Kjærlighets sorg vil gå over :)

[Altgårover]

Hei jeg er en gutt på 28 år og har nettopp gått imellom mitt livs verste mareritt, hehe. Ex'en og meg var sammen i 5 år, og plutselig endag var det slutt. Hun som gjorde det slutt, og det kom helt ut av det blå. Vi jobber sammen på samme bedrift, samme skift og har gjordt det helt siden det ble slutt. Det ble omtrent slutt rett ved april slutt 2011. Jeg gikk vel 1 måned omtrent i en slags zombie status, låste meg inne, ville være i fred, gravde meg selv lengre og lengre ned. Jeg gikk vel imellom alle stadier av ett brudd som det går ann, sjaulsi, agressjon, deprisjon osv, osv. Aner ikke om dette kanskje kan hjelpe noen, men tenkte siden det er noe av det verste en kan oppleve i sitt liv, kanskje jeg kan være ett bevis på at ting faktisk blir helt flott igjen. Etter en måneds tid med selvgraving og lidelse begynte jeg og skrive en slags veldig personlig dagbok når jeg trengte det og her kan de som vil gjerne lese.

Mind you.. dette er helt totalt uredigert, jeg er verken en skribient eller noe, dette er bare hva som foregitt i mitt hodet og fikk det ut..

14.06

Hva gjør du når livet ditt raser..

Alt snudd på hodet ; realitetsjekk. Du flyter imellom dag til dag som bølger i havet. Noen bølger høyere enn andre, men til syven og sist så møter du land. Jeg hadde alt, ei jente som jeg elsket høyt. Bil, båt og bikkje. Vi trivdes sammen, reiste verden rundt sammen. Vi hjalp hverandre både fysisk og psykisk. Alt hadde vi sammen, det ble en normal livstil. Vi visste alt om hverandre både opplevelser og oppvekst. Vi hadde dårlige dager vi hadde gode. Nå er alt bare grått og trist. Sitter igjen med alle følelser alle minner, og ei ex som er så sur som ett glass sardiner. Ingen kontakt, ingen følelser bare fælt.

Alt snudd på hodet fra noe som var så vakkert og godt til en tomhet som ingen burde få oppleve noensinne. De sier alt som gjør deg svak, gjør deg sterkere til slutt. I dette tilfelle kan du trygt si det ikke stemmer. Du går rundt med en sorg, ett tilittsbrudd, sjalusi, tanker, minner, følelsene. Alt dette bryter en seg ned med, mister livsgnisten, selvtillitten viljen til og leve. Når en får i samme måned beskjed om sin fars lungekreft pluss hjernekreft, farmoren sin som dør av hjertesvikt pga alt dette, samt mormor som blir kjørt avgårde i ambulanse pga blodpropper i lunger. Og madammen din drar avgårde etter 5 år blir ting litt tøft. En prøver og få litt forståelse fra sin gamle ex og får beskjed om at en må skjerpe seg. Hva gjør man da? Du jobber sammen med henne, du sitter igjen med alle tingene, samme sengen, samme bilen, båten, leiligheten. Du låser deg inne på soverommet og tenker på ting, gjør det enda verre ved og sende triste meldinger til henne. Ting blir forglemt, vasking, rydding, regninger, spise mat. Alt blir ett ork, alt blir en utfordring. Ensomheten som er så hard og svelge, ingen og prate med. Ingen og dele ting med.Bekymringer om hvordan en skal greie seg aleine, samtidig som exen vil ha penger for tingene sine. En får angst med og gå ut, vil helst bare ligge i en trygg seng for seg selv og bli glemt. Føler seg paranoid på jobb for at exen forteller alt det dumme en har gjort imellom forholdet. Mens du sitter og forteller bare de positive tingene om henne. Du blir bedt om og skjerpe deg når du forteller henne at og flørte med skiftlederen på jobb ikke er særlig allright. Eller at de tar seg dobble pauser, mens du må jobbe aleine. En bryter seg ned mer, og vips så er man tilbake til bruddagen hvor alt ble trist, alt blir verre, alt blir tristere, alt blir mer komplisert. Ingen mer kontakt. Ignorering, stygge meldinger, trusler.

