Skal snart bli mor, og glemte minner fra barndommer dukker opp

[AnonymBruker]

Jeg har på ingen måte oversikt over tanker og følelser jeg har akkurat nå og har ikke tenkt ut dette innlegget på forhånd, så det er en fare for at det blir langt. Det jeg håper på er tilbakemeldinger fra voksne, fornuftige folk som kanskje kan tilby tips og nye perspektiver..

Jeg venter en sønn om to måneder og i forbindelse med det å skulle bli mor, har det dukket opp fortrengte minner og opplevelser fra min egen barndom (jeg antar at det er derfor, ihvertfall).

Jeg var et veldig følsomt og skjørt barn, og ble mobbet igjennom hele barneskolen av mine medelever. Det som gikk igjen var at det var fordi jeg var tjukk - men når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden, var jeg overhodet ikke det. Jeg antar derfor at det rett og slett var fordi jeg var så mottakelig for å bli hakket på. Jeg hadde da og har fortsatt til en viss grad sosial angst. Mobbingen avtok og selvtilliten kom tilbake da jeg ble tenåring og "fant meg selv" utseendemessig - jeg innså gradvis at jeg ikke var og hadde aldri vært tjukk! Men mobbingen hadde forsterket min SA så veldig at det endte opp med at jeg måtte slutte på vgs. Jeg har i ettertid blitt så og si frisk, men det er ikke relevant her. Jeg plages ikke lenger.

Men disse spørsmålene har nå dukket opp i mitt stille sinn. HVORFOR var det ingen som tok tak i mine problemer? Lærere, foreldre, øvrig familie? Hvorfor var det ingen som gjorde noe med min "tilstand", og hvorfor ble det ikke gjort noen tiltak for å stoppe mobbingen? Og hvorfor ble det ikke gjort noe for å forhindre at jeg måtte slutte på skolen? Jeg hadde jo ingen ressurser selv, hverken som barn eller tenåring. Jeg innser at jeg i dag ikke er bitter på mobberne mine fra barndommen. Jeg er bitter på de voksne. Jeg kan ikke gjøre noe for å forandre fortiden, men kan jeg gjøre noe med denne bitterheten som tærer på meg? Jeg kan med disse kunnskapene forhindre at min sønn får en like vanskelig skolegang, om han skulle bli mobbet eller om han skulle være så uheldig å ha SA. Men hva med meg og mitt sinn?

Og så videre til familien.

Jeg hadde det på mange måter trygt og godt hjemme. Jeg manglet ingenting av materielle ting, mat eller hengivenhet (denne hengivenheten var ikke like mye tilstede da jeg kom i puberteten da det viste seg at jeg var i ferd med å bli til noe annet enn det de ville. Per i dag er jeg et voksent menneske med helt andre grunnverdier enn mine foreldre). Men tryggheten jeg følte forsvant hver fredag, fra da jeg var stor nok til å skjønne at man ble rare av alkohol. Foreldrene mine gjorde aldri noe mot meg, det var bare det at de drakk så mye, ble idioter og lovte meg ting som aldri ble holdt. Per i dag betyr løfter svært lite for meg og jeg tror ingenting før jeg får se det.

De drikker enda like mye og det plager meg fortsatt like mye som da jeg var barn. Å konfrontere dem med det har aldri ført med seg noe godt. Jeg har prøvd i mange, mange år uten hell. Nå trekker jeg meg bare tilbake og lar ting gå sin gang.

Akkurat som med spørsmålene om hvorfor ingen gjorde noe for meg da jeg gikk på barneskolen, har fortrengte minner fra denne delen av livet dukket opp. Jeg husker blandt annet at da jeg var meget liten, fra ca 3 års alderen, var det ingen som stod opp med meg i helgene. Jeg var alene i masse timer og puslet for meg selv. Jeg har alltid likt mitt eget selskap og var et rolig barn, og i dag en rolig voksen. Så jeg plagdes ikke da av at jeg var alene. Men i dag synes jeg dette er utrolig uforsvarlig og egoistisk. Drakk virkelig foreldrene mine så mye i helgene da også, da jeg var så liten? Var det derfor de ikke stod opp sammen med meg? Hvordan kunne de? HVORFOR?

