hva sier en fadder i kirken?

[Iset]

jeg har bedt min bror og min svoger om å være faddere. broren min takket ja, men svogeren min (han forguder Camilla) ville ikke, pga at ahn ikke ønsket å lyve for presten i kirken, altså si at han lover å oppdra henne i den kristne tro.

men jeg trodde ikke fadderne skulle love dette? men hvis de må si det, må begge si det da? holder det feks at min bror sier det? jeg har aldri vært med på dette før, alt er nytt for meg.

jeg respekterer hans syn og at han ikke ønsker å være fadder pga dette, selvfølgelig. men jeg bare lurte på om det var slik.

[Usikker]

Jeg er fadder til mange barn - og kun èn gang har jeg opplevd at presten så på alle fadder'ne (en og en) og "krevde" svar....... enten "ja" eller et "nikk"...............

Og hva er å oppdra i den kristne tro da?? For meg er det like viktig å kunne bidra til at barnet blir et omtenksomt barn, høflig, samarbeidsvillig, snill ........... Jeg finner dette like viktig som å "lese fra Bibelen".

Jeg velger å tolke denne biten på denne måten....... 8)

[Labella]

Uansett om man sier det i kirken eller ikke så er vel det å "hjelpe foreldrene å oppdra barnet i den kristne tro" en av faddernes viktigste oppgaver. Jeg ville sagt nei til å være fadder av den grunn, så jeg har full forståelse for at svogeren din ikke vil stå som fadder selv om han forguder barnet aldri så mye.

[Gjest Zalomine]

Om en sier det eller ei er etter min mening underordnet, å være fadder vil si at man skal hjelpe til med å oppdra barnet i den kristne tro.

Dåpens forpliktelse

[L] Vil foreldre og faddere reise seg.

[L] Dere som i dag bringer dette barnet til Kristus, skal være vitner om at han er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham.

Foreldre og faddere blir stående.

Dersom det å påta seg dette ansvaret for ham er å lyve, da burde han ikke være fadder, om han forguder barnet aldri så mye. Da kan han være en "favorittonkel" eller noe da, men å være fadder har en religiøs betydning, og jeg synes det er flott at han respekterer religionen så mye at han ikke vil jeg. En fadder SKAL være kristen (trenger ikke stå i stastskirka, andre kristne retninger som er for barnedåp aksepteres også).

[tuji]

Fadderen sier ikke noe, men som du ser over her er det visse forventninger og krav til en fadder. Det er to sider ved det å være fadder:

1. Hjelpe foreldrene å gi barnet en kristen oppvekst

2. Være vitne til at dåp har funnet sted (minst to av fadrene må være tilstede ved dåpen).

[Linemor]

har vært fadder to ganger og har aldri blitt spurt om det. har skrevet under på at jeg er fadder men ikke noe mer. er greit det at man liksom lover å oppdra barnet i kristen tro, men det er vel kanskje ikke så mange som gjør det da.

tror ikke han skal tenke på det jeg. han trenger ikke si noen ting med mindre han skal si navnet hennes.

[tuji]

Dette har i bunn og grunn med hva han føler han har samvittighet til.

Ved å være fadder sier man jo at man skal fylle fadderens oppgaver slik de er definert av kirken.

Så er det opp til hver enkelt om man synes det er et forpliktende løfte.

For meg er det det, derfor vil jeg ikke være fadder til noen jeg ikke kommer til å møte så ofte, f. eks.

[Gjest Poirot]

Er litt usikker på hva det vil si å oppdra i kristen tro...

I min familie snakker man særdeles lite om slik, selv om alle er døpt, konfirmert osv.

Kan jo være å støtte opp om kristne aktiviteter også, kan det ikke? Mener med dette å eks være positiv til ting man foretar seg på slikt grunnlag.

Hadde være superrart for meg om min tante plutselig skulle satt seg ned for å snakke om Jesus med meg.

Er jo også sik at en del fadere forsvinner, ettersom foreldre noen ganger skifter ut venner/flytter/sklir fra hverandre osv.

[Gjest Zalomine]

Det er vel derfor mange velger familie i stedet for venner, fordi man ikke "bytter ut" familie like ofte...

