Verpesyk

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært sammen med kjæresten min litt i underkant av et år nå, og føler på en måte at jeg har "skutt gullfuglen". Jeg har aldri møtt en mann som jeg føler jeg passer så godt med som han. Vi har det veldig gøy og fint sammen, ler mye, er interessert i mye av det samme og elsker hverandre. Han er verdens snilleste, veldig rolig av seg.

Jeg kan egentlig tenke meg å ta forholdet et skritt videre, kanskje flytte sammen, kanskje forlove oss? Jeg kjenner at egentlig har jeg lyst til å gifte meg og få barn, bil og hus med ham, men man kan jo ikke gjøre alt på én gang

Problemet er at jeg ikke helt vet hva han er klar for. Jeg har ikke helt turt å bringe temaet på bane ennå, jeg vil ikke skremme ham vekk heller... Han liker jo å sove hos seg selv innimellom, spille data med kompiser til langt på natt, gå ut på byen, osv. Jeg tenker at gutteaktivteter og å ha et privatliv er noe han skal få lov til uansett. Når man bor sammen blir det jo noe annet enn når man er sammen som kjærester noen dager/netter i uka, hvor man er veldig aktivt sammen med hverandre og gjør ting sammen. Men det er ikke sikkert han føler det sånn?

Vil det være lurt å snakke om det som om det var et år inn i framtida, f.eks? Burde jeg vente med det noen måneder, et halvt års tid?

Når flyttet du sammen med/forlovet deg med/fikk barn med kjæresten din? Hva er "normalen"?

Er kanskje ikke fullt så seriøs på det med barn, selv om jeg innerst inne er klar for det. Men vi er begge studenter og har noen år igjen, så det kan jo være litt upraktisk. Både med tanke på studier og karriere, og barnet...

Hva syns dere? Hvordan kan jeg bringe dette på bane?

[AnonymBruker]

Når han er klar, vil han nok nevne det for deg uansett..

Jeg og kjæresten hadde bare vært ilag 3 mnd da vi flytta sammen,da var det han som nevnte det og ikke jeg. Jeg ville egentlig vente, men siden jeg jobbet turnus der jeg bare var hjemme halvparten av mnd, satset jeg på å prøve det ut.

Funka greit, og vi har nå vært sammen i snart 2 år.

Forlovelse og barn får enda VENTE.. Slikt er jeg ikke klar for enda, selv om han sier han er det..

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg har også hørt om folk som flytta sammen veldig tidlig, og sånn som hos deg har det jo vært det mest praktiske... Og sikkert veldig hyggelig og rett også!

Hehe, jeg vil liksom bare at han ikke skal føle seg presset inn i noe. Det var jeg som tok initiativ til "er vi sammen nå?"-praten, jeg som tok mot til meg og sa at jeg elsket ham først. Ikke at det gjør hans følelser for meg mindre, men jeg vil ikke at det skal gå for fort til at han rekker å henge med i svingene heller...

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt TS.

Men noen liker å være litt mer SIKKER på hva de gjør, før de gjør det. Siden du nå er den som er sikker først, så kan det være greit å vente litt på han. Kan fort blir sånn at han føler seg litt presset om alt kommer veldig fort.

Hvor gammel er dere, og hvordan bor dere den dag idag?

I mitt tilfelle så var valget å enten bo i hver sin leilighet alene, eller bo sammen. Og da kom det mer naturlig og liksom ville spare den ekstra husleia og heller prøve ut å være samboere..

[Gjest TS]

Vi er i starten av 20årene

Vi bor i hvert vårt kollektiv, og det er ganske grei standard. Vi hadde likevel satt pris på litt mer privatliv, siden det er ganske lytt i begge leilighetene. Det er også mye folk der til enhver tid. Jeg hadde syntes det var skikkelig deilig å slippe rotet etter andre mennesker, slippe å vente på tur til å bruke komfyren, oppvask som ikke er vår og kø på badet. Og mange andre som ser på samme TV som oss

Hm. Kanskje det lureste er å vente noen måneder til før jeg bringer det på bane? Det hadde jo gått an å flytte sammen neste høst eller noe, og så nevne det rundt juletider når folk driver og flytter på seg masse...

[AnonymBruker]

Ok, da skjønner jeg deg enda mer at du vil flytte sammen..

