Skal jeg gi slippå på han????

[Gjest Gjest nå...]

Huff, jeg vet snart ikke lenger hva jeg gjør. Jeg bor sammmen med og er forlovet med verdens beste mann!! Problemet er at han får mere og mer lyst på barn. Et ønske vi ikke deler. Dette fører til gjentatte samtaler, gang på gang.... Jeg har sagt at om dette er noe han virkelig ønsker, så ma han desverre finne en annen, men det er jo ikke det han vil heller.

Vi hadde en ordentlig runde på dette for et par år siden, før vi bestemte oss for å satse på oss to. Jeg har alltid vært helt klar på at jeg ikke kommer til å ønske barn, og ba han tenke igjennom om han kunne leve ett liv uten. Etter en stund i tenkeboksen kom han fram til at det kunne han, og vi etablerte oss sammen.

Etter ett par år sammen føler han behovet for og "utvide" vår familie, og det er jo det som er dillemaet. Jeg kan ikke forstå at noen vil ofre ett fantastisk forhold fordi behovet for barn er så sterkt, men det er sikkert fordi jeg mangler morsinstinkter så totalt. Han mener det vil komme bare jeg blir gravid, men det er uaktuelt å bli gravid i utgangspunktet når jeg ikke ønsker barn. Og jeg kan ikke få barn for hans skyld. Dessuten karrieremessig så er det umulig.

Hva skajl jeg gjøre? Jeg vil jo ikke miste han, samtidig føler jeg at jeg gjør det på den ene eller andre måten uansett. Han er selfølgelig kjempesåret og lei seg. Tror ikke han klarer å gjøre det slutt, men jeg lurer på om jeg gjør han en kjempetjeneste med å gjøre det for han... Samtidig som om bare tanken er helt forjæ****...

Sukk

[Gjest Anonymous]

Kan jeg spørre deg om hvor gammel dere er?

Er det ingen muligheter for at du kommer til å ville ønske barn senere?

Det å få barn er et kjempeviktig valg, og det ligger ikke til alle å ønske seg det.

Hvis du heller velger et barnløst liv foran et liv med han, så må du bryte. Dere vil ikke kunne gjøre hverandre lykkelige hvis dere har så sprikende interesser på dette feltet, dessverre. Men hvis du derimot ser en sjanse en gang i fremtiden for at en av dere vil endre mening, så ikke gjør noe forhastet. Se det litt an, tygg litt på det..

[Gjest gjest nå]

Jeg er 28, han snart 31.....

Jeg kommer nok aldri til å forandre mening, kjenner meg selv for godt til det.....

Desverre

[Gjest Kane]

Hardt og brutalt? Ja du bør nok la ham gå!

Det er ikke rettferdig hverken for deg eller ham at dere skal se ulikt på noe så vesentlig som dette.

Et barn er en livslang forpliktele - og ønsker du ikke dette, vet du aldri kommer til å endre syn osv så bør dere nok få klarert det en gang for alle.

Synd dersom dere har et ellers godt liv sammen - men det er et savn å ikke få barn for dem som ønsker dette.... Av respekt for han bør du nok tenke gjennom det du også - for jeg ville ikke hatt hjerte til å forvente at noen skulle avstå fra å bli far for min skyld...........

[Arwen]

Jeg kan ikke forstå at noen vil ofre ett fantastisk forhold fordi behovet for barn er så sterkt,

Jeg og sambo har vært sammen i seks år og har et fantastisk forhold, men hvis han hadde kommet i dag og sagt at han ikke ville ha barn hadde jeg flyttet ut på dagen. Helt uaktuelt for meg å leve et liv uten barn. Ville bare påpeke at det er fullt mulig. Ønsker dere lykke til uansett hva dere kommer frem til :D

[Gjest Anonymous]

Hadde dette vært meg, så hadde jeg ikke klart å leve med visshet i et jeg ikke kunne gi han det han vil ha mest av alt. Du må nesten vurdere dette selv, men slik jeg ser det er det kun en utvei, dessverre. Du vil få det tøft, men livet går videre..

Er det på grunn av andre ting i forholdet du ikke vil ha barn, eller er det noe som du vet du ikke vil med noen?

[Gjest Gjest nå]

Det er ingen ting med forholdet vårt som gjør at jeg ikke ønsker barn. Kan ikke tenke meg noen vil bli en bedre far en det han kommer til å bli om han en dag får barn.

Det er meg det går på. For det første er jeg nok hakket mere karriere menneske en han, har studert og jobbet i x-antall år. Vil ikke gi plassen min til noen andre, heller ikke dele meg eller min fritid med et barn. Jeg elsker friheten min, og kan ikke gi slipp på den.

