Krangler. Trist. Er det håp?

[Gjest Anonymous]

Eller for å si det riktigere, jeg krangler. Han blir stum i dagevis. Gir meg kun den kalde skulderen. Har ikke hatt hverken kommunikasjon eller kroppskontakt på flere dager nå. Når jeg gråter, blir han defensiv, og trekker seg enda mer tilbake. Han tror at jeg gråter for å få rett...

Dette har skjedd flere ganger før, og vi har alltid blitt venner igjen, men han har aldri villet forklare meg hva han følte. Hvorfor det måtte vare i flere dager. Vanligvis er jeg sikker på at han elsker meg, og føler at vi har det fantastisk sammen, men jeg føler meg alt annet enn elsket når han klarer å snu seg bort når jeg hulker som en liten unge. Redd og ulykkelig...

Vi skal gifte oss. Jeg vet at jeg elsker han, og aldri kommer til å forlate ham. Men jeg blir litt redd for å bli såret selv hver gang vi har en stille krangel. Dvs. etter at jeg har rast fra meg og blitt nødt til å tenke på andre ting i hverdagen.

Er dette kun hulemannen (-og kvinnen) som skinner igjennom, eller er det virkelig så håpløst som det ser ut?

Trist kranglefant...

[Cassandra]

Så lenge det er liv er det håp, sies det i alle fall.

Mitt inntrykk er at menn generelt har mer problemer med å utrykke seg enn kvinner har. Som min samboer sier: "tankene vil ikke komme ut i ord. De setter seg liksom fast en plass mellom hjernen og munnen". Hvis vi er uenige så blir det ofte til at jeg snakker om hvordan jeg har det, og etter på sier jeg hvordan jeg TROR han tenker og har det. Som regel har jeg rett

Du skriver at DU krangler. Jeg vet ikke helt hva du legger i ordet. Betyr det at du hever stemmen? Hvis det er tilfellet kan det hende han låser seg med det samme, at han ikke gidder å høre på deg, og dess mer han ikke vil høre, dess mer "skriker" du? I slike tilfeller så er det viktig at DU tenker litt over hvordan du vil sende et budskap til ham. Er det mulig å legge det frem uten å heve stemmen? Det bør du i så fall jobbe med. Det er også viktig å gi ham TID til å svare på spørsmål. Det sier min samboer at han er takknemlig for, at jeg ikke bare snakker videre FØR han har svart.

Det er også viktig å tenke litt over HVORDAN man sender budskap. Du gjør aldri.... alltid er det jeg som....... aldri vil du høre.... hvorfor må det alltid være meg....... Osv... Hvis budskapet blir gitt på den måten, så låser du diskusjonen med det samme. Ord som alltid, aldri er negativt ladet. Og som regel er det urettferdig.

Hvis JEG føler at min samboer f.eks ikke tar hensyn til meg på noe vis, vil jeg kanskje si noe som dette:

"Er det noe som plager deg om dagen? Og det er kanskje taust fra ham.... Jeg ville satt meg ved siden av ham og sagt: Jeg føler at jeg ikke helt når fram til deg, og det gir meg en følelse av at du ikke bryr deg om meg, er det noe som er galt?"

Kanskje et litt dumt eksempel, men ser du hvordan kommunikasjonen kan bli bedre enn hvis jeg sier: "du tenker bare på deg selv, du tar ALDRI hensyn til meg".

Krangling eller ikke krangling handler for det meste om hvordan vi kommuniserer. Og hver av partene må ha et ønske om å VILLE kommunisere. Vi kan ikke forvente alltid at vår partner skal ha lyst til å prate om ting når VI vil det. Kanskje er det feil dag å ta ting opp? Å leve sammen handler mye om respekt og det å kunne "lese" sin partener. Jeg vet akkurat NÅR jeg kan snakke om vanskelige tema, og min samboer og jeg har etter hvert nesten ingen IKKE temaer.

Dette ble langt, og svarer ikke helt på det du spør om, men jeg KAN ikke si om det er håpløst i ditt tilfelle. Alt jeg vet er at to mennesker under samme tak kan være kjempe vanskelig, og at en sak som regel har to sider. Det er viktig å se på seg selv, kan jeg gjøre noe annerledes? Det er viktig at vi ikke angriper hverandre. På den måten kan vi få nære vennskap og gjensidig tillit og respekt for hverandre, og resultetet blir et varig kjærlighetsforhold.12

[Gjest Anonymous]

Tusen takk skal du ha for klokt svar. Det føles litt bedre å vite at jeg kan jobbe videre med meg selv. Kjente meg nok igjen i mye der ja... følelsene tar ofte overhånd, og det er vanskelig å vente på at han har svart, for ofte føles det som om det tar en evighet, og jeg blir usikker på om han har tenkt å svare i det hele tatt. Men så har jeg vel åpnet det helepå feil måte, med feil ord.

Takk for svar, jeg føler meg bedre nå

-Litt mindre trist kranglefant-

[Cassandra]

Så fint at du føler deg litt bedre!! Å snakke med andre er en kunst, og noen av oss er flinkerer enn andre. Men hvis viljen er tilstede så kan alle øve seg og finne det lettere å prate, virkelig prate.