Er jo mye bedre å ha en leilighet SAMMEN, enn å bo med masse andre folk.

Da jeg var student så bodde jeg og kjæresten med hver våre room mates. Etter et år sammen, begynte jeg å nevne for han at vi kanskje burde prøve å bo sammen istedenfor å ha et reduserte privatlivet med andre folk rundt oss hele tiden.

Men han var rett og slett bare evig ungkar i oppførsel, som aldri klarte føle seg litt mer "bundet", og etter 2 år sammen innså jeg han bare aldri ville være klar for noe annet enn en type teenage kjæresteliv.. Ente opp med at jeg gjor det slutt med han, fordi han gjor utallige ting som er utilgivelig i et forhold. Men poenget er, om du nevner det for kjæresten din, så vil du fort få en form for svar som gjør at du kan bedømme litt mer hva du kan forvente av han.

[AnonymBruker]

For all del.. skal du flytte sammen, så ikke gjør det av PRAKTISKE grunner!

[Gjest TS]

Jeg vil jo først og fremst flytte sammen med ham fordi jeg elsker ham

Men det er jo klart - privatliv og at det bare er vi to har jo litt å si også! Jeg regner med at mine samboere har *kremt* hørt oss gjennom veggen mer enn èn gang, men sånn er det jo å bo i kollektiv. Vi har jo ikke lyst til å leve i sølibat fordi vi bor som vi gjør, og siden det omtrent alltid er folk hjemme hadde det jo ikke blitt noe særlig med sengekos hvis vi gjorde det...

Men ja, tror jeg skal nevne det for ham. Høre hva han tenker og ønsker Så får vi håpe at han ikke er en evig ungkar han også.

[AnonymBruker]

Snakker man sammen, så bli man ofte litt mer klok på hva den andre personen tenker og føler.

Sa joda, greit å ta den samtalen:)

[Gjest k24]

Jeg og kjæresten min flyttet sammen etter tre måneder, ca, men han var hos meg hele tiden, så vi har egentlig bodd sammen siden tredje date.

Det var virkelig kjærlighet ved første blikk, og vi har visst at vi har elsket hverandre fra veldig tidlig i forholdet. Vi har nå vært sammen i 1 1/2 år, og skal få baby til juletider. Vi er nok ikke normalen, men det finnes nok folk som gjør som oss også. (Vi er i midten av 20årene). Du kan jo ta det opp på en veldig "uskyldig måte". Type: Du ser en skikkelig fin sofa i et butikkvindu, og sier "Ååh, sånn sofa skal vi ha når vi flytter sammen", eller sånne ting, for å se hvordan han reagerer på det

[Rainbow]

Jeg flyttet sammen med kjæresten da vi hadde vært sammen i ca et halvt år. Da hadde jeg vært bortreist i halvannen mnd rett før, og vi hadde stort behov for å være sammen konstant. Men hadde nok flytta sammen enda før hvis ikke jeg hadde skullet reise.

Hun bodde langt unna også, så det ble tungvint med pendling og lange utstrekte helger ble etter hvert så utstrekt at det var like greit å flytte sammen.

Har overhodet ikke angra. Men forlovelse og giftemål blir noen år til, altså!

De fleste jeg kjenner har vært sammen under et år før de flytter sammen.

[Caramela]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år, og bor enda ikke sammen. Skal du treffe ei som er etableringssyk - så har du meg! Djis å treig han er..

[Gjest bazibaz]

For all del.. skal du flytte sammen, så ikke gjør det av PRAKTISKE grunner!

Da kjæresten min foreslo å flytte sammen, var det første "argumentet" han tok opp var bedre rettigheter for meg ifht. livsforsikring og erstatningssummer dersom noe skjedde med han på jobb.

[momo]

Her har jeg og kjærsten vært sammen i nesten 1,5 år. Og vi bor ikke sammen. Men vi prater om å flytte sammen til høsten, ikke kommet fram til en spesifik dato ennå, men ser for meg att det blir oktober. Og skal bli godt å flytte sammen, men samtidig er det jeg som har utsatt det, han var klar før meg. Dette fordi jeg har barn, og har trivdes veldig godt med å bo alene de årene etter bruddet med barnas far.

Jeg er også litt babysyk da, men for att vi skal starte å prøve på det, så må vi jo ha bodd sammen en stund og se att det fungerer bra. Har jo ikke lyst til å bli enslig mor til 3 barn.

