Hvordan bli en god stemor/far?

[AnonymBruker]

Jeg er separert med et barn på snart 3 år fra mitt tidligere forhold. Min nye kjæreste er også separert med 3 barn fra sitt ekteskap. Eldste er 9 år, og de to yngste er snart 6 år. Begge har 50% foreldreansvar. Vi har vært sammen i snart et halvt år, planlegger å flytte sammen i løpt av 6-9 måneder, og jeg vil gjerne ha råd om hvordan vi håndterer denne fasen best mulig. Personlige erfaringer, tips til litteratur etc.

Foreløpig er vi der at vi har introdusert barna for både hverandre og hverandres barn. Dette virker tilsynelatende å ha gått over all forventning. Hans barn har akseptert meg og min lille frøken er også veldig positiv. Barna trives sammen. Ingen konflikter å spore noen steder.

Men vi er altså fortsatt bare inne i den første "sjarmoffensiven" og vi skjønner jo at det er når vi begynner å flytte sammen og hverdagen kommer at man lett kan finne på å tråkke over grensene og gjøre ting vanskelig. Vi har så langt forsøkt å tenke omtrent sånn:

- Vi er veldig bevisste på at vi ikke oppfører oss som noen mamma/pappa for hverandres barn. Når de spør oss om lov til ting, sier vi at de må spørre mamma/pappa først. Vi prøver vel å være en voksenperson som er interessert, men ikke oppfører oss som foreldre for den andres barn.

- Vi forsøker å passe på at det blir nok alenetid for barna sammen med hver av oss, og at vi ikke alltid må gjøre alt sammen.

- Det har også vært viktig for særlig de minste å forstå at det ikke er noen forandring i hvem som skal være mamma og pappa for dem. Det at de fortsatt skal ha den samme mammaen og samme pappaen, og at det aldri skal forandre seg.

Barna spør mye om vi skal flytte sammen. Hans barn har venner med skilte foreldre som har fått steforeldre. Min jente har en pappa som har flyttet sammen med sin nye kjæreste.

Jeg vil gjerne ha råd fra dere som har vært gjennom noe lignende. Er det noen ting vi bør være ekstra oppmerksomme på i tiden fremover ift. det å flytte sammen? Noen smarte måter å håndtere ting på? Noen dere selv skulle ønske dere hadde gjort annerledes?

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og har bodd sammen med min samboer i fem år. Jeg har et kjempegodt forhold til sønnen hans på 14, og jeg har ingen egne barn.

Jeg tror det er veldig viktig å finne en god balanse mellom å være grensesetter (for det MÅ dere nesten være for hverandres barn når dere etter hvert flytter sammen), en positiv voksenperson og samtidig en god mamma/pappa for deres egne barn.

Du sier dere alltid sier "spør mamma/pappa". Det er helt fint i starten, men etterhvert lar det seg neppe gjøre å alltid svare det. Dere må bli enige om hva dere som steforeldre kan bestemme i hverdagslige situasjoner. F.eks. skal dere fortsatt si "spør mamma/pappa" når det er snakk om viktige ting, f.eks. om overnatting borte, kjøpe dyre ting, klippe hår osv. Men i hverdagslige småting blir det unaturlig å be barnet spørre mamma/pappa. Når dere bor sammen vil det antakelig bli naturlig at du eller samboeren din er alene med den andres barn iblant, og da må man få lov til å være en voksen grensesetter ved behov. Og når du f.eks. sier til din datter "det er ikke lov å grise med maten" så gjelder det like mye de andre barna, selv om du ikke er deres mor. Denne balansegangen kan ofte være en utfordring å finne ut av, men man må nesten bare kjenne litt selv på hva som faller seg naturlig.

Det er veldig bra at dere er oppmerksom på å gi barna alenetid med mamma/pappa sånn at ingen føler at noen andre har tatt forelderen deres fra dem. Vær spesielt oppmerksom dersom f.eks. din datter bor mer hos dere enn din samboers barn gjør. Da kan de fort føle at din datter stjeler pappaen deres, så de kan kanskje trenge mer alenetid med pappa.

Ta dere god tid til å snakke med barna om dette, særlig de eldste, og gjerne flere ganger. Si noe sånt som at "Jeg er ikke mammaen deres og jeg vil ikke prøve å overta hennes rolle, for dere har verdens flotteste mamma allerede. Men når vi er sammen så kommer jeg til å være med på å bestemme en del ting, sånn som voksne gjør. Jeg gjør det samme om nevøen/niesen/naboens barn/venninners barn er sammen med meg, det handler ikke om at jeg tror jeg er moren deres". Eller få fram dette budskapet på et vis som du føler deg komfortabel med og som barna kan akseptere. Vær forberedt på at de kan stille detaljerte spørsmål om hva du bestemmer og ikke.

Framfor alt: Ta dere god tid. La din (og mannens) grensesetterrolle øke gradvis. Enkelte ting er det naturlig at dere er tydelige grensesettere på allerede nå (det er ikke lov å slå, det er ikke lov å si stygge ting), mens andre ting kommer med tida.

Jeg har brukt en del tid på å finne min rolle i forhold til min stesønn. Jeg er ikke like mye grensesetter overfor han som jeg ville vært overfor egne barn, men jeg sier ifra når jeg må. Og jeg prøver å si ifra på en ok måte. Men så kommer det jo også an på hva det gjelder. F.eks. følger jeg opp fars bestemmelser i forhold til innetid, lov til å sove borte osv, men jeg bestemmer ikke disse tingene. Men når gutten skal ha venner på overnatting så er vennene hans like mye gjester i mitt hus som i fars hus, så da er jeg med på å bestemme om det er greit med overnatting og hvilke regler som i såfall gjelder (f.eks. at guttene må re på senger selv, at de må være stille etter midnatt fordi jeg skal sove osv).

Kort oppsummert: Finn en balansegang som passer for din familie, og ta dere god tid. Det finnes ingen fasitsvar fordi vi er alle forskjellige.

[AnonymBruker]

Tusen takk for reflektert og godt svar :-)Mange gode tips der!

[Naxos70]

Oi... det var et langt og godt svar det der :-) Jeg sliter en del i stemor-rollen, men det har også litt med at min tre stebarn er hyper og har null oppdragelse. Så det blir ofte jeg som må ta tak i ting. Til tider er jeg fryktelig sliten av dette (har eget barn også) så det er veldig godt når det er bare meg og faren. Vi har bodd sammen i snart halvannet år, men ting tar tid altså! Jeg er absolutt med på å bestemme leggetid men det er fordi jeg selv har et barn som er like gammelt som hans eldste og da må vi være enige. Men der min datter er snill og går og legger seg til avtalt tid så lager hans sønn krig for å være lengre oppe. Faren er verdens snilleste og mest tålmodige og da blir det ofte jeg som må være "heksa". Håper det bedrer seg!