"Ikke-planlagt" barn

[Gjest gjest]

Hei!

Vi venter en attpåklatt som ikke var helt planlagt. Greidde ikke å ta abort, men kjenner at jeg både gruer og gleder meg (kanskje mest "gruer" meg siden jeg skriver her...) til familieforøkelsen.

Altså, jeg lurer på hvordan det har gått med dere som har fått barn uten at det var planlagt.

Var det vanskelig å bestemme seg for å beholde det?

Og etter at avgjørelsen var tatt, hvilke tanker / følelser hadde du /dere da? Forandret disse seg gjennom svangerskapet, etter fødselen og opp gjennom årene?

[Gjest Marielle]

Jeg skulle sterilisere meg da jeg fylte 25,hadde vært bestemt på det siden jeg var 10 år,men har blitt så godt kjent med egen psyke at jeg vet jeg ikke hadde takla en abort,så har vært klar over det bestandig,at blir jeg gravid,blir jeg mamma. Så ble jeg 24,og plutselig gravid,og fikk sjokk. Bare noen dager etter holdt jeg på å miste,og innså at jeg ikke VILLE miste. Jeg har savnet livet uten barn til tider,det er jo veldig uvant,men hun er to år og får snart en søster eller bror. Hadde hatt et fint liv uten barn og,men jeg er veldig glad i livet mitt nå.

[AnonymBruker]

Her var barnet virkelig ikke planglagt!

Er bare 23år og var gått fra barnefaren før jeg visste jeg var gravid.

Så den første dagen var jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre.

Men etter å tenkt meg godt om så valgte jeg å beholde babyen og ble fort sterkt knyttet til den lille spiren i magen min

Nå er jeg bare 34 uker på vei enda,så hvordan det faktisk blir å få ett barn som ikke var planlagt vet jeg ikke enda

[Villa2000]

Moren var faktisk litt i tvil om vi skulle beholde det, men for min del så var ikke abort noe alternativ i en sak som denne. Vi var uforsiktige og måtte ta følgene. Uansett så ble jeg veldig spent på hvordan det ville gå. Ville det være gutt eller jente? Kom h*n til å ligne meg på noen måte av utseende og oppførsel?

Selv om vi hadde vært sammen i en litt for kort periode med en del turbulens så var vi ganske enige........i hvert fall frem til barnet var født!

I det sekundet barnet kom ut av livmoren og jeg hadde klippet strengen mellom mor og sønn så var det en evig kamp om å se ham.

Ettersom alle her på KG er supereksperter i å gjennomskue psykopater så er det kun min egen feil som ikke så hvor landet lå

Nå er det ikke meningen å skape negativ stemning her, men det jeg vil frem til etter 14 år med advokater, meklinger, rettsmøter og permer med brev fulle av tomt prat + manglende samvær, krangling, fortvilelse, desperasjon, sinne så angrer jeg ikke et sekund på at vi fikk ham!

Han er virkelig lyset i min verden og han er verd alt jeg kan gi! Jeg er veldig stolt av å være pappa og håper jeg kan bli det igjen en dag, selv om jeg er blitt laaaangt mer skeptisk i valg av mor

[AnonymBruker]

Jeg var 20 år, uten penger, uten bolig, ikke ferdig med utdannelsen, barnefar hadde stuket over alle hauger (og takk og lov for det- det var en sommerflørt av det heller tvilsomme slaget!).

I dag er den eldste datteren min snart tenåring, og selv om jeg har hatt det praktisk tøft til tider har jeg aldri angret et eneste sekund. Hun er fantastisk- superflink på skolen, sporty og flink i idrett, spiller flere instrumenter og gjør meg stolt og takknemlig hver eneste dag. Jeg ser henne tekste med venninner og gjøre jenteting, og overveldes av hvor flotte de er, disse jentene på vei inn i ungdomstiden. Tanken på at jeg vurderte å ta abort (tenkte på det, fordi det var det logiske å gjøre i den situasjonen... faren min ble rett og slett skuffet over at jeg ikke gjorde det) er nesten uforståelig.

Familien var som sagt skeptisk. Med god grunn, det var jo ingenting som var på stell. Men det varte omtrent til hun var ute av magen, da satte hun i gang med å tvinne alle rundt lillefingeren med en gang- særlig faren min, som hadde vært så imot det hele. Han ble helt tussete bestefar

Nå skal det sies at det er min historie. Det er ikke sikkert den er relevant for deg. Jeg vil tro at for de aller fleste som har vært i tvil, forsvinner tvilen som dugg for solen når barnet er født. Men det finnes jo de som faktisk angrer på at de fikk barn, og den følelsen må være noe av det verste som er... Heldigvis tror jeg det er sjelden. De fleste blir forelsket i småen når den kommer, og etter noen år klarer man ikke forestille seg livet uten

[AnonymBruker]

Jeg ble forelsket i småen og kan ikke tenke meg livet uten - men jeg må innrømme det ikke er så rosenrødt ellers.

