vellykket og aktivt liv eller god inntekt. De stedene holder jeg meg unna. På sånne samlingssteder eller kurs er folk ofte gift el.l. Det er ikke enkelt å finne noen som er i min livssituasjon, men det er ikke umulig. En positiv innstilling til situasjonen min er en god start. Den rette vil forstå hva vi snakker om når vi treffer vedkommende. Men visst gjør det vondt iblant å være alene. Det er bare sånn det er.

[Steinar40]

Tv og internett er egentlig helt no-no for meg, da det eskalerer en kronisk hodepine jeg sitterigjen med... Jeg har prøvd teknikken med å fokusere på noe annet, og det virker, helt til det blir mye verre. Å bli sint hjelper på at jeg blir sint, så jeg får grått litt, men ikke på smertene. Setter veldig pris på alle gode råd, dere er veldig snille.

Fysisk trening er faktisk noe som hjelper på smerter.

Fordi da produserer kroppen selv smertestillende stoffer.

[mari89]

trening hjelper

[AnonymBruker]

Er kanskje ikke råd en er ute etter? Bare snakke ut og finne noen andre i samme situasjon? Er lov til å være sinna, trist, gråte. Naturlige reaksjoner.

Kanskje du kan lage en profil på KG. Kanskje noen kontakter deg da!

-May-