[AnonymBruker]

TS her!

Jeg og kjæresten min flyttet sammen etter tre måneder, ca, men han var hos meg hele tiden, så vi har egentlig bodd sammen siden tredje date.

Det var virkelig kjærlighet ved første blikk, og vi har visst at vi har elsket hverandre fra veldig tidlig i forholdet. Vi har nå vært sammen i 1 1/2 år, og skal få baby til juletider. Vi er nok ikke normalen, men det finnes nok folk som gjør som oss også. (Vi er i midten av 20årene). Du kan jo ta det opp på en veldig "uskyldig måte". Type: Du ser en skikkelig fin sofa i et butikkvindu, og sier "Ååh, sånn sofa skal vi ha når vi flytter sammen", eller sånne ting, for å se hvordan han reagerer på det

Oi, det har gått ganske fort hos dere! Så fint at dere er så sikre på hverandre! Og gratulerer med den lille som er på vei. Det var forsåvidt omtrent kjærlighet ved første blikk hos oss også: vi var sammen nesten hele tida fra vi møttes til vi ble sammen, og det tok ganske kort tid. Vi er fortsatt veldig mye sammen, heldigvis!

Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år, og bor enda ikke sammen. Skal du treffe ei som er etableringssyk - så har du meg! Djis å treig han er..

Hvorfor har dere ikke flytta sammen da, hvis du gjerne vil? Er ikke han klar for det, eller har dere ikke snakka om det?

De fleste jeg kjenner har vært sammen under et år før de flytter sammen.

Å, det er såpass, altså? Jeg syns det virker som de fleste i min omgangskrets venter et par år før de flytter sammen, jeg. Ikke alle selvsagt, du har jo de som flytter sammen omtrent med en gang også. Men det virker litt som det er enten-eller!

[maya86]

jeg og gubben møttes på internett, møttes irl etter ca 3mnd, var mye sammen den sommern. så dro jeg tilbake til studiestedet mitt, vi hadde kontakt hver dag. besøkte han ei helg i okt. ble vel enige om å være sammen en gang i løpet av den høsten. til jul var han med meg hjem. så hadde vi avstandsforhold i ennå et halvt år, var til han et par turer i løpet av våren.

i juni flytta jeg inn til han. da hadde vi kjent hverandre irl i et år.

siden vi bare hadde hatt avstand, så ville vi finne ut om vi kunne bo sammen før vi bestemte oss for å satse på hverandre.

våren etter fikk han jobb der jeg studerer så han ble med meg dit, og der bor vi ennå

vi forlova oss på nyttårsaften 1,5 år etter at vi møttes,og bodd sammen i 6mnd, og vi har vært forlova i 1,5år nå

hus, barn og bryllup står på vent iallefall til jeg er ferdig på skolen, som er minst 3,5år fram i tid.

ting har egentlig bare skjedd naturlig for oss, uten at hverken den ene eller andre har tatt det opp på et spesielt tidspunkt

[AnonymBruker]

Jeg er både verpesyk, giftesyk og etableringssyk, men i mild grad.

Vi har vært sammen i 1 år og 2 mnd. Bor ikke sammen fast, men bor hos hverandre 2-3 dager i uka.

Vet ikke helt selv om jeg skal nevne hva jeg tenker om fremtiden vår. Føler at det er hans rolle å være en mann i forholdet og ta initiativet til neste skritt.

Anonymous poster hash: 94802...9b6

[AnonymBruker]

For å si det sånn, ALT kan forandre seg når dere flytter sammen.. Min kjære var også verdens snilleste, søteste og vi hadde så mye til felles og såå mye å snakke om. Var sammen i 2 år før vi flyttet sammen, nå er han sur, grinete, gjør ingenting i huset, vi har ikke sex nesten, mas osv.. Utenfor huset er han fremdeles verdens snilleste g søteste og vi koser oss masse. Tror bare mora har skjemt han så sykt bort med mat og ting i huset. Han forventer at alt skal bli gjort av seg selv.. Maser jeg så klikker han vinkel, har prøvd det og jaja. Men jo fortere dere flytter sammen jo bedre blir du kjent med han. Ikke alltid så bra å vente heller, da blir det vanskelig å flytte fra om man eventuelt ikke passer sammen, tro meg

Anonymous poster hash: 2281d...d61