Dårlige venner gjør det verre, drikker alkhol, roter seg enda mer ned i søla, kanskje hun hadde rett med og komme seg bort. Savnet over og miste den andre familien sin, vennene. Alle minnene som en må glemme bort. Tiden som er kastet bort. Sexlyst blir borte totalt, alt er svart, alt er trist, alt er fælt. Er det verdt det, vil en komme seg opp igjen? kan man leve godt alene? kan man overleve dette...

16.06.2011

Alle planene mine har gått i dass. Hun har flyttet ut, og inn til foreldrene sine. Livet er ett stort og digert problem for meg nå. Jenta jeg elsker hater meg, hugger nesten hodet av meg når jeg prøver og snakke til henne. "Det har ikke du noe med!" osv, osv. Jeg gråter nesten konstant, ting hoper seg opp og blir aldri gjort. Eneste jeg gjør er og grave meg lenger og lenger ned i min egen elendighet. Hun tror jeg drikker konstant, og saken er at jeg gjerne ville gjort det. Men, jeg prøver og holde meg på matta.Jeg har falt utpå ett par ganger, men da hadde jeg det så jævlig at det var enten det eller og ta mitt eget liv. Hun juger til meg konstant, kaller meg paranoid. Og jeg vet godt at hun gjør det jeg beskylder henne for. Jeg har så utrolig hjerte sorg og savn etter kjærligheten hennes. Men, jeg vet det er dødt der. Hun hater meg for alt jeg har gjort, jeg trodde hun engang syntes jeg var snill. Det var jeg ikke visstnok. Bare ett stort rasshøll som hun sa. Jeg gjør alt mye verre med og sende meldinger i desperasjon for og få litt kontakt igjen. Men, hun har kommet seg over meg mens jeg sitter igjen med alle følelsene. Hun sier jeg må skjerpe meg og komme over henne, men, jeg vet ikke engang om jeg har lyst, det er det verste. Jeg har gjort masse dumt sikkert men, engang elsket hun meg. Og det dummeste jeg gjorde var og ikke vise min kjærlighet like mye tilbake. Spiller igrunn ikke noe rolle nå, jeg vet det men, hjertet mitt har tatt over kontrollen over livet mitt. Det er ikke stort mer jeg orker nå. Toppen av det hele har huseieren her begynt og gjøre livet mitt til ett enda større helvete, heldigvis så stilte exen opp idag og hjalp meg. Takke faen for det, nervene mine har faen meg tatt helt av nå. Jeg skjønner mamma nå som sliter med det samme. Slike ting som har skjedd idet siste gjør at kroppen får en overbelastning. Jeg skjønner bare ikke hvordan en som elsket meg så høyt hater meg nå!!? Jeg forstår ingenting!!!! Jeg har mest lyst til og rope ut ett eller annet, men hva hjelper noenting mer? Jeg har også utviklet angst og deperasjon tørr nesten ikke og dra ut mer. Redd for og se exen med en annen gutt. Redd for hva jeg skal gjøre, redd for alt. Jeg vet at og fortelle dette til henne, gjør jeg det enda verre. Ingen jeg kan prate til. Jeg har nesten ingen jente venner, men har en god gutte venn og han vil jeg ikke gjøre det vanskligere for nå. Og bare klage og klage gjør at venner mister interessen. Derfor holder jeg meg bare innendørs nå. Med unntak av og dra på jobb hvor hun også er. En jeg kunne fortelle alt til før, nå er det sånn at alt jeg har sagt til henne har hun sagt videre til mange andre, blandt annet til kollegaer. Total tillitsbrudd. Total elendighet. Dette er min eneste måte og få blåst ut ting på, ting som ligger dypt i sjelen min og hjertet mitt. Som jeg ikke vil fortelle andre. Dette er min usynlige smerte. Min usynlige sorg. Jeg blir klandret for og elske noen, det finnes ikke noen knapp som styrer sånn. Bare tiden til hjelp..