Jeg husker nå plutselig flere episoder som jeg har fortrengt. Blandt annet en dag i helgen jeg stod opp, alene. Pappa hadde sovnet av på sofaen og lot seg ikke vekkes. På bordet stod det masse flasker, sigarettsneiper og en kassettspiller på full guffe med en låt på repeat. Jeg husker enda klokkeklart hvilken låt det var. Tror jeg var ca 4 år. Husker at jeg skrudde av spilleren så pappa ikke skulle bli vekt.

Jeg synes rett og slett SYND på fireårige meg! Det gjør så uendelig vondt å tenke på. Dette er bare et av de minnene som har dukket opp. De fleste er lignende og handler om pappa.

Hadde de FEST hjemme mens jeg lå og sov på rommet mitt? Igjen - hvordan, hvorfor?

Nåtid.

Som jeg nevnte ovenfor, drikker de enda like mye. De har også hatt enorme krangler og de siste årene har vært preget av utrolig mye og alvorlig krangling. Etterhvert som jeg har blitt voksen og har vært hjemme på besøk og i de periodene jeg har bodd hjemme, (bor nå på andre siden av landet, men dette begynte egentlig i de seineste tenårene), har de involvert meg mer og mer i kranglene sine. Begge prøver å få meg på siden dems og de forteller meg om hva som skjer, hva de syns om den andre, o.l. Mye av det er grovt og stygt. Jeg ønsker på ingen måte å delta i dette selv. De prøver ikke lenger å skjerme meg/tar ikke lenger hensyn til at jeg er tilstede når de krangler svært høylytt. Begge to drikker i forkant av og mens de krangler, og ting kan derfor bli veldig stygt. Jeg har i to tilfeller ringt politiet. De er begge to like ille når de holder på, men synet av at pappa legger mamma i bakken og holder henne nede kommer jeg aldri til å glemme. Jeg kommer heller aldri til å glemme mamma sin sinnsyke, psykiske krigføring. Mamma har også informert meg om en del ting om pappa som en datter ikke burde vite. Ting som har ødelagt mitt syn på han og har fått meg til å miste store deler av respekten for han som person.

Jeg er svært glad for at jeg ikke opplevde dette som barn. Men selv som tenåring og voksen er det forferdelig opprivende. Dette har jeg også prøvd å konfrontere dem med, på mange forskjellige vis, men uten hell her også.

Nå er jeg igjen hjemme på besøk en siste gang før fødselen. Ting har blitt som de alltid har blitt, drikking og krangling, på tross av løfter om at det aldri skal skje igjen og at de har sluttet med alt dette.

Jeg har innsett at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe/forandre dem, så jeg trekker meg tilbake her også. Men jeg har et forferdelig sinne i meg rettet mot dem, som jeg ikke kan bli kvitt ved å konfrontere dem med det. Tro meg - det går ikke, jeg har prøvd.

Jeg har også prøvd innstendig å få de til å skjønne at det IKKE er greit å involvere meg slik de gjør. For når jeg ikke er hjemme, men hjemme hos meg selv og mannen min, og når de krangler slik fælt, brenner telefonen min nærmest opp av alle oppringningene og smsene fra mamma om kranglinga og bønner om at jeg skal gjøre forskjellige ting. Kutte kontakt med pappa, snakke til han, osv. For noen uker siden skjedde akkurat dette, og jeg ble så oppgitt at jeg sa at jeg ikke kunne ha kontakt med noen av de mer før de ordna opp mellom seg og fikk ting på rett kjøl. Det hadde dessverre ikke ønsket effekt da det ikke ble tatt seriøst av mamma, som innbildte seg at det bare gjaldt pappa, og pappa fant seg i det uten protester og uten å gjøre noe med det.

Denne gangen har de imidlertid klart å ikke involvere meg i krangelen deres og har så langt det lar seg gjøre prøvd å gå unna for å krangle.

Jeg kan altså ikke gjøre noe særlig for å forandre forholdene. Men jeg tenker på når jeg skal komme hjem i jula med mann og barn. Høytider og spesielt de siste julene har vært grusomme. Jeg ønsker å skape et godt grunnlag for min sønn, at han skal kose seg så mye som mulig i julehøytida. Jeg ønsker for meg selv også, å kunne nyte julen igjen.

