Hva er nok til å satse?

[Gjest Dalwhinnie]

For å ikke ødelegge tråden om de som har funnet den rette, så starter jeg en egen som for så vidt er om samme tema, men med et annet utgangspunkt:

Hvor mye skal til for at du skal kaste deg ut i, eller satse på forhold med en du er interessert i?

Jeg tror ikke at det finnes kun èn person en kan bli lykkelig med her i verden. På samme måte som jeg heller ikke tror at det er mulig å finne ett menneske som dekker alle ens behov. De fleste har i større eller mindre grad klart for seg hva de leter etter hos en livspartner, men i hilken grad er dette absolutter? Selv vet jeg f.eks. at jeg ikke kan leve med en mann som ikke respekterer andre mennesker for det de er, og jeg kommer heller aldri til å satse på en mann jeg ikke tenner på seksuelt. Jeg har også andre egenskaper på "ønskelista", mer eller mindre viktige for meg, men få av disse er absolutte. De er kanskje nødvendige for meg å ha i livet mitt, men mye kan en finne hos venner etc. Noen få ting er imidlertid forbeholdt han jeg velger å dele framtida mi med - f.eks må jeg kunne stole på at han er der for meg når har det vondt og vi må kunne snakke sammen, også om de vanskelige tingene. Selvfølgelig kan jeg også få disse behovene dekket hos gode venner, men en mann jeg ikke kan dele dette med, vil heller aldri kunne bli min nærmeste.

Har noen av dere satset på forhold som ikke har virket ideelle i utgangspunktet, hvor ting som i utgangspunktet har vært veldig viktig for deg har vært fraværende hos den andre? Er det mulig å få dette til å fungere?

Som det sikert ikke er så vanskelig å lese mellom linjene, så står jeg selv i en situasjon hvor jeg må velge om jeg satse på noe som til nå har vært uforpliktende, eller om jeg skal gå videre uten han. En mann jeg i utgangspunktet valgte til et uforpliktende forhold nettopp fordi han var så uaktuell som seriøs partner og dermed ideell for en forpliktelsesvegrer som meg. Etter hvert har jeg imidlertid fått oppleve en del utrolig fine sider hos han, som gjør at jeg på noen plan har det bedre med ham enn jeg har hatt det med noen andre. Samtidig som spesielt èn ting som er utrolig viktig for meg er fraværende. Vanskelig å vite om jeg skal våge å satse på noe som jeg i utgangspunktet ikke tror 100% på, men som¨på en del områder er veldig bra...

[lillema]

Jeg ville ha prøvd! Du vet det ikke ordentlig før du har prøvd er mitt "motto". For funker det så funker det, funker det ikke så slipper du å gå rundt å lure på det "resten av livet". Får du en smell fordi det ikke funker vil du trolig gå styrket ut av det og du har enda flere erfaringer som kan hjelpe deg til å velge riktig!

Så jeg ønsker deg lykke til. Har selv "hoppa" i det med han jeg er sammen med nå (det var mer fordi det gikk så fort, var innmari usikker om det var lurt. Men tenkte, går det så går det, går det ikke så... "Nei nei, jeg har iallefall prøvd!") Nå er jeg litt mer usikker da, men håper det er fordi vi bor langt fra hverandre. Vi kommer nærmere etter jul og da skal jeg ta det opp til vurdering.

Lykke til!

Klemmer

[Bø]

Hva er det han mangler da? Hva var det som i utgangspunktet gjorde at du anså han som en uaktuell partner?

[la Flaca]

For min del var det verdt å satse på da jeg ikke måtte spørre meg selv om det virkelig var RIKTIG på alle mulige måter, som i tidligere forhold. I hvilken grad fornuften spilte inn er vanskelig å si, men jeg var ikke i tvil om hvor jeg ville med han fra første stund.

[Gjest optimist!]

Kjæresten min er mer enn det jeg har drømt om. Vi hoppa i det veldig fort, men det var fordi vi fort fant ut at dette er riktig. men jeg kjenner jo folk som har kjent hverandre i mange år før de ble sammen. Det finnes

ikke fasitsvar. Finn ut hva DU vil, ikke vær så opptatt av hva andre mener. Jeg har selv opplevd folk som mener vi gikk for fort fram, men for oss så er det riktig( og alle som kjenner oss godt mener også det).

