Kommer alle barn inn til foreldrene sine på natta?

[AnonymBruker]

Jeg sover svært dårlig med barn i sengen. Siden mannen min og jeg bare har ett barn på snart året, har jeg begrenset erfaring med det. Men de gangene barnet vårt har sovet sammen med oss har jeg sovet fint lite. Da babyen fortsatt ble ammet nattestid ble babyen omtrent alltid lagt tilbake i egen seng etter amming, så vi har aldri praktisert samsoving.

Jeg får stadig vekk inntrykk av at "alle" barn har en periode (kort eller lang) der de kommer inn til foreldrene på natta. Jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til dette, siden jeg da sover svært dårlig, og også mener at det å ha dobbeltsenga som friområde for mor og far er viktig for samlivets del. Jeg vil gjerne dele seng med kjæresten min, og da alene. Pluss at jeg føler meg som litt kjip mor som ikke har lyst til å ha ungen(e) oppi senga.

Kommer virkelig omtrent alle barn inn til foreldrene sine om natta, eller bekymrer jeg meg unødig?

[Gjest Annaires]

Nei, det gjør de ikke.

Men mange barn har perioder med livlig fantasi og mareritt. Og jeg vet ikke med deg, men da foretrekker jeg heller å sove litt, men dårlig, enn å sitte våken inne på ungenes rom og trøste.

Du kan jo ha en madrass på gulvet inne hos dere da, så får du ha senga i fred sammen med kjæresten din.

[Eliisa]

Nei, min lille sjørøver har ikke kommet inn og sovet hos oss enda. Det vil vi heller ikke at skal bli en vane, så vi er litt nøye på det. Vi sitter heller inne hos han i 30 min til han sovner (slik at soverommet hans blir like trygt som sengen vår), istedet for en hel natt med dårlig søvn.

[liv]

Min er fire, snart fem og har aldri kommet inn i vår seng. Roper på meg fra sin seng, får trøsten der og så sover han videre - om han våkner.

[AnonymBruker]

Vår begynte å komme da han var 3 år og vi flyttet. Som regel går en av oss voksne da og legger oss i hans seng, ellers sover alle dårlig.

Mer koselig enn jeg hadde trodd på forhånd, jeg har alltid ment at barn skal sove i egen seng.

Han har alltid sovnet i egen seng, og kommer sjelden før kl 01.

[Sophie-Ann]

Nei, ingen av mine barn kommer inn i sengen min. Hun eldste kommer kun inn hvis hun har mareritt eller noe. Men da følger jeg henne bare tilbake til sengen hennes. Yngste på 2,5 år har enda ikke prøvd å komme seg ut av sprinkelsengen, så jeg er litt spent på hva som skjer når hun vår vanlig seng.

[Gjest imli]

Det kjem sikkert mykje an på kva du gjer det til sjølv. Eg tykkjer det er heilt greit at ungane ligg i senga mi, så lenge dei legg seg og sovnar i si eiga seng. Vaknar dei i løpet av natta og vil liggje i mi seng, får dei lov til det. No skal det seiast at eg er åleine med ungane, hadde nok gjort det annerleis viss eg hadde hatt ein mann

Viss du held på at ungen din skal liggje i eiga seng, kan det godt vera at du ikkje får vanskar med unge som vil sova i foreldresenga i det heile tatt.

[Scorpina]

Vår pode er snart 3 og de gangene han har våknet (ligger på eget rom) hvis han f.eks er tørst eller har mareritt, blir han trøstet i senga si til han faller til ro og sovner igjen. Du bekymrer deg ikke nødvendigvis, jeg tror det viktigste er å få ungen din til å skjønne at h*n skal sove i sin seng, ikke din/deres, selv om barnet våkner ila natten for det ene eller det andre.

[Gjest Harriet]

Nei, når ungene kom inn til oss på natten så fulgte vi dem tilbake i egen seng. Hvis de var syke så hendte det at de lå hos oss.

[SummerJoy]

Min jente på 2, har aldri kommet inn til oss på natta. Det har hendt at hun har ropt på meg midt på natta, men da har det alltid vært pga oppkast o.l.

Hun har stort sett sovet som en stein hele natten fra hun var 7 mnd gammel.

[Leeloo]

I følge min mor kom jeg aldri inn om natten, mens min egen datter ofte kommer tuslende på morrakvisten (fra 3 og utover). Vi har bred seng og hun sover rolig, så jeg synes bare det er koselig. Nå kommer det snart en til, så vi får se hvordan det går, to barn i senga kan bli litt mye. Hun sover innimellom i overkøya på skøyesenga si, sa kommer hun ikke inn, så det blir muigens en fast løsning når lille kommer.

[Gjest enois]

Hun sover i senga vå¨r kanskje 2 netter hver mnd.

Jeg flytter meg over automatsik når hun klatrer opp i senga og våkner etter en stund når jeg merker at jeg sover uten pute

Da syns jeg det blir for dumt å sende henne tilbake til eget rom når hun allerede har fått sovet sammen med meg en uviss tid.

[Sissan9]

Jeg har også en følelse av at "alle andre" har ungene i senga si om natta. Jeg får ikke sove med unger i senga. Med mindre mannen flytter ut av den, da. Det er for trangt, selv om senga er stor. Så her praktiseres "alle sover i sin egen seng".