Hvordan skal jeg kunne gjøre dette, når jeg ikke stoler på at det ikke blir krangling og fyll mens vi er hjemme på besøk?

Hvordan kan jeg skape en fin opplevelse, nå og for mange år fremover, for min lille familie?

Jeg har heller ikke noe særlig lyst til å la foreldrene mine ha sønnen min hos seg i helger og ferier, uten at jeg er tilstede. Det syns jeg er tragisk at jeg føler det sånn. Sånn skal det jo ikke være.

Jeg regner med at det er inneforstått at jeg ikke kommer til å drikke hjemme, eller drikke noe særlig i det hele tatt, når sønnen min har kommet til verden. Jeg har lært av andre sine feil.

[Kløsegibarten]

Ja dette ser og høres forferdelig kjent ut, jeg vokste opp på samme måte. Min far var fisker å det første han gjorde når han kom hjem var å begynne å drikke, mor var gjerne også med noe som førte til at jeg ble mye alene. Så når jeg var blitt 11 år skulle mamma ha baby, babyen kom til verden og alt så fint ut. Babyen ble etterhvert litt større, å da klarte ikke min mor å være avholds mer så da var det rett inn i gamle vaner igjen. Mamma fikk enda en baby 2 år etterpå å da holdt hun seg unna alkohol helt til min yngste bror kom til verden, da sa det plutselig klikk å så var det tilbake i det gamle mønstret. Min mor led av fødseldepresjon og var derfor ekstra sårbar ovenfor drikkepress, ikke nok med at hun drakk men hun prøvde å ta livet av yngste mann fordi han hadde kolikk å gråt mye. De 2 brødrene mine som enda brukte bleier ble ikke skiftet på, de ble rett og slett glemt bort. Jeg var på overnattingsbesøk hos bestevenninnen min når min 4 år gamle bror ringte å sa jeg måtte komme hjem, da var det full fest og musikken på fullt. Midt opp i det hele satt 3 livredde barn, så jeg ringte hjem til bestevenninnen å snakket med hennes mor å hørte om jeg kunne ta med de 3 andre ungene. Så jeg dro tilbake til venninnen med unger og bagasje. Vi overnattet der og neste dag ringte jeg til bestemor å hørte om at ikke hun kunne ta seg av de 2 eldste. De 2 eldste ble flyttet til bestemor og min bestemor tok kontakt med barnevernet å ba om å få ha dem i fosterhjem. Jeg hadde også en stor hemmelighet for foreldrene mine i den tiden, jeg var gravid. Fikk en datter 3 uker før min 16 års dag, så da flyttet jeg hjemmefra og inn til typen min som var 21 år. Jeg hadde overproduksjon av brystmelk, så jeg kunne mate både babyen og lillebroren min på 5 måneder. Siden jeg tok vare på lillebror når jeg bodde hjemme, så fikk jeg typen min til å søke om foreldreansvar for lillebror. Hadde ikke det blitt innvilget, så hadde jeg kommet til å bodd hos mamma og pappa. Jeg ville ikke at han skulle ende opp hos noen han ikke kjenner. Eller få den oppveksten jeg hadde. Det var nok mye å forvente fra en 16 åring, men jeg hadde vokst opp med å ta vare på småsøsknene mine. Mine søsken vokste opp til å bli flotte mennesker, og jeg er glad jeg satte foten ned tilslutt. Etter å ha vokst opp i et alkoholisert hjem bestemte jeg meg for at jeg ikke skal drikke, så jeg drikker fortsatt ikke alkohol den dag i dag. Etter styret med å få ungene fjernet fra foreldrene mine, så gikk det mange år før jeg pratet med dem igjen. Trådstarter stå på, du velger heldigvis selv hvem du vil ha kontakt med.