[Gjest Dalwhinnie]

Takk for svar, jenter! Skal prøve å utdype litt, selv om dette blir veldig personlig

Hva var det som i utgangspunktet gjorde at du anså han som en uaktuell partner?

I utgangspunktet trodde jeg egentlig ikke at vi hadde stort annet felles enn en vannvittig seksuell tenning på hverandre. Dette, i tillegg til at han er en del yngre enn meg og bor langt unna, gjorde at vi hadde et utmerket utgangspunkt for å være elskere som møttes en helg dann og vann, men uten å være mer enn det. Men de fleste vet jo at slike forhold sjelden klarer å være bare det over tid. Vi har tilbragt mye tid sammen, og da jeg hadde en veldig tøff vår og sommer hvor min beste venn døde av kreft, var han den mest utrolige støtte jeg har opplevd.

Hva er det han mangler da?

Han kan prate mer enn de fleste om det aller meste, men når det kommer til følelser og ting som er vanskelig, så bli gutten en lukket østers i hermetikkboks med forsegling rundt. Ikke bare på den vanlige mannemåten, men han blir totalt stum. En ting er at han ikke ønsker/klarer/har behov for å dele sine egen greier, men han klarer heller ikke å respondere verbalt på mine greier. Samtidig vil han gjerne at jeg deler vondtet mitt med han, og han er verdens tryggeste å krype inntil, til å holde rundt meg osv. For meg som aldri har vært god på det å være liten hos andre, har det vært en sterk og god opplevelse å få lov til å bli tatt vare på på den måten når verden har vært så vond at jeg ikke har skjønt hvordan jeg skal klare meg. Og han likerå gjøre det. Noen ganger er det egentlig bare det jeg trenger, å få lov til å være liten, men noen ganger trenger jeg noen å prate med. Ikke noen som løser problemene mine, men rett og slett en å prate med. Da er det vondt å ikke kunne prate med den som faktisk står meg nærmest. Det gjør vondt når noen er så utrolig nær og så totalt utenfor rekkevidde samtidig

Finn ut hva DU vil' date=' ikke vær så opptatt av hva andre mener.[/quote']

Problemstillingen er i høyeste grad hva jeg vil. Og hva han vil, og i hvor stor grad han klarer å komme meg i møtet på de tingene jeg beskriver over. Hva andre mener bryr ingen av oss noe om. Grunnen til at jeg laget tråden er i håp om å kunne få input som kan hjelpe meg til å finne ut hva jeg selv vil.

[Bø]

Jeg har tenkt, og tenker stadig akkurat det du sier. Samtidig er det noe som holder meg tilbake, det å satse på et forhold jeg ikke tror 100% på. Og jeg skal alltids takle å gå på en smell selv, men jeg har problemer med å være årsaken til at han også gjør det, om vi prøver og det ikke funker.

Akkurat DET skal ikke du tenke på. Ingen som går inn i et forhold, har garantier for hvordan det går. Og du kan jo ikke vite før du har prøvd. Kanskje blir det kjempebra. Dersom du ikke prøver, så får du aldri vite hvor bra det kunne bli. Han hadde sikkert ikke likt at ditt hensyn til hans følelser forhindrer deg i å gå inn i et forhold.

Men dersom du bestemmer deg for å prøve, så må du satse 100%. Det er ingen vits hvis du prøver halvhjertet.

Har du tatt opp problemet med han? Alle menn kan lære seg å åpne seg vettu. Menn lærer empati av kvinnene sine, (det er et faktum).

Lykke til da. Og du må gjerne fortelle hvordan det går

[Gjest ¤Humlen¤]

Dine referanserammer for hva du ønsker av din mann kanskje forandrer seg, eller er i ferd med å forandre seg når du nå har truffet denne mannen. Noe av det viktigste i et forhold er å kjenne seg trygg, det tror jeg mange er enige i. Det virker det som du gjør. Det å kunne prate sammen gjør at man føler seg trygg fordi man klarer å kommunisere og man vet hva den andre parten kjenner og føler, ikke bare for deg men også om andre ting. Men det er ikke dermed sagt at ditt forhold fungerer best med samtale som kommunikasjonsmiddel. Det er mange ting som spiller inn for å kunne forstå hverandre, og det virker som om du har denne fulle forståelsen, respekten og kjærligheten som kompletterer det behovet fra denne mannen, selv om han ikke er stor i ord. Og noe som er sikkert er at han antagligvis vil forandre seg på det punktet når han føler seg moden for det, hvis du gir han muligheten. Prøv forholdet og gå på med beste mot, så lenge dine følelser sier at du vil. Regner med at det er fornuften og ikke følelsene som tviler.

lykke til!