Det har vært en kamp, og unger er forskjellige. Eldstemann her har vi sovet på gulvet hos, i sengen til, holdt i handa osv. En periode hadde jeg fast gjesteseng på rommet hennes. Men i senga vår kommer hun ikke.

Minstemann har sovet i egen seng alltid, jeg tror ikke hun skjønner at det er mulig å sove i vår.

Vi har vært vesentlig mer konsekvente med nr 2 (haha - hørt den før), og hatt mye mindre nattevandring og -våk. Noe personlighet sikkert, men også mye vaner fra starten av. Jeg er overbevist om at de gangene vi har sittet i sofaen i 30 minutter++ for å roe henne på eget rom allerede har betalt seg.

[AnonymBruker]

Disse periodene har vel alle barn en eller flere ganger i oppveksten.

Jeg syntes det var en god trygghet for barna å vite at uansett så var jeg der for De. Så i en periode så våknet jeg med 3 barn i sengen.

Syntes det var koselig og grusomt trangt ( var støl i flere timer) Men jeg tror barna trenger den tryggheten å ligge inntil mor eller far...

Perioder kunne de komme hver kveld og like plutselig var det over...

Jeg selv hater å ligge alene så jeg forstår godt at de søket trygghet og varme fra mamma når de har mareritt

[AnonymBruker]

Ja, absolutt alle sammen. Ingen unntak!

[makkapakka]

Syns det er så godt de gangene sønnen min kommer tuslende, kryper godt inntil meg og plasserer kosedyret mellom oss, slik at jeg også får kose. Så tar han godt rundt meg og passer på at jeg har det bra.

Småbarnsperioden der barnet trenger trøst og trygghet når han har drømt, eller våkner og føler at rommet er mørkt og kaldt tar jeg vare på.

Her tåles noen netter i samme seng.

[Sissan9]

Jeg må bare få kommentere at jeg også tar vare på småbarnsperioden, selv om alle her i huset sover i hver sin seng om natta..... Litt flisespikking, men det så ut som om det nesten er en forutsetning å trøste i "feil" seng, og slik er det jo ikke.

[AnonymBruker]

Mine begynte å komme i vår seng rundt 3 års alder. Om det ikke er så lenge til vi skal stå opp så har de fått lov til å være der. Om de kommer flere timer før vi skal stå opp så følger jeg dem tilbake til sengen deres, så sant de ikke er redde da.

Når mine er syke så pleier de alltid å sove i sin egen seng, av en eller annen grunn.

Jeg synes det er veldig koselig å ha dem i sengen, men jeg sover dårlig så det er ikke ideelt.

[Alvina]

Jeg sover svært dårlig med barn i sengen. Siden mannen min og jeg bare har ett barn på snart året, har jeg begrenset erfaring med det. Men de gangene barnet vårt har sovet sammen med oss har jeg sovet fint lite. Da babyen fortsatt ble ammet nattestid ble babyen omtrent alltid lagt tilbake i egen seng etter amming, så vi har aldri praktisert samsoving.

Jeg får stadig vekk inntrykk av at "alle" barn har en periode (kort eller lang) der de kommer inn til foreldrene på natta. Jeg kjenner at jeg gruer meg veldig til dette, siden jeg da sover svært dårlig, og også mener at det å ha dobbeltsenga som friområde for mor og far er viktig for samlivets del. Jeg vil gjerne dele seng med kjæresten min, og da alene. Pluss at jeg føler meg som litt kjip mor som ikke har lyst til å ha ungen(e) oppi senga.

Kommer virkelig omtrent alle barn inn til foreldrene sine om natta, eller bekymrer jeg meg unødig?

Jeg gikk nærmest i søvne inn på mine foreldres rom og la meg der, men min mor begynte å følge meg inn på mitt soverom og la seg der. Når jeg ble eldre, 7 år eller åtte, hadde jeg sett en grøsser og da la hun seg igjen, med meg. Noen ganger sovnet hun, andre ganger listet hun seg ut.

Når jeg selv ble mor, fikk jeg erfaring med problemet, men for meg var det ikke noe problem å samsove, men jeg så fremover. For hvordan ville det bli hvis jeg møtte mr.love.

Konkluderte med sjalusi pga sengeplass. Derfor jeg sov på madrass som det var plass til bare meg på.

Ble ikke maset på og ble kanskje bevisst på at det ikke er mulig å la seg irritere. Man sover bedre hvis man ikke bekymrer seg, kanskje bedre å prate om det med barnet når man er våken.

Endret 8. juli 2011 av Alvina

[C-girl]

Her kommer sambo sine to på 7 og ti år inn i senga vår i tide og utide.

Blir ikke så mye søvn (i hvertfall for min del) når det ligger en eller to unger i senga som drar i dyna og vrir seg som makk.

Jeg synes dette er en uting, men sambo bryr seg ikke så mye.

De gjør ikke dette når de er hjemme hos mor, kun når de er hos oss.

Det de også ofte gjør er at de legger seg i samme seng som søskenet.

Er dette normalt for en jente på 10 og en gutt på 7?