Jeg har heller ikke sett på det som naturlig at mine faddere skulle sette seg ned for å snakke med meg om jesus, men det er for meg naturlig at mine foreldre sang nattbønn med meg som barn, at pappa (fortsatt) leser juleevangeliet på julaften, at vi deltok i kristendomsundervisning (som det fantes på den tiden) på skolen, og at vi ellers fikk svar på det vi måtte lure på. Jeg er ikke "kjempekristen", dvs jeg er ikke personlig kristen, men har beholdt min barnetro. Jeg kommer til å oppdra våre fremtidige barn på den samme "passe-mye-kristne" måten jeg selv ble oppdradd, som er omtrent like religiøst som min samboer er oppdradd.

Det er jo mange kristne verdier som også går innunder det jeg kaller "vanlig folkeskikk og oppdragelse", så det burde ikke være noe stort problem. (men da religionsundervisningen er borte fra skolen er kansje søndagsskole en god ide?)

[Gjest Poirot]

Enig med deg Fredagsbarn, men de handlingene du beskriver står jo forledrene for, ikke fadderne.

[Gjest Zalomine]

Ja, men jeg se det slik at fadderene skal hjelpe til med disse oppgavene dersom de ikke synes foreldrene klarer den/trenger hjelp.

Ellers er jeg mer vant til at faddere er de som gir en litt dyrere gave til jul og bursdag, og som man husker på på deres bursdag, men de som er fadder på meg har på en del måter fungert som "reserveforeldre" for meg og min bror (de er ikke fadder på ham da) Miune foreldre har på smme måte vært det for DERES barn da, og de er ikke fadder på noen av dem, så det handler nok mer om forholdet mellom familiene enn fadderskapet.

Men ideelt sett burde fadderoppgavene vært litt annerledes enn jeg opplever dem i min familie, kanskje?

[Labella]

Det er for så vidt greit nok at mange ikke legger så mye i det å være fadder, men for meg ville det føles helt feil å love å påta meg en oppgave jeg vet jeg ikke vil kunne fylle; be for barnet, lære ham å be etc. Derfor ville jeg ikke stå som fadder for noe barn, men jeg er mer enn villig til å være en viktig voksenperson i barnets liv uansett.

Her handlet det jo om en onkel som ikke ville være fadder, og det bør han respekteres for. Han vil sikkert bli en super onkel for barnet likevel!

[trolllmor]

Hei Iset! :D

Da vi døpte lillegutt, sa ikke fadderne noen ting i kirken. Det eneste de gjorde var å signere på noen papirer de fikk tilsendt på forhånd.

Lykke til med dåpen!

[Joplaya]

Hmmmm... Han er ikke kristen? Kommer ikke til å være med å oppdra i den kristne tro? Hva gjør det da om han gir fra seg en liten hvit løgn i kirken?

[tuji]

Nja, det er jo noe som heter respekt...

[Furstina]

Hmmmm... Han er ikke kristen? Kommer ikke til å være med å oppdra i den kristne tro? Hva gjør det da om han gir fra seg en liten hvit løgn i kirken?

jag är inte troende men respekterar de som tror och de som utövar sin religion så pass mycket att jag inte vill ljuga inför en församling i kyrkan, ej heller inför en präst.

För mig är min integritet viktigt, det är en del av mig och mitt avstånd från religionen är övervägt och bestämmt. Jag skulle också tacka nej till att vara fadder - på grund av min egen integritet.

I Sverige heter fadder Gudmor och Gudfar... vilket betonar samhörigheten med Gud, kyrka och tro lite mer än "fadder".

[Flo*]

I Sverige heter fadder Gudmor och Gudfar... vilket betonar samhörigheten med Gud, kyrka och tro lite mer än "fadder".

Det gjør det i Norge også!

[Joplaya]

I Norge holder titlene gudmor og gudfar på å dø ut.

[Gjest Zalomine]

Men JEG har ei gudmor og en Gudfar. Eller, "Gu'mor og Guffen" som jeg skriver da, grunnet en intern spøk, så for meg har det ikke dødd helt ut. Men det blir vel mindre og mindre (blir nok færre og færre faddere generelt sett også, ettersom så få døper barna sine?)

[Fakse]

Det er bare på østlandet begrepet Gudmor og Gudfar ikke er så mye i bruk lenger. I resten av landet lever det i beste velgående, og sier (helt enig med Furstina) mye mere om hva oppgaven EGENTLIG går ut på. Fadder er greit som kjønnsnøytralt ord...

Jeg kunne ikke tenkte meg å være fadder siden jeg ikke er kristen. Om du mener så lite med barnedåpen at du ikke bryr deg om at en fadder ikke er kristen, så bør du kanskje revurdere om det er noen vits i å døpe barnet. Hva er hensikta liksom?