[Gjest Dalwhinnie]

Takk for fine svar, båder her og på pm. Jeg lurte fælt på om jeg skulle våge å lage en så personlig tråd, men ingen her kjenner meg og iblant kan det nesten være lettere å diskutere slike ting med komplett fremmede enn med kjente.

Det er vanskelig å bestemme seg for å satse på et forhold hvor en har vært "halvveis sammen" lenge nok til å se både de gode og de negative sidene ved hverandre og ved et evt forhold. Slik er det enklere å være så forelsket at en bare hopper i det, så får en heller oppdage manglene etter hvert.

Ingen som går inn i et forhold, har garantier for hvordan det går. Og du kan jo ikke vite før du har prøvd.

...

Han hadde sikkert ikke likt at ditt hensyn til hans følelser forhindrer deg i å gå inn i et forhold.

Jeg vet dette. Og det hadde vært utrolig praktisk om hjertet mitt klarte å omsette den kunnskapen hjernen har, ut i praksis. Men det er en eller annen koblingsfeil akkurat der. Jeg er redd for å lokke han ut på glattisen, i noe som for han er fryktelig skummelt og krever mye av han, for så å finne ut at det ikke var rett likevel og la han stå igjen mer forskremt og kjapt mer hermetisert enn noen gang. Intellektet mitt ler av meg, men det hjelper så lite. Tror vi bør ta oss en prat om akkurat dette.

Alle menn kan lære seg å åpne seg vettu. Menn lærer empati av kvinnene sine' date=' (det er et faktum). [/quote']

Smilte når jeg leste dette Jeg ser at han faktisk vil prate med meg, etter at han har forstått hvor viktig dette er for meg. Han aner bare ikke hvordan, synes det er skummelt å prøve og går i verbalmental vranglås. Men så har han heller ikke all verdens forhold-erfaring bak seg, og som han sier "jeg må jo bli voksen og lære meg dette en gang jeg også". Det gir meg tro på at det faktisk kan gå. Jeg ser at han faktisk prøver å komme meg i møte - ord som kan virke få og små for meg, men som er store, skumle skritt for han.

Og ¤stine¤, takk for et fint svar til ettertanke. Spesielt det om hvorvidt samtale som kommunikasjonsmiddel er en nødvendighet i et forhold. Jeg har tenkt de samme tankene og faktisk vurdert om jeg kan klare meg uten. Det tror jeg dessverre ikke at jeg klarer. Men om han våger å komme meg i møte, så er jeg veldig åpen for å møtes på halvveien. En ting er hvertfall sikkert, denne mannen har lært meg mye om nonverbal kommunikasjon. Og det ligger mye i de usagte ordene også.

[lillema]

Det er vanskelig å bestemme seg for å satse på et forhold hvor en har vært "halvveis sammen" lenge nok til å se både de gode og de negative sidene ved hverandre og ved et evt forhold. Slik er det enklere å være så forelsket at en bare hopper i det, så får en heller oppdage manglene etter hvert.

Det har du heøt rett i og det tenkte jeg kanskje ikke godt nok over når jeg svarte første gang. (og for meg, som ikke er mer enn 20 (jaja hvem vet, kanskje det er masse?, har elsker liksom aldri vært noen tanke. For meg er det kanskje litt svart/hvitt akkurat på det planet, jeg kan rote (dvs. kline), men noe lengre kan jeg ikke tenke meg å gå uten at jeg faktsik er sammen med vedkommende og vet at det er noe jeg kan vil satse på.

Men mener ikke at det er galt, absolutt ikke, folk er forskjellige og det er jeg glade for at vi er!

Håper uansett at du blir ferdig med tenkinga di og kommer ut med et "svar" du vil føle er riktig også om en stund! (vet alt om hvordan det e r med sånn grubling... grubler alt for mye selv fortida, fram og tilbake om kjærsten og vårt forhold...)

Lykke til!

[Chantique]

HVor lenge dere har vært elskere vet jeg ikke, men nøkkelen til å få et forhold til å fungere er uten tvil å klare å kommunisere sammen. Hvor godt dere kjenner hverandre vet du best selv, men det kan vel hende han forandrer seg noe om han er i et forhold med deg enn om han er en fucking good friend ?