Dessuten blir jeg dårlig bare med tanken på å gå gravid, føde og oppdra ett barn. Tenk om vi feiler? Eller om jeg får et "misdannet" barn. Da aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Har heller aldri følt noen dragning mot barn. Klarer ikke å føle empati ol. når jeg ser barn gråter osv.

[Gjest Anonymous]

Fint at du er ærlig i forhold til dette. Det er sikkert mange som har det som deg, at de ikke vil ha barn. Men da må man finne noen å leve sammen med som har det samme synet, mener jeg. Herregud, dette var fælt! Jeg føler med deg..

Men husk på at både du og han vil få det bedre når dere får oppfyllt deres egne behov fra en partner som ønsker det samme som dere.

La oss få vite hva du bestemmer deg for, da! Tenker på deg, stakkar..

[Gjest gjest nå]

Takk for flotte meldinger, er så vant til å bli stempla som bitch fordi jeg ærlig innrømer at jeg ikke vil ha barn. At noe må gjøres er jeg fullstendig klarover, slik situasjonen er nå er det uutholdlig på sikt.

Får ta noen runder med meg selv, så blir det vel en alvorsprat.

Bare tanken på å miste han gjør meg kvalm, vil nok aldri treffe en så fin fyr som han igjen.

[Gjest Anonymous]

Det sier mest om de som stempler deg!!Ærlighet varer lengst, og det viktigste er å være ærlig mot deg selv..

Du kommer til å finne noen, det er jeg sikker på. Det samme vil nok han gjøre..Skjønner godt at du blir kvalm ved tanken, du er jo glad i ham!

[Brownie]

Hei på deg

Vil bare si at jeg føler med deg. Samboeren min og jeg var i samme situasjon - bortsett fra at hos oss er rollene omvendt. Jeg vil ha barn mens han absolutt ikke vil ha barn. Vi har gått mange runder og vi er like sta begge to.

Jeg kan ikke se for meg en fremtid uten barn, mens han sier at han ikke ønsker å prioritere annerledes enn det han gjør nå. Han ønsker ikke å påta seg det ansvaret det er å oppdra et barn. Selv om jeg ikke skjønner det så forstår jeg at ikke alle ønsker seg barn.

Jeg har tatt konsekvensene av dette og har gjort det slutt med samboeren min. Dette går ikke på han som person, han er bare det mest fantastiske menneske - og jeg vet at vi alltid kommer til å være venner. Men når det gjelder barn så går det ikke ann å lage kompromiss - dersom en står så bastant på hver sin kant så er det best for begge parter å gå hver sin vei. Jeg vet at dersom jeg hadde blitt i forholdet så ville jeg, med eller uten vilje, blitt bitter på han om noen år. Det er ikke noen tjent med.

Jeg vil bare si at selv om det gjør vondt så bør du la han gå og sats på vennskapet dere imellom istedet.

Mange klemmer fra Brownie :trøste:

[Gjest Gjest nå]

Er en stund siden jeg har vært her, orker ingen ting om dagen.

Brakte temaet opp i dagslys, reiste på hytta en helg og fant ut at det finnes bare en løsning, å gå vært til vårt. Var merklig å komme hjem i leiligheten, og vite at han skulle flytte fra meg. En ting hadde vært om følsene hadde kjølnet eller ett eller annent hadde skjedd. Nå bare gråt vi og tok på hverandre hele tiden, og bare tenkte hvorfor!!!

Reiste med en god veninne til London mens han ordnet med ett nytt sted og bo, en uke med shopping og en veninne som orket å høre på meg hele tiden hjalp litt. Men å komme hjem til en halvtom leilighet, 3 røde roser på på bordet og en besked om at han elsker mag var helt jævelig.. Tok inn på hotell i steden. Ringte han, begge var lei seg og han kom på besøk. Tror vi må være strengere med hverandre, men det virker håpløst...

Sukk. Hvorfor er livet så vansklig???

[Gjest Anonymous]

Herregud, så jævlig du må ha det! Føler sånn med deg..

Men når dere elsker hverandre så høyt, er det ikke mulig for en av dere å kanskje revurdere ønskene deres, slik at dere får være sammen?Det er kanskje vanskelig, men det er jo like vanskelig å finne noen man virkelig ønsker å dele livet med..?

[skogeki]

Uff, nå fikk jeg tårer i øynene. Du må ha det kjempetøft! Jeg føler med deg, og ønsker deg lykke til! :trøste:

[Livets datter]

Det er meg det går på. For det første er jeg nok hakket mere karriere menneske en han, har studert og jobbet i x-antall år. Vil ikke gi plassen min til noen andre

Jeg skal heller ikke stemple deg som bitch , men jeg har lyst til å påpeke/spørre deg om et par ting. For det første; her er to alternativer:

1. Et liv med både barn (som du kommer til å elske), og din kjære.

2. Et liv uten barn, og uten mannen du er glad i.

Så må du veie opp mot hverandre.

