Mamma synes jeg oppfører meg rart og fraværende

[Gjest jente14]

Hei

Nå i ferien har jeg vært veldig mye hjemme og siden mamma også har ferie er vi som regel hjemme alene om dagene. I det siste har hun snakket veeldig mye om at jeg har oppført meg rart og fraværende i det siste. Hun synes tydeligvis at jeg ikke åpner meg for henne og hun sier også at hun føler at jeg ikke vil snakke med henne og bare forsvinner som en skygge gjennom rommet. Dette er jeg veldig uenig i selv. Jeg har egentlig alltid vært sånn og jeg er ikke enig i at oppførselen min er sånn som hun beskriver. Hun nevner også ofte at hun ville likt at jeg forteller henne litt om hverdagslige ting, men det gjør jeg jo! Hun snakker jo aldri om slike ting til meg heller, det eneste hun snakker om for tiden er jo hvor rar jeg har blitt.

Naturlig nok (synes jeg) blir jeg ganske sur når hun alltid skal ta opp dette, fordi jeg ikke føler for å sitte å forsvare personligheten/min måten å være på hele tiden. For vi snakker jo faktisk veldig ofte sammen! Vi drar på shopping, kino og restauranter osv. og da snakker vi jo sammen hele tiden. Jeg spurte også om hun trodde jeg hadde et problem, og hun svarte "Jeg vet ikke jeg, har du det?"

Jeg er kanskje litt annerledes enn resten av familien, fordi jeg ikke har samme humor og interesser som dem. Alle de andre er veldig sånn at det skal være ryddig hele tiden, de skal ikke spise for mye godteri fordi da blir de tjukke, de skal trene nesten hver dag osv, men sånn er ikke jeg. Jeg bryr meg ikke om hva jeg spiser, kan være sove til langt på dag, jeg har ikke behov for oppmerksomhet hele tiden. Jeg er rett og slett litt roligere enn dem, samtidig som jeg liker å reise og oppleve nye ting. Resten av familien er veldig opptatt av rutiner og kan aldri være litt spontane, virker det som...

Jeg kan jo faktisk innrømme at jeg ikke snakker så mye med storebroren min, fordi jeg trekker meg litt unna han. Han er veldig "røff" i språket og bryr seg lite om hva andre synes. Han skal alltid kritisere hva jeg gjør, har på meg, mine interesser, vennene mine... Det går ikke en eneste dag uten at han kaller med retard (tilbakestående), feit osv. Jeg vet jo at han bare kødder (forhåpentligvis), men uansett, det er ikke noe jeg gidder å høre på, så da blir det sånn at jeg trekker meg unna.

Er det noen som har tips til hva jeg kan gjøre for at mamma skal slutte å snakke om dette hele tiden? Noen som har opplevd det samme?

Dette ble vel egentlig en ganske lang tekst i forhold til antall spørsmål, men det var fint å skrive ned tankene mine.

- Jente 14

[Giacomo_P]

Hei Jente 14!

Jeg er veldig mye eldre enn deg, og har aldri vært jente, men har lyst til å prøve å si noe fornuftig til deg allikevel. Jeg håber du tar deg tid til å lese alt jeg skriver, og hvis du synes det er pisspreik, så er det helt ok.

Det du skriver minner meg veldig om min egen ungdomstid, og jeg skjønner deg godt. Men jeg forstår også at din mor synes dette er vanskelig. Hun er sikkert vant til å han en strålende sôt liten jente rundt seg, som ikke har så mye privat i hodet.

Du begynner å bli voksen, og begynner å verne om din privatsfære, og det er helt naturlig, men samtidig må din mor gi slipp på noen av de privilegiene hun har hatt, i forhold til hvor langt inn i din privatsfære hun har lov til å gå.

Jeg hadde det litt på samme måde, selv om det sikkert er anderledes å være jente. Fra jeg var rundt 13, trakk jeg meg mere og mere unna mine foreldre, og ville ikke dele livet mitt med dem. Jeg syntes bare de var irriterende. Da fikk de en følelse av å miste kontrollen, og blev bekymret. Særlig siden jeg hadde en del eldre venner og av og til luktet sprit og røyk når jeg kom hjem alt for sent.