[Gjest Gjest]

hei.tsist å høre om dine opplevelser i din barndom.det er helt normalt å se seg tilbake når en selv får bar.det å få barn reflekterer ofte tilbake.det er dett som gjer oss klok og vis oven for våre barn heter det.

sansynigvis vil du dvele med dette altid desverre.men levd er levd og du får heller bruke resten av ditt liv på ditt barn og du vil nok vere en som ser problemene til ditt barn sine venner og kan bruke din livs erfaring til å hjelpe andre. dette vil på sikt hjelpe deg selv.

øk heller kontakten med din sviger familie og skap ett nettverk rundt ditt barn.ikke involver dine vis det ikke føles bra.

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at følelser og minner vekkes når man selv skal bli mor (eller far.) Kanskje du kan prate med fastlegen din eller helsesøster?

Selv fikk jeg ekstra oppfølging av psykolog / jordmor / lege under mitt svangerskap. Jeg gikk dog i terapi (fast) fra før av. Men jeg trengte virkelig den ekstra oppfølgingen.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Hei,dette høres ut som min oppvekst også.

Jeg har kuttet ut min mor, fordi jeg stoler ikke på at hun ikke drikker når vi skal være der. Det var hardt, og vondt, men barnet mitt er viktigst. -og jeg innså etter et par spede forsøk,at når hun ikke skjerpet seg for sitt eget barn,og heller ikke for sitt barnebarn,så er det ikke håp.

Jeg tror det beste er å konsentrere seg om å finne tonen med andre deler av familien,svigerfamilien (?) og så videre.

Ikke dra dit fordi det er tradisjon. Dere kan sitte og ha det koselig,og så blir det et glass vin til maten,og ett til kaffen og så har man det gående. Det vil man ikke utsette barna for.

Barna er viktigst. Og der må man bare være beinhard.

KLEM.

Og gratulerer som snart mamma! <3

[AnonymBruker]

jeg måtte kutte kontakten med min familie. de kommer sannsynligvis ikke til å forandre seg. det eneste som kan hjelpe er om du kutter de helt ut, all kontakt over en lengre periode. det funka for meg, etter noen år skjønte de at eneste måte de fikk se eller høre fra meg var at de ikke blanda meg inn i krangling og annet vondt som jeg verken hadde noe med eller hadde godt av...

hadde det ikke vært for dette hadde pappa dødd mens jeg hata han, men siden jeg stilte hardt mot hardt, fikk vi hatt to måneder som endra hele synet mitt på den h*****'s jæ****en jeg tenkte han var. jeg fikk sett han som en voksen respektful mann, å det hadde jeg gitt armen min for hvis jeg måtte gjordt det igjenn. det endra alt!!!!

[2shy]

KJære TS,

Jeg har ikke båret frem barn enda, men jeg vet at graviditet og andre følelselsmessige hendelser kan trigge minner og følelser fra tidlig barndom. Jeg har selv opplevd det, bare at situasjonen som trigget det var annerledes. Jeg har stillt meg selv de samme spørsmålene; hvorfor gjorde pappa sånn hvorfor mamma sånn, hvorfor så de ikke sånn og sånn, osv osv osv.

Det jeg har innsett, er at alle, absolutt alle, gjør sitt beste ut fra de forutsetningene de har. Det er ingen som har lyst til å være helge-alkoholikere, slå barna sine, neglisjere dem, hva som helst som ikke er bra for barnet. Men de gjør det pga noe de selv har opplevd en gang, og gjør bare det de har lært for å overleve. Det unnskylder ingenting, men det forklarer.

Det er BRA at du opplever dette nå, for du er nå så bevisst på hva som har hendt deg at du ikke vil la den sirkelen gå videre til dine barn. Dette gjør deg sterkere, derfor kan du lære nettopp det videre til dine egne barn. Tilgi foreldrene dine, vær glad i dem fordi de gjorde så godt de maktet, og gjør alt det du makter for å være en god mor til dine egne barn

[Gjest Okusan]

Først, en god klem til deg, TS, for dette høres ikke greit ut. Jeg skjønner godt at du vurderer å trekke deg unna, når foreldrene dine krangler slik at du ringer politiet.... og det er også helt lov å si at "Dette gidder jeg ikke høre på, jeg går nå/legger på" el. hvis foreldrene dine i beruset tilstand begynner å informere deg om ting du ikke har lyst til å vite noe om. Det virker om også som du har hatt en viss suksess med det, så jeg håper du fortsetter å være sterk!