Lykke til videre med din partner!! 12

[Gjest Anonymous]

Takk. Vi gifter oss i sommer, så det er nok litt bryllupsnerver og, bare at det ikke er mine følelser for han jeg friker på, dem er jeg sikker på. Det går mer på dette, om vi passer sammen osv... For når vi krangler så føles det veldig skjørt, og det er liksom litt deprimerende å tenke slik allerede før vi har giftet oss...

-Litt mindre trist kranglefant-

[Cassandra]

Jeg skjønner hva du mener! Jeg føler også veldig lett at "nå bryr han seg ikke om meg", eller at "vi blir aldri helt nær hverandre igjen"... Det er vel ganske naturlig, tror jeg?? At de følelsene og tankene kommer lett tror jeg er et utslag av litt liten selvtillit.. Ubevisste tanker som "er jeg virkelig verdt å elske" og sånn....

Og når du i tillegg skal gifte deg snart er det ikke særlig rart at du "gransker" forholdet med litt nye øyne. Det er et stort skritt du skal ta, og det er viktig å vite at du gifter deg med "den rette". Men om forhold kan føles tunge av og til, så er det følelser som vil komme og gå i nær sagt alle forhold. Som min kjære en gang sa: å vite at du har truffet den rette er en blanding av følelser og VILJE til å gjøre den du har til den eneste for deg!! Det synes jeg var veldig klokt sagt

Lykke til med bryllups planlegging også da jeg synes alle bruder er så vakre!! Og brudgommene da 12

[Amarone]

Hei, jeg tror det som Cassandra skrev med å gi dem litt tid er veldig viktig. Jeg har etterhvert skjønt at min kjære bruker litt tid på å tenke gjennom det jeg sier, og SÅ svarer han. Til å begynne med skjønte jeg ikke dette, men nå sier jeg noe, og så venter jeg til svaret kommer, selvom det kan ta et minutt eller mer. Dette gjelder selvfølgelig ting som kan være vanskelige og går utover hverdagslig samtale! Noen mennesker er nok bare slik...

Amarone

[Ada=)]

Hei!

Sånn har vi det også, men i en MYE mildere grad enn det du beskrev -likevel synes jeg det er FRYKTELIG når han blir taus. Vi har imidlertid lest "Mars og Venus" boka, og den huleteorien som presenteres der har hjulpet meg mye! Når han trekker seg inn i hulen vet jeg at han ikke gjør det for å være slem mot meg -han trenger bare tid for seg selv. og jo mer annet jeg finner på i mellomtiden, jo raskere kommer han ut igjen. Jeg biter tennene sammen og venter til HAN er klar for å prate. Det er ikke sånn at menn ikke kan prate, min erfaring er nå at de faktisk er flinke til det, men de trenger tid for seg selv først (noe som passer oss kvinner dårlig siden vi føler oss avvist og dyttet ut i det dypeste mørke...) vel vel den boka vil jeg anbefale deg å lese. Den gjentar seg selv en GOD DEL, men har en del gode poenger også. Bare skum gjennom all gjentakelsen

[Gjest Lea]

Det er helt normalt å krangle! Vi krangler nesten hver eneste dag vi. Noen ganger bare småkrangler om ingenting og andre ganger store krangler. Det som er fordelen hos oss er at vi blir venner igjen ganske fort. Et par ganger har det tatt et par dager, det er fælt.

Men jeg tror du må få mannen din(?) til å diskutere litt. Det er ikke bare å snu ryggen til. Furting er verre enn skriking synes jeg.

Få i gang en dialog med ham, så blir det lettere. Prøv å dempe deg selv litt eller unngå krengler der su vet at det er bare småtteri å krangle om. Er du sur og sliten så gå deg en tur eller legg deg en time eller to. Ikke la det gå utover ham hver gang. Vet at dette er lettere sagt enn gjort, men det hjelper.

Selv setter jeg meg i bilen og setter anlegget på fullt med "min" musikk. Kjører rundt og får litt fri fra alt det som er hjemme. Så er jeg blid når jeg kommer hjem.

Håper at dere klerer å ordne opp!!!

[Leia]

Lettere sagt enn gjort å få igang en dialog... Det blir lett en monolog... Så det får bli en leksjon til neste gang, at jeg ikke kveler han ut av dialogen med anklagelser i begynnesen...

Akkurat nå er det visst ingenting annet enn tid som hjelper, kanskje at han ser at jeg er "kommet over" det. Jeg vet at jeg blir litt av en tiger når jeg ikke har fått svar på flere timer... jeg er bare ikke vant til dette i det hele tatt. Mamma og pappa hadde det på en lignende måte (!), men med meg kunne de begge altid skvære opp på en lettere måte. Det gjelder å få tankene over på noen annet. Forrige gang holdt jeg på med en spennende og tykk bok, som jeg gravde meg ned i. Får vel finne meg en ny bok. Kanskje den om Mars og Venus, selv om jeg har tenkt litt om den som en slags populærsak, som et ukebladshoroskop som egentlig ikke bygger på så mye vitenskapelig. Men hvis den kan få meg til å slappe mere av, så er nok det et gode for oss begge to. 1212[ Dette Innlegg er endret av: Leia den 2002-05-14 19:52 ]

[Gjest Anonymous]

Slik er mange menn! Særlig de uerfarne og/eller umodne!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Har dere virkelig ikke forstått det enda?

Velkommen etter!

Glem og fokusere på hans feil. Fokuser heller på dine egne. Så tar du frem det som tross alt er positivt ved deres forhold.

Fins det ingenting? Vel: Da vet du hva du vil gjøre!