Når er d vanlig at sorgen går over

[Gjest honnybonny]

Mistet brått en veldig god vennine det året jeg fylte 16. Vennina mi var Veldig spesiel person som hadde et fantaatisk glimt i øye. Hun var et ubeskrivelig vakkert menneske med en personlighet som ingen kunne sammenligne seg med. Men så ble hun bruttalt drept noen månder før sin 17års dag.

Dette er da 5 år siden og sorgen for meg er enda ubeskrivelig stor! Allt forandret seg etter hun døde. Jeg begynte å slite med angst ,panikkanfall og sterk søvnløshet . Begynte også å slite med et veldig sterkt hat mot den personen som jore dette mot venninen min!

Jeg har aldri gått til psykolog og sliter med å prate med noen om mine problemer! Er en person som alltid er positiv til verden , mn ganske tris og deppa når jeg er for meg selv! Lurer på om dere andre med sorg hae opplevd lignende og Om dere har noen tips til selvhjelp?

Føler jo jeg har kontrol på angsten, men er allikevel slitsomt! Drlmmer også ofte om venninen min! Helt solklare drømmer der jeg våkner å i noen minutter tror hun lever igjen!

Er jo også vanskeli når drapsmannen snart skal ut av soning! Allt for lav straff i norge!!

[Ego]

Jeg tror ikke slik sorg noen gang går helt over - og jeg tror heller ikke det er meningen at den skal det.

Men den endrer seg - over tid - og vi må alle finne våre egne måter å leve med den.

Selv liker jeg å se på bilder av de vennene jeg har mistet. Eller jeg tar meg selv i å tenke på komiske situasjoner man havnet i.

Første gang jeg mistet en venninne var jeg 7 år, andre gang 13. De er begge gravlagt i hjembyen min, og jeg passer på å besøke gravene hver gang jeg er der. Jeg rydder litt om det behøves, vanner blomster, og jul- og nyttårsaften tenner jeg lys. Og så prater jeg litt med dem. Eller hvisker veldig lavt, om det er andre i nærheten.

For to år siden mistet jeg to venner, og disse er gravlagt på steder det er vanskelig for meg å besøke. Men jeg tenker på dem hele tiden. På fødselsdagene deres tenner jeg gjerne lys for dem - og snakker til dem. For meg føles dette naturlig, men alle må såklart finne sin egen måte.

Kanskje vil det kunne hjelpe deg å prate med noen du ikke kjenner - som en psykolog. Ofte kan slike vanskelige tema være enklere å ta opp med noen som ikke selv har tilknytning til situasjonen, for man har ikke de samme sperrene i forhold til hva man føler man kan si.

Jeg håper du finner en måte å håndtere dette som fungerer for deg. Det kan ta langt tid, det vet jeg, men la det skje naturlig. Ikke prøv å presse deg selv til å 'gå videre'.

[Tullepia]

Mistet brått en veldig god vennine det året jeg fylte 16. Vennina mi var Veldig spesiel person som hadde et fantaatisk glimt i øye. Hun var et ubeskrivelig vakkert menneske med en personlighet som ingen kunne sammenligne seg med. Men så ble hun bruttalt drept noen månder før sin 17års dag.

Dette er da 5 år siden og sorgen for meg er enda ubeskrivelig stor! Allt forandret seg etter hun døde. Jeg begynte å slite med angst ,panikkanfall og sterk søvnløshet . Begynte også å slite med et veldig sterkt hat mot den personen som jore dette mot venninen min!

Jeg har aldri gått til psykolog og sliter med å prate med noen om mine problemer! Er en person som alltid er positiv til verden , mn ganske tris og deppa når jeg er for meg selv! Lurer på om dere andre med sorg hae opplevd lignende og Om dere har noen tips til selvhjelp?

Føler jo jeg har kontrol på angsten, men er allikevel slitsomt! Drlmmer også ofte om venninen min! Helt solklare drømmer der jeg våkner å i noen minutter tror hun lever igjen!

Er jo også vanskeli når drapsmannen snart skal ut av soning! Allt for lav straff i norge!!

Det er veldig inviduelt hvor lenge man sørger. Etterhvert vil den akkutte sorgen roe seg, men andre ringvirkninger kan bestå. Man kan også føle savn og tristhet når det dukker opp minner om den avdøde.

Det beste ville være om du hadde noen å snakke med om sorgen. Det trenger ikke være psykolog, det kan godt være en prest, helsesøster eller en moden voksen du har tillit til (for eksempel en besteforelder). På den måten kan du få "hull" på det som verker inni deg. Minner, savn, frykt og tristhet må få utløp. Inntrykk som ikke kommer til uttrykk vil skape nedtrykk i deg.

Sliter du med angst burde du kontakte psykolog. Angsten er en virkning av det som skjedde, ikke sorg i seg selv. Det kan være godt for deg å få ryddet opp i tankene dine.

[AnonymBruker]

I følge min venninne skal det ikke ta mer enn 23 dager før sorgen går over... (i motsetning til kjærlighetssorg som altid varer i flere år).

Det høres sikkert flåsete ut, men den 23.dagen etter at min far brått døde, kommenterte hun "har du ikke kommet over det der ennå?".

I dag er det nøyaktig en måned siden han ble gravlagt, og selv om sjokket har gitt seg og han ikke er i tankene mine hvert sekund av hver dag, tenker jeg veldig ofte på ham i løpet av dagen.

Jeg føler det som at det først er nå jeg har begynt å sørge over at han er borte.

Fram til nå har jeg mest fokusert på praktiske ting, og tanker rundt ham, mens jeg bare så vidt har begynt å føle på at han er borte.

Det tar tid å komme over at noen som står deg nær plutselig er borte, og savnet har man med seg resten av livet. Sorgen kan vare lenge, men den blekner etterhvert. Det som jeg føler er viktig, er at jeg ikke graver meg ned og "dyrker" sorgen ved å ikke tillate seg selv å leve.

Det er ok å leve videre, det er ok å smile og le, og det er også ok å føle på savnet når det kommer.