27.06.2011

Så var dagen kommet. den jeg har fryktet helt siden det var slutt.. hun har funnet seg en ny. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det, bare sitter og rister her.. Alt har liksom mistet sin sjarm, alt er tomt og jævlig. Nesten ikke glede igjen i livet, klarer ikke og se framover mer. Vet det er slutt mellom oss, men, det var en fase som jeg ikke håpet skulle skje enda. Igjen vil jeg egentlig bare låse meg inne for meg selv, selvlide alt som har skjedd engang til. Drømmene mine driver også og ødelegger meg. Hver natt drømmer jeg at vi er tilbake sammen igjen, gjør hverdagslige ting. Og jeg sover deilig. Men, så fort jeg våkner aleine igjen daler alt ned.. realiteten tar igjen overhånd. Jeg har så lyst til og gjøre ett eller annet som kan få henne tilbake til meg. Jeg ser ikke poeng i å leve mer. Ingenting er gøy mer, bare drikking. Det nydelige smilet hennes, det nydelige humøret hennes. Jeg savner alt så fælt. Jeg har mistet kontroll på alt, og alt og alt. føler jeg kjører i feil felt nedover en motorvei drita full. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer ut og ikke vet jeg hvorfor jeg er der. Eneste jeg vet er at det kommer til og smelle før eller siden. Hvorfor skal hun være så slem, hvorfor prøver hun og drepe meg, hvorfor kutter hun meg så jævlig ut. Faen vi har så mye minner sammen, så mye glede og tårer, så mye lykklighet, så masse av alt. Vi delte hverandres barndomms minner, vi visste alt om hverandre. Nå ser jeg en side av henne som ikke er noe sjarmerendes. Hat, hat, hat. Jeg drukner meg selv i selvlidenes tanker, tar på meg all skyld. Skyter meg selv i hjertet, samtidig som jeg prøver og overleve alt dette. Det bruddet her har jeg taklet så jævlig dårlig. Jeg burde igrunn bare drite i henne. Men, jeg har ikke en bryter til hjertet mitt. Den har hun, og hun har låst den på elsk å kastet nøkkelen. Jeg er rådløs nå. vet ikke mer hva jeg skal gjøre. vet ikke mer jeg kan skrive. helt tomt i toppen. bare sorg, og sorg. Lyst til og forsvinne, slippe smerten.

10.07.2011

Ok, here we go.. skal prøve og være litt positiv for engangs skyld. Kommet hjem fra nattskift, sliten som faen igrunn. Men, dagen igår da (har jo ikke sovet akkurat imellom) begynte ganske greit. Ble vekt av ei hot blondie som la seg i armkroken min. Så gikk ting litt videre.. ^_^ Kom på jobb seinere etter jeg var hos hu mor på middag, hu laget tilogmed niste til meg, som i gamle dager. Var i kjempegodt humør hele dagen, orket ikke engang og høre på all den driten til exen. Overså henne totalt, hørte på musikk i pauserommet når vi satt der aleine. Jeg syntes jævlig synd på han som hun er sammen med nå som må holde ut med all den dritten hennes. Tenk, hun er så inne i helvete krevendes ialle mulige områder. Ikke liker hun det, ikke skal hun det, sex er greit men ikke gjør det og ikke ditt. huff... Også er det selvfølgelig all den dritten hun snakker om. Hun kommer til og få seg en smell stakkars. Selvfølgelig alle klarer henne så og så lenge, men, til slutt så går det ikke. Jeg greide og holde ut med henne i 5 år såvidt. Jeg har innsett at grunnet til at jeg ville ha henne tilbake er tanken om og være aleine om ting. Men nå kan jeg faktisk finne meg en som jeg vil ha! Og ikke gjøre all den dritten som jeg gjorde mens jeg var sammen med henne pga jeg var ulykkelig. Hun har ingenting og by på annet enn snillhet og kjærlighet. Men det er alt! Hva er det jeg tenkte på når jeg ble sjalu? Hun var snill og kunne holde på hemmligheter trodde jeg. Feil! Jeg stoler like mye på henne som flatlus. Han karen som hun er sammen med nå er dessverre alt for smart for henne, de kanskje har litt til felles, men til slutt som kommer venner og bekjente til å bli lei av henne, og begynne og baksnakke henne akkurat som det skjedde når hun var sammen med meg. Jeg dummet meg ned til en barnehage unge for og ha en samtale med henne. Jeg måtte forklare meningen med fremmedord og utrykk daglig. Var umulig og føre en samtale med henne. Hun sleit også med og ha egene meninger. Og ikke minst var hun Jehovas vitne. Hvor mange ganger vi har hatt diskusjoner om hvorvidt hun skulle få blod ved en evt. ulykke vet jeg ikke. (For det kan de nemlig ikke ifølge Jehovas.v.) Det jeg ikke tålte var avslaget og avisningen. Igrunn burde jeg prise meg lykkelig for at hun er ute av livet mitt. Makan til uryddig og utakknemmlig jenteunge skal man leite etter. Jeg tok en dritt jobb og jobbet 4 år der for og sende henne imellom skole og utdanning, slik at jeg kunne ta utdanning når hun fikk jobb. Når hun fikk fast jobb der vi er nå, dumpet hun meg iløpet av to uker. Hun påstår at jeg har overvåket henne hele forholdet, men det har jeg ikke. Jeg har vært usikkert på henne fra starten fordi hun er for ung, og jeg ville passe på at hun ikke gjorde noe dumt. Men jeg har dessverre nesten innsett at jeg tok vare på henne som ett barn. Du har følelsene av omsorg. Men, ikke noe mer. Uansett dette er ett veldig framsteg og jeg kan begynne og se fram i livet! :D

