Fortelle at man prøver?

[Gjest Hulderjenta]

Bare lurte på om det er vanlig å fortelle "verden" (venner, familie) at man prøver å få barn..?

Vi har ikke fortalt det til noen, det er vår hemmelighet. :D Hva gjør dere?

[Arwen]

Jeg har allerede fortalt hele verden at vi har lyst til å prøve etter bryllupet. Men ingen vet sikkert når vi begynner enda

[Gjest Meg]

Sikkert het individuelt hva man føler for...

[14062003]

Vi var gravide i våres, før vi giftet oss. Så mistet vi i 13. uke. Umiddelbart var tanken og meningen at vi skulle prøve å bli gravide igjen så snart som mulig. Dette var vi åpne om - kanskje litt for åpne... Folk spør og graver etter en graviditet til de grader nå et halvår senere.

Hverdagen har kommet for fullt og nå har vi imidlertid tatt opp hele barnelagingen til evaluering og resultatet av den er det ingen som vet. Ingen vil få vite noe før jeg er over 12-ukers grensa heller (om den kommer om 2 uker, 2 mnd eller 2 år er det rett og slett ingen som vet - og ingen har noe med det heller).

[Mossa]

Det er forsåvidt greit å si noe til de aller nermeste...foreldrene våres vet situasjonen.

Å fortelle det til både familie å venner kan vise seg å være dumt, for mange har en tendens til å spørre veldig ofte. Og som langtidsprøver, er det siste jeg trenger å bli påmint om barnløsheten til tider og utider!!

[Barbie]

Det var bare et fåtall som visste noe, dengang vi forsøkte.

[Tilde]

Jeg har vært ganske åpen om dette.

Det har sine positive og negative sider,men jeg tror jeg har det best sånn. Flåsete kommentarer og spørsmål blir dermed i stor grad unngått...

De som spør nå,spør fordi de bryr seg.

[hanni]

To gode venner vet. Vurderer å snakke med mammaen min dersom det ikke går denne gangen heller. Jeg synes det er godt at noen vet ettersom mannen har visse problemer med å følge humøret og følelsene mine av og til.

[Gunilla]

Har fortalt det til noen venninner + mamma... Vet ikke helt hva jeg synes om det likevel, de spør til stadighet (alle er mødre selv, og det var faktisk full klaff på første forsøk på dem - noe de stadig påpeker), og det synes jeg kanskje er litt.. pressende, kan du si. Men det er jo jeg selv som har valgt å fortelle det, og det er absolutt ikke verre enn at jeg takler det!

[Rannva]

Vi forteller det ikke til noen. Vil det skal være en overaskelse om vi får det til.

[Bim]

Vi snakker om det sammen. Ellers er det ingen som vet.

Min svigerbror og kone giftet seg i 2000. De var åpene om at det som ville komme etter det, bare kunne komme. Det første året var det mye mas, så begynte maset å avta. Nå syntes alle synd på dem. Jeg vet ikke hva som er værst, maset eller all medfølelsen.. Jeg vil i allefall ikke si det til noen.

Hvis vi blir gravide så tror jeg vi drøyer det til vi er 3-4 måneder på vei også. Har ett barn fra før av, og da sa vi det til mamma med en gang, og alle andre etter 3,5 mnd.

Men dette må man nesten føle på selv. Har man en særs god venn så er det jo SUPER godt å få snakket om det da!

Det er derfor jeg er her.. :oops:

[Chiquita]

Vi har ikke fortalt det til noen at vi prøver, bortsett fra til en god veninne jeg har, som jeg desverre ikke treffer så ofte.

Hun vet om våre "problemer".

HAr ikke noen planer om å fortelle det til noen andre i den nærmeste tiden heller

*klem*

[pia1006]

Vi fortellte ikke til noen at vi prøvde.

Men når vi kom i gang med prøverør er

det noen som vet,men ikke alle.

Det er kun 4 som vet vi skal til Bergen om kort tid.

Hvis vi blir gravide håper jeg vi kommer over

de magiske 12 ukene før "alle" vet det!!!!

[Gjest Anonymous]

Foreldrene våre vet at vi er til utredning, og en kompis og en veninne vet at vi prøver.

Den store medisinpakken som kom i dag krever nok en forklaring til svigermor (hun tok imot posten..)

Her er jo litt avstander, men en tur til Tromsø før jul kan vel være en julehandel? :-?

De andre synes det er rart at vi ikke vil ha barn...