Jeg var 25 og ble ikke-planlagt gravid. Klarte ikke å ta abort. Har lurt på mange ganger hvordan livet ville blitt om jeg hadde klart det.

Barnet er i skolealder, en herlig unge, og selvfølgelig er jeg egentlig glad over å være mamma i forhold til å ikke være det, men jeg har en del tanker jeg ikke lufter med noen. Jeg synes det er tøft å få fratatt voksenliv og frie valg, jeg synes barnet kan spise voldsomt av meg noen ganger og har et nærmest umettelig behov for meg. Jeg synes det er veldig krevende, selv nå etter en del år. Jeg er alene og har vært det hele tiden.

Til Villa2000 - du skriver dere var uforsiktige og måtte ta følgene. Jeg synes ikke det er god nok grunn til å velge bort abort, og historien din etterpå bekrefter det vel egentlig. Jeg er ikke for misbruk av abort som mulighet, men jeg synes i mange tilfeller det kunne vært det beste for barnet og for alle involverte, og det skal i hvert fall ikke være noe en velger å gjøre som "straff" for å ha vært uforsiktig... da får straffen heller være at man må gjennom en abort og leve med det, og så lærer man kanskje å være mer forsiktige neste gang.

[Villa2000]

Til Villa2000 - du skriver dere var uforsiktige og måtte ta følgene. Jeg synes ikke det er god nok grunn til å velge bort abort, og historien din etterpå bekrefter det vel egentlig. Jeg er ikke for misbruk av abort som mulighet, men jeg synes i mange tilfeller det kunne vært det beste for barnet og for alle involverte, og det skal i hvert fall ikke være noe en velger å gjøre som "straff" for å ha vært uforsiktig... da får straffen heller være at man må gjennom en abort og leve med det, og så lærer man kanskje å være mer forsiktige neste gang.

Nå er det ikke meningen å kuppe tråden her, men syntes jeg burde svare litt på denne.

Det er utrolig lett å se på ting i ettertid og si at "sånn og sånn burde dere ha gjort det". Ingen vet hva fremtiden bringer. Kanskje vi hadde giftet oss og blitt rike og fått et fantastisk liv? Hvem vet? Ville du sagt det samme da?

Uansett så var bestemmelsen om abort eller ei helt og holdent opp til moren. Jeg kunne kun gi innspill til hva mente, og å ta abort som prevensjon er ikke noe som jeg synes er god nok grunn. Jeg har min mening og du har din mening. Ingen av oss har fasiten på dette uansett.

Det var heller ikke noe som jeg på noen som helst måte så på som straff. For min del så handler det om å ta ansvar. Straff ser jeg på noe du får når du har gjort noe som er galt og det hadde vi jo ikke gjort!? Vi var imidlertid uforsiktige og må da ta følgende av det. Jeg synes beslutningen vi tok var god og moren har heller aldri ytret noe om at hun har angret på den beslutningen (som jeg vet om i hvert fall). Vi har kun angret på at vi ikke fant en bedre halvdel

Jeg ønsker trådstarter og hennes partner all lykke!

[Gjest ts]

ts her!

Tusen takk for at dere delte deres historie med meg!!!

Så godt å høre at det ordnet seg til slutt! Satser på at det gjør det for meg også! Noe annet har jeg ikke som noe alternativ !

Men skulle gjerne følt på litt mer glede og forventninger etter hvert... .

Heldigvis er mannen flink til å minne meg på alt vi kan glede oss til!!!

[Gjest Ashley_Johanna]

Barnet vårt var egentlig ikke planlagt.. hadde fått beskjed av legen at jeg mest sannsynlig var steril. Men plutselig for et år siden så var jeg gravid likevel. Det ble noen umiddelbare følger som at vi skulle gifte oss et par måneder senere og kjolen passet ikke..og jeg måtte avbestille en jobbtur til Afrika. Jeg hadde også nettopp begynt i jobb. Men alt var jo på stell egentlig, hadde mann og hus klart.

Den første tiden var preget av forvirring (vi hadde sett for oss et barnløst liv i storbyen..), og gleden kom ikke før leeenge etterpå. Men når jenta begynte å sparke i magen og det begynte å gå opp for oss, så var det bare moro. Du trenger bare litt tid til å venne deg til tanken TS, gleden kommer tidsnok tenker jeg:)