Poenget mitt er, at jeg egentlig aldri fikk noen god kommunikasjon. med mine foreldre igjen efter dette, og det skabte en del problemer for meg senere, fordi jeg ikke hadde noen voksenpersoner jeg stolte på, som jeg kunne gå til når jeg fikk problemer (og det fikk jeg....) Selv om jeg forsonet meg godt med min mor før hun døde, kjenner jeg at jeg har gått glipp av noe i livet, som jeg kunne ha etablert selv, hvis jeg hadde svelget en del stolthet. Forøvrig har jeg selv følt meg fremmed i min egen familie, og har svært liten kontakt med noen av dem i dag. På mange måder er dette en lettelse, men også et savn. Jeg hadde også en eldre bror som gjorde sitt ytterste for å ødelegge psyken min.

Du er nå i en alder og situasjon hvor du ikke har dette valget, og - med all respekt - så er du for ung til å forstå konsekvensene av å velge bort familien din. Du har nå chansen til å etablere en god dialog med din mor, men det er avhengig av at du deler litt av livet ditt med henne. Det er faktisk veldig verdifullt å ha noen å dele gleder og sorger med, og din mor kjenner deg, og har nok mye livserfaring som hun gjerne vil bruke til ditt beste. Jeg skjønner at du synes dette er vanskelig nå, men hvis du kommer til henne med det som er vanskelig i livet ditt, så vil hun ha tillit til deg.

Min eks hadde et fantastisk forhold til sin mor, og kunne snakke med henne om absolutt alt, inkludert sex og fyll og det som verre var. Jeg var ganske sjalu på henne. Men tenk så deilig det hadde vært, om du har sneket deg ut på fest, havnet i en vanskelig situasjon, og kommer krabbende hjem om morgenen, fyllesjuk, halvnaken og uten telefon og penger, hvis du visste at du kunne stole på at din mor ville trøste, hjelpe og gi råd til deg før pekefinger og straff kom frem. Den relasjonen har du mulighet til å etablere nå.

Mitt beste råd er atdu forteller din mor hvor vanskelig du synes dette er, og at du faktisk har behov for å lære deg å bli selvstendig, og bli kjent med deg selv. Forklar at da trenger du å holde noen ting i privatsfæren din. Det kan jo være at du holder på å bli til noe annet enn det din familie har forventet, og at det er derfor bekymringen kommer. Men din mor er nok like glad i deg uansett, og hun må respektere det voksne mennesket som holder på å vokse frem i deg nå.

Kanskje er din mor ikke godt skikket til å være mor? Det vet jeg ikke, men sannsynligvis er hun voksenog ansvarlig, så du burde prøve.

Du skriver ikke noe om hvorvidt du gjør noe som faktisk kunne gi grund til bekymring. Jeg vet ikke hva du holder på med, men vet av egen bitter erfaring at det er lett å rote seg opp i situasjoner man mister kontrollen over når man er 14. Jeg gjorde det mange ganger, og følte at jeg ikke kunne snakke med mine foreldre om det. Det var nok dumt.

Hvis det foregår noe i livet ditt som er vanskelig, og som du ikke kan snakke med noen i familien om, kan du snakke med helsesøster på skolen din. Evt. kan du godt sende meg en PM, hvis du vil ha råd fra en som ikke vet hvem du er. Det viktige er ikke hvem du snakker med, men at du har noen du kan snakke med om besværligheter i livet. Du har sikkert venninder, men det kan være greit å ha noen litt mere voksne å snakke med også.

Formodentlig er du en helt normal tenåring som ikke bærer på noen dystre hemmeligheter, men tenkte jeg skulle gi deg noen gode råd på veien. Antagelig er jeg bare en gammel dust, som heller ikke skjønner noe av hva som foregår i livet ditt.

Lykke til.

Endret 13. juli 2011 av Giacomo_P