Jeg antar at vi fortsetter å fleipe det bort i enda noen måneder. Forhåpenteligvis kan vi i mars fortelle om en ventende baby.

Jeg tror ikke jeg orker medfølende kommentarer og spørsmål fra hvem som helst. Ihvertfall ikke om det ikke går bra.

[Gjest Anonymous]

Folk rundt oss vet at vi ikke så lett kan få barn. Nå er min mann også kommet dit at han offentlig (og nesten med stolthet i stemmen) erklærer oss ufrivillig barnløse.

Når det gjelder IVF-forsøk så har vi bare hatt ett. Og det sa vi ikke noe om mens det sto på. Da hadde vi andre ting å tenke på. Ja, forresten, noen visste det. Men familie og sånn fikk vite det i etterkant.

Når jeg ser på bilder fra den tiden hvor jeg svulmet opp til nesten det ugjenkjennelige pga hormonene, så lurer jeg på om jeg skal fortelle det neste gang. Jeg så jo helt alien ut... da vet i hvert fall folk at det ikke er fordi jeg er feit

Vel, det er uansett langt opp og frem før det er aktuelt med et nytt.

[dcath]

Hei!

Vi har prøvd i 3 år og 4 mndr nå, og har vært helt åpne med at det er vanskelig for oss å få barn. Det fortalte vi for 2 år siden, da vi for første -og siste gang ble gravide og mistet med en gang (5uker). Da følte jeg at det var godt å fortelle til familie og venner hvorfor jeg var "deppa".

Nå vet alle rundt oss at vi er til utredning, noe som er svært befriende for oss begge. Vi jobber på samme sted, har gode kollegaer og føler nå at de ubetenksomme slengkommentarene folk noen ganger kunne komme med før, nå helt er borte.

Folk trenger trening i å snakke om vanskelige & viktige ting, synes jeg. Og litt trening får de dersom de stiller oss spørsmål. Vi svarer ærlig og får kun gode tilbakemeldinger på det. Jeg er også veldig opptatt av at dette faktisk ikke er noe å skamme seg over!!

Selvfølgelig respekterer jeg at man vil ha så private ting for seg selv, men jeg forventer også at folk som spør tåler å få høre "ståa". Og det er mye bedre med spørsmål enn med slengkommentarer.

Dersom vi må ha prøverør, vil vi nok ikke si rett ut hva vi driver med (den ventetiden hadde vært hyggeligå ha for seg selv), men sannsynligvis vil vel alle gjette det likevel... Men om vi skulle være så heldige, takler vi vel det også...

[Gjest Cleopatra]

....

Endret 7. oktober 2006 av Cleopatra

[Gjest Snart mamma]

Jeg beundrer dem som forteller det til familie og venner at de har problemer med å bli gravide. Altfor mye tabu rundt det å være ufrivillig barnløse. Men det er ikke alltid det er så praktisk lurt. Man må tenke nøye gjennom hvordan ens egen familie er. Mannen min og jeg hadde helt forskjellig syn på dette og løsningen ble at jeg fortalte det til mine foreldre, men han har ikke fortalt det til sine. Nå i ettertid angrer jeg faktisk at jeg fortalte om det, for jeg kommer alltid til å være litt redd for at mine svigerforeldre får vite at vi måtte ha assistert befruktning for å bli gravide (er 7 måneder på vei nå). De er nemlig veldig nedlatende om folk i nabolaget som ikke har barn eller som har adoptivbarn. Det er faktisk så ille at vi har blitt enig om at svigerforeldrene mine ikke skal være barnevakt alene for babyen vår når han/hun blir født. Har ikke lyst til at slike holdninger skal "gå i arv". Så i ettertid er jeg glad for at jeg hørte på mannen min og ikke sa noe til dem. Så får jeg heller klare meg med diskusjoner på Internett som denne. Er også noen fine sider hos Foreningen for ufrivillig barnløse www.fub.no og på www.barnimagen.com (under "Assistert befruktning")

[koldbruna]

Jeg forteller ingen at vi er prøvere.Synes det er en Privat sak og verken familie eller venner har noe med om vi prøver eller ikke.

Det skjer når det skjer.

Koldbruna

[murmeldyret]

For min del er det avhengig av hvor lenge vi prøver.

Sist holdt vi det hemmelig i over et år. Etterhvert fikk de nærmeste vite at vi prøvde, men at det så ut til å ta tid. Slik ble det også mindre masing.

Nå er vi prøvere igjen, og det er helt hemmelig. Foreløbig