Tenk igjennom positive og negative sider og se hvilken side vektskåla havner på...

Ingen forhold er 100 % perfekt, det vil alltid komme problemer, vonde tider og hindringer, det er bare du som kan finne ut av om du innerst inne tror dette er verdt å satse på.

[Gjest Dalwhinnie]

Den som intet våger, intet vinner - jeg har visst fått meg kjæreste...

[Bø]

Så bra!!!!

Håper min kommer fram til det samme som deg. :oops:

[Tusenfryd]

Gratulerer, Dahlwinnie! Det var hyggelig! Jeg har ikke finlest denne tråden før nå, men gjorde det i kveld, og vil gjerne dele med deg et ord jeg kom over da jeg skulle gifte meg.

Du skal ikke gifte deg med den du kan leve med, men med den du ikke kan leve uten.

Det synes jeg sier utrolig mye, og det har fulgt meg siden og jeg drar det ukritisk frem ved enhver anledning.

Min mann var heller ikke kjærestemateriale da jeg traff ham. Og hadde noen spurt meg på forhånd om jeg kunne leve sammen med ham... vel, jeg hadde nok sagt nei. Han ville ikke en gang ha meg. Men det er rart med følelser og sånn - rare ting får man overse så sant det som betyr mest for en selv er oppfylt. Og så jenker vi oss etterhvert - og utvikler oss som mennesker. Både jeg og min kjære er annerledes nå enn da vi traff hverandre, dvs vi har gitt og tatt og lært oss å leve med hverandre, sammen og vi har skapt et hjem sammen. Den dype gode kjærligheten har overtatt for fjortisforelskelsen, vissheten og tryggheten har vi.

Fordi vi ikke kunne leve uten hverandre.

[Gjest Dalwhinnie]

Kloke ord det der, Tusenfryd. Hvorvidt jeg kan leve med eller uten han vet jeg vel ikke ennå, men nå hopper vi hvertfall i det, så får vi se hvor det bærer hen. Jeg ser mange gode grunner til hvorfor dette ikke skal gå, men også noen veldig gode til hvorfor det skal gå bra. Eneste måten å finne ut av det på, er å prøve

Har hvertfall bestilt flybillett til lille julaften og gleder meg litt ekstra til jul i år

[lillema]

Først og fremst LYKKE TIL! Ingenting er som den første tida med kjæreste! Du er tøff som tør å satse, du risikerer jo selvfølgelig en smell, men håper det fungerer bedre enn du tror:)

Så du må kose deg en masse masse masse med ny kjærste:o)

[Tusenfryd]

Så hyggelig for deg, D - lykke lykke til - og riktig god jul

[Gjest Dalwhinnie]

Må nok innrømme at jeg gleder meg litt ekstra til jul i år. Men mot normalt, så går nedtellingen i år mot lille julaften... 11 dager igjen!! Har faktisk ikke sett han siden vi bestemt oss for å våge å satse (langdistanseforhold), så dette blir litt rart. Men godt rart!

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg SÅ igjen du skriver.

For en tid tilbake traff jeg også en mann som jeg kun så på som en flørt, en elsker over en tid. Denne fyren var så til de grader useriøs og hadde ingen forpliktende forhold bak seg. Det var kun god sex fra begge sider tenkte jeg.

Men etterhvert som tiden gikk fikk vi dype følelser for hverandre. Og 3 mnd etter at vi bare hadde "lekt" sammen ble vi et par. Han viste mange gode sider av seg selv, og vi var dypt forelsket. Tiden gikk og vi utviklet dype, dype følelser for hverandre.

Ting skjedde alt for fort, vi planla å bli gravide sammen og det ble jeg da også. Overlykkelig var jeg!!!!! Men så fort jeg ble gravid var ikke tingene så spennende for han lenger. Tanken på en liten baby var nok mer romantisk en realiteten for han.

Han begynte å oppføre seg som en skikkelig drittsekk, fikk kalde føtter, og det endte med brudd.

Nå er jeg 8 mnd på vei (valgte å beholde barnet da det var nøye planlagt) og alene.

Mulig du kan satse på denne fyren, men jeg fikk bittert erfare at det ikke var noen god ide. Men misforstå meg ikke, jeg er overlykkelig over at jeg snart skal bli mamma til en lieten jente, og jeg har det mye bedre uten drittsekken

Lykke til!!!!