Hva som skjer når barnet er født, vet du ikke ennå. Det kan faktisk godt være at de skjerper seg, barnebarn har ofte den effekten Det som er viktig er at du tenker igjennom hva du kan godta og ikke godta, og så får du se det an når den tid kommer.

Men samtidig som jeg er helt på din side (i hvert fall når du forteller hvordan ting er i dag, for det høres ut som det har utviklet seg "feil vei" for din mor og far), så har jeg også litt vondt av hvordan du beskriver barndommen din. Eller, misforstå meg rett: jeg håper ikke mine barn har tenkt å granske samtlige dager i livet sitt med forstørrelsesglass, for at alle foreldre- dine foreldre, jeg, og en dag også du- gjør feil, det er ikke til å komme fra. Det er komplett umulig å finne en barndom som er uten sår og skrammer, og om en slik barndom hadde eksistert er det ikke sikkert det hadde vært den beste utrustningen for resten av livet.

Mine barn er ikke en gang voksne ennå, og allikevel har jeg et stort lager av "coulda, woulda, shoulda". Og det selv om jeg regner meg for å være relativt bevisst på hvordan vi har det hjemme. Men det funker ikke alltid. Ungene mine har også tuslet rundt alene på klokka sju lørdag morgen fordi jeg ikke har orket å stå opp. Mannen min og jeg har drukket både en og to flasker vin på kvelden, hjemme, fordi barnevakter ikke vokser på trær og det hender at man får lyst på vin etter en tung arbeidsuke, selv man har barn. Jeg burde ha gjort sånn, jeg burde ikke ha gjort slik, vi burde ha fått til det og det og det... Å være mor er uten tvil den vanskeligste oppgaven jeg noen sinne har hatt, og jeg ber på mine knær om at både jeg og barna mine kommer levende fra det

Hvor mye frihet skal de få, uten at det blir selvstyr, hvor mye kan jeg oppmuntre uten at det blir press? Når tenåringen løper gråtende inn på rommet sitt, skal hun da få være i fred ("Mamma så ikke at jeg hadde det vondt, hun forsto ikke at jeg trengte henne"), eller skal jeg kreve å få vite hva som skjeer ("Mamma respekterte ikke mine grenser")? Og midt oppi dette er man fremdeles først og fremst seg selv, med sine feil og mangler, som forsøker å leve sitt eget liv... Huff, både livet og i særdeleshet morsrollen burde kommet med en bruksanvisning for dummies!

Så jeg er litt enig med 2shy også: alle gjør så godt de kan. Ingen er perfekte. Ikke minst etter at jeg ble mor selv har jeg skjønt at en del ting jeg anklaget mine foreldre for var filleting. Ja, det var ikke kult, de burde ha gjort ting annerledes, men jeg overlevde og har det helt fint i dag. De gjorde så godt de kunne. Og jeg håper da inderlig at mine unger ikke saksøker meg om 20 år, selv om de helt sikkert kunne gravd fram noen grunner til det

Unntaket er selvsagt at det finnes feil som ikke kan eller skal tilgis. Reell omsorgssvikt, psykisk krigføring, vold, rusmisbruk... noen feil er det ikke lov til å begå når man har ansvaret for barn. Og hvis du frykter at fyllakrangler kan ødelegge julaften for barnet ditt skal du selvsagt la være å gå.

Jeg synes det er lurt av deg å tenke igjennom dette på forhånd så du vet hvor dine grenser går, men svaret på hvordan dette vil bli har du ikke før barnebarnet har kommet til verden. Like fullt: det er du som er sjefen, og det er du som setter rammene for hva du godtar på vegne av ditt barn. Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre en utmerket jobb

Endret 18. juli 2011 av Okusan

[2shy]

Så jeg er litt enig med 2shy også: alle gjør så godt de kan. Ingen er perfekte. Ikke minst etter at jeg ble mor selv har jeg skjønt at en del ting jeg anklaget mine foreldre for var filleting. Ja, det var ikke kult, de burde ha gjort ting annerledes, men jeg overlevde og har det helt fint i dag. De gjorde så godt de kunne. Og jeg håper da inderlig at mine unger ikke saksøker meg om 20 år, selv om de helt sikkert kunne gravd fram noen grunner til det

Unntaket er selvsagt at det finnes feil som ikke kan eller skal tilgis. Reell omsorgssvikt, psykisk krigføring, vold, rusmisbruk... noen feil er det ikke lov til å begå når man har ansvaret for barn. Og hvis du frykter at fyllakrangler kan ødelegge julaften for barnet ditt skal du selvsagt la være å gå.