-----

Og som sagt alt som virker helt umulig og vanskelig kan faktisk bli en positiv opplevelse, jeg har lært mye om meg selv i denne prosessen. Og en ting er at ta alltid vare på venner og familie. Selv om alt virker helt grusomt kommer du garantert til og finne lykken igjen. Men, først må en ta vare på seg selv! :D

Jeg er nok engang blitt meg selv igjen, og det er en deilig følelse, selv om det har vært en hard kamp med meg selv. :-)

[Gjest FunKid]

Utrolig bra skrevet!

Dette er en stor trøst å lese

Har selv nettopp gått ut av et 3 års forhold (ble slutt før ca 2 uker siden), men vi holder enda kontakt.. Begge er bestemt på å være venner, siden vi er så utrolig gla i hverandre. Men til tross før det, så er vi begge i dyp sorg.

Det beste er vel å kutte ut kontakten helt. Før jeg føler at livet har ingen glede mer å livsgnisten er såvidt der.

Men det er til stor trøst å se noen som har opplevd dette selv, at man faktisk kan komme over dette å bli lykkelig igjen.

Er gla jeg se meg rundt her på forumet

(beklager skrivefeil)

[AnonymBruker]

Stor klem til dere begge.

Masse lykke til videre i livet. Finnes mange flotte damer der ute som bare venter på dere.

[Gjest Interstella]

Er så godt å se menn uttykke følelser slik du gjør!

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er stolt av deg! Du er sterk og ser fremover - masse lykke til, det fortjener du!

[AnonymBruker]

Hvor lang tid brukte du på sorgen ? Sliter enda i dette smertehelvette

[AnonymBruker]

Samme skjedde med meg for 3 måneder siden. Men, når jeg hadde sørget i 1 mnd sa jeg til meg selv at: Nok er nok. Han fortjener ikke at jeg skal ha det så jævlig. (uansett hvor fantastisk h*n er i hodet ditt) Når en person kan elske deg ett øyeblikk og være kald det andre, er h*n ikke verdt det. Rett og slett.

Jeg har kommet meg videre. Og når jeg ser tilbake 3 måneder i tid, fyf.. den svei.

[Katarinaz]

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din! Bruddet med eksen var det verste jeg har vært gjennom hittil i mitt liv. Man mister virkelig livsgnisten totalt. Men jeg kom meg over det, til tross for at jeg var bombesikker på at jeg aldri kom til å bli meg selv igjen. Sårene leges med tid, det har jeg lært