En annen ting... Du sier du er et karrieremenneske. Er det viktigere for deg enn familie? Karrieren vil en dag ta slutt. Hva har du igjen? Familien din og barna dine er evig.

Du sier også at når det gjelder karriere og jobb, vil du ikke gi plassen din til noen andre. Hva med mannen din da? Vil du heller gi HAM til noen andre?

Jeg forstår at du har det vanskelig, jeg bare lurer på om du kan utdype dine tanker litt omkring dette jeg skriver.

[Gjest ohwell]

Har du sett på Hotel Cæsar i det siste? Der kan du nok få mange gode tips i forhold til hva man gjør i en slik situajon.

[Gjest GreenSky]

Har du sett på Hotel Cæsar i det siste? Der kan du nok få mange gode tips i forhold til hva man gjør i en slik situajon.

Ikke særlig hyggelig sagt til noen i en fortvilet situasjon.

[Gjest Også gjest]

Stakkars deg, dette høres forferdelig vanskelig ut... Jeg har all respekt for par som velger å være barnløse, men jeg tror det kan være veldig lett å velge bort noe man ikke vet hva er... Og som dessuten virker slitsomt, lite givende og en smule skremmende.

Dette høres ut som begynnelsen på historien om min mor… Hun var og er fortsatt en karrierekvinne ut i fingerspissene, hadde ikke noe ønske om å få barn, og var heller ikke, i likhet med deg, spesielt glad i barn. Da hun, i en alder av 28 oppdaget at hun var gravid gikk hun inn i en dyp depresjon. Dette var IKKE noe hun ønsket seg. Både min far og hennes venninner har fortalt meg at det var tøft å se hvor hardt det var for henne å gå gravid, og være mamma til et spedbarn (alt som kunne gå galt, gikk selvfølgelig galt). Det merkelig er at hun alltid har sagt at det som hun trodde var verdens største forbannelse, viste seg å være en enorm velsignelse. Og både jeg, og broren min som er fem år yngre enn meg, er enige om at hun er en fantastisk mamma, selv om hun er temmelig ukonvensjonell. At hun aldri har gjort de ”vanlige” mammatingene, har nok vært et savn, men på mange måter har hun tilført oss utrolig mye annet. Dessuten kan en god far veie opp for mye! Mamma er fortsatt ikke glad i barn, og det er tydelig at hun er ukomfortabel og keitete med spedbarn og småbarn, men å være mor, sier hun, det er noe helt annet.

Kanskje du bør snakke med din (eks) samboer om mulige løsninger. Ja vel, du vil måtte gå 9 måneder gravid, men han kan faktisk ta ut resten av fødselspermisjonen (minus de seks første ukene). Hvis han virkelig ønsker seg barn (med deg), vil det være noe han er villig til å gjøre. Ja, barn er enormt slitsomt de første årene. Men det er noe helt eget med egne barn… Og jo større de blir, dess morsommere og mer spennende er de. Du må huske at du ikke vil være 28 resten av livet. Når du blir gammel og grå, kan barn og barnebarn være godt å ha. Og hvis dette virkelig er mannen i ditt liv, er det kanskje verdt å tenke en gang til.

[jordbær]

Huff..

Fikk en kjempevond følelse i meg når jeg leste innleggene dine!

Bare tanken på å havne i en slik situasjon selv, får meg på gråten.

Jeg håper virkelig at dere klarer å finne en løsning på problemet. Skjønner at tanken på å gi slipp på han, er fryktelig vond!

:trøste:

Tenker på deg!

[Gjest Anonymous]

Er heller ikke sjenerelt glad i barn,sliksomdu sier.

Men velger du å ikke få barn går du glipp av noe helt fantastisk som egentlig ikke går an å forklare.

Som sagt så kan du jo jobbe, føde ungen, far har permisjonenog du jobber. Bare tenk dere går fra hverandre nå, han blir gravid med ei annen dame. Og gjerne en dag vil også du få barn, får du aldri drømmemannen igjen.

Forstår godt at du ikke vil ha barn, utenforstående kan det virke ganske meningsløst å ha barn. Men du er tross alt ung enda da.

Må bare si når jeg fikk barn dukket det opp følelser i meg som jeg ikke trodde fantes.

Får en til å tenke på alle kvinnene som er fortvilt over at mennene ikke ønsker barn.

Men det virker jo som om dere allerede har tatt et valg.