Gaver og sånn...

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan vel begynne med jula. Da fikk min samboer to personlige gaver fra barna sine (som jo er både ok å koselig) å sammen fikk vi en pose med Twist sjokolade.

Til min bursdag fikk jeg ikke noe som helst oppmerksomhet fra stebarna. Samboer fikk gaver til sin bursdag. Dette er helt ok, men etter de episodene så ga jeg beskjed til samboer at heretter så fikk han ordne med gaver til sine barn. Er alltid jeg som har ordnet det tidligere, da i samarbeid med samboer. Men jeg føler nå at jeg ikke har lyst til å ordne med noen gaver når jeg selv blir oversett.

Stebarna er ikke noen små skolebarn uten inntekt, men de er 23 og 24 år. Ene er student, men andre er i jobb og har samboer.

Når stesønn hadde bursdag i sommer så kom han til meg og spør om når han får bursdagsgaven sin. Jeg sa da at den er det hans far som skal ordne, å han må snakke med han om det. Jeg vet at stesønn ikke vil gå til far å spørre om gave da han føler at det er frekkt, men meg kan han tydeligvis spørre.

Jeg sa også at det han heretter får i gaver fra meg er det samme som jeg har fått av han. Stesønn ble litt lang i maska da, for han vet jo at jeg ikke har fått gaver av han.

Jeg forventer ikke noen dyre ting, men en liten oppmerksomhet hadde vært hyggelig, å spesiellt da siden han forventer gaver av meg.

Hvordan hadde du reagert i samme situasjon? Dette er som sagt voksne mennesker det er snakk om å ikke barn.

Er ikke intressert i svar som at jeg er den onde stemoren å ikke kan forvente meg noe osv osv...

Har egentlig et bra forhhold til stebarna, men når det gjelder oppmerksomhet så er det akkurat som om jeg ikke regnes med, samtidig som jeg skal gi til de.

Jeg vet også at samboer burde ordnet bursdagsgave til sønnen, men han har alltid vært veldig dårlig til å kjøpe gaver. Derfor har jeg tatt den oppgaven. Jeg har også sagt ifra at det heretter er hans oppgave å ordne gaver til sine barn, å føler ikke for å mase mer om det.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg noen gang har kjøpt bursdagspresang til mannen til mamma. Har kjøpt noen julepresanger, fordi jeg synes jeg må.

Noen ganger har mamma fikset det.

Jeg forventer ikke å få noe av han. Stortsett fikser mamma det og skriver bare på at det er fra han.

Man gir jo helst gave for å glede andre, men om det alltid blir ensidig er det ikke noe poeng i. Det bør være likt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var det.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg noen gang har kjøpt bursdagspresang til mannen til mamma. Har kjøpt noen julepresanger, fordi jeg synes jeg må.

Noen ganger har mamma fikset det.

Jeg forventer ikke å få noe av han. Stortsett fikser mamma det og skriver bare på at det er fra han.

Man gir jo helst gave for å glede andre, men om det alltid blir ensidig er det ikke noe poeng i. Det bør være likt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var det.

Jeg mener også at det ikke skal gå bare en vei, å at når de er voksne så burde man kunne forvente at de tenker og handler som voksne også.

Når de var barn så var saken en helt annen synes jeg. Da besto gavene av ting de hadde laget på skolen, å var selsagt fine minner å ha for far.

Vil også legge til at jeg har vært i livene deres siden de var 9 og 10 år, så jeg er ikke akkurat noen ny stemor for de.

[katinkatinka]

Virker en smule respektløst av voksne mennesker spør du meg.. Bare det å spørre om han ikke skal få gaven sin snart..? Herregud..

[AnonymBruker]

Kan det hende at de rett og slett ikke føler seg nok nær deg? Jeg er en person som er lite flink når det kommer til å gi gaver til andre, og jeg gir bare til de jeg føler meg nødt til å gi til (foreldre, søsken og nieser og nevøer). Samtidig får jeg selv gaver fra tanter og annen slekt, til tross for at jeg ikke gir dem noe annet enn en "tusen takk". Dette betyr ikke at jeg ikke er glad i tantene mine, for det er jeg absolutt. De er bare ikke i den aller nærmeste kresten med folk det faller meg naturlig/føles obligatorisk å gi gaver til. At jeg får gaver av dem synes jeg er koselig. Ja, jeg er voksen, men de er jo fortsatt tantene mine.

Dog synes jeg det er noenlunde frekt å "kreve" gaver, uansett hvem det er fra. Stebarna dine burde forstå at det ikke er en selvfølge at du skal ordne med gaver til de. Om det er det de er vant til, er det jo såklart ikke så rart at han kom og spurte etter gaven, men han gjør det nok ikke til neste år for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Virker en smule respektløst av voksne mennesker spør du meg.. Bare det å spørre om han ikke skal få gaven sin snart..? Herregud..

Ja, jeg synes også det er respeltløst og spørre om gavene. Han er jo som sagt ikke noe barn lenger.

[Gjest redstar]

Agree!

[AnonymBruker]

Kan det hende at de rett og slett ikke føler seg nok nær deg? Jeg er en person som er lite flink når det kommer til å gi gaver til andre, og jeg gir bare til de jeg føler meg nødt til å gi til (foreldre, søsken og nieser og nevøer). Samtidig får jeg selv gaver fra tanter og annen slekt, til tross for at jeg ikke gir dem noe annet enn en "tusen takk". Dette betyr ikke at jeg ikke er glad i tantene mine, for det er jeg absolutt. De er bare ikke i den aller nærmeste kresten med folk det faller meg naturlig/føles obligatorisk å gi gaver til. At jeg får gaver av dem synes jeg er koselig. Ja, jeg er voksen, men de er jo fortsatt tantene mine.

Dog synes jeg det er noenlunde frekt å "kreve" gaver, uansett hvem det er fra. Stebarna dine burde forstå at det ikke er en selvfølge at du skal ordne med gaver til de. Om det er det de er vant til, er det jo såklart ikke så rart at han kom og spurte etter gaven, men han gjør det nok ikke til neste år for å si det sånn.

Ja jeg skjønner at jeg ikke er nær nok til å få noen gaver, men tydeligvis nær nok til å gi, men det er det slutt på nå.

Vil jo også nevne at mitt barn på 14 år gir oppmerksomhet til samboer til både jul og bursdag på eget initiativ.

[AnonymBruker]

Nå er det sikkert noen som tror at jeg furter fordi at jeg ikke får gaver

Det gjør jeg ikke, men synes man kan forvente mer av voksne mennesker enn hva stebarna gjør.

Jeg er ikke nær nok til å få gaver, men nær nok til å gi. I tillegg spør stesønn etter sine gaver.

Stedatter spør ikke etter gaver, men trenger hun penger er det meg hun kommer til, så jeg kan da ikke være en så fjern person for de.