Jeg synes det er lurt av deg å tenke igjennom dette på forhånd så du vet hvor dine grenser går, men svaret på hvordan dette vil bli har du ikke før barnebarnet har kommet til verden. Like fullt: det er du som er sjefen, og det er du som setter rammene for hva du godtar på vegne av ditt barn. Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre en utmerket jobb

Jeg er veldig uenig i dette. Å ikke tilgi, uansett handling, gjør at man aldri kan komme seg videre i livet. Man MÅ tilgi, for sin egen del.

[Gjest Okusan]

Jeg er veldig uenig i dette. Å ikke tilgi, uansett handling, gjør at man aldri kan komme seg videre i livet. Man MÅ tilgi, for sin egen del.

Ok, det er ikke min erfaring- jeg lever veldig godt med noe jeg ikke har tilgitt, uten at det plager meg nevneverdig i hverdagen. Det er rett og slett ikke et tema lenger. Men jeg er enig i at hvis man må tilgi for å unngå og bli gående og gnage og gnage og tenke og være bitter, så er det jo best å gjøre det.

Men det var egentlig ikke det jeg ville frem til. Det som var poenget, var at det finnes handlinger og svik som voksne begår mot barn som er så alvorlige at de ikke kan "oversees" eller at man skal ta sjansen på at det går bra. Jeg ordla meg feil da jeg brukte ordet tilgivelse. Det dreide seg mer om at dersom slike ting skjer har for det første omgivelsene plikt til å gripe inn og sette en stopper for det. For det andre at dersom besteforeldre er kapable til slike ting, gjør foreldre helt rett i å nekte dem samvær med barnebarna. Jeg mente altså ikke å trekke inn tilgivelse eller ikke tilgivelse på det personlige plan, men mer det ogjektive ansvaret: hvis en forelder begår handlinger av en viss karakter (feks av verste sort: seksuelle overgrep), så fraskriver de seg etter mitt syn retten til å fungere som forelder.

[Rayanne]

Jeg er veldig uenig i dette. Å ikke tilgi, uansett handling, gjør at man aldri kan komme seg videre i livet. Man MÅ tilgi, for sin egen del.

Tilgivelse er noe kristne driver med, vi andre bruker tiden og legger det bak oss på andre måter. Mulig du føler at du må tilgi for å komme videre, men det betyr ikke at det er likt for alle andre.

Og TS: Legg fra deg tanken om koselig tradisjonsjul med familien. Det er viktigere å ikke utsette barnet ditt for traumer, så kan du skape nye tradisjoner med den nærmeste familien din. Besteforeldre kan dere besøke på formiddagen, slik at dere kan dra med en gang flaskene kommer på bordet, frem til de eventuelt kan vise at de har forbedret seg.

Endret 18. juli 2011 av Rayanne

[2shy]

Tilgivelse er noe kristne driver med, vi andre bruker tiden og legger det bak oss på andre måter. Mulig du føler at du må tilgi for å komme videre, men det betyr ikke at det er likt for alle andre.

Og TS: Legg fra deg tanken om koselig tradisjonsjul med familien. Det er viktigere å ikke utsette barnet ditt for traumer, så kan du skape nye tradisjoner med den nærmeste familien din. Besteforeldre kan dere besøke på formiddagen, slik at dere kan dra med en gang flaskene kommer på bordet, frem til de eventuelt kan vise at de har forbedret seg.

Vel, jeg er ikke kristen overhodet og det å tilgi er gjerne en del av å legge noe bak seg. Det er ikke snakk om å tilgi et annet menneske for annen grunn enn for sin egen del.