Brudd i forholdet og barn og barnets følelser

[pialen]

Min samboer og jeg har flyttet fra hverandre og vi har et felles barn. Forståelig nok er det veldig tøft for barnet, og jeg, mor, sliter skikkelig med å se mitt barn ha det så tøft.. Noen med erfaring som kan komme med tips, ideer osv for at dette skal gå litt lettere?

Vi har god kontakt oss imellom, og er litt sammen når det "trengs", eller bare for å spise middag osv sammen, mest for å vise barnet at vi er venner og er fortsatt en familie, altså barnet har fortsatt en mor og en far!!

Dette sliter så innmari på meg og jeg er helt på felgen når jeg ser barnet gråter og ikke vil reise med sin far når barnet skal dit...

[Kosemose]

Kommer jo litt an på hvor gammel barnet ditt er. Mine slet blant annet med dårlig samvittighet for den foreldren de ikke var hos. Vi snakket mye om hva jeg og pappan deres gjorde når barna var hos den andre foreldren, og vi satt med kalendere og visualiserte hvor de skulle være når, og snakket om hva som skulle skje. Barna mine var også veldig bekymret for jul og bursdager, ferier og andre spesielle dager, og det var viktig for dem at vi snakket om hva som skulle skje på disse dagene.

For barna mine var det viktig å skaffe seg oversikt samt bli trygg på at det ikke var synd på den foreldren som til enhver tid var alene. Jeg vet ikke hva barnet ditt sliter med, men jeg tror uansett det vil være lurt å snakke med barnet om planene framover, gjerne visualiser med en kalender, lag kryss, bruk ulik farge, osv. Også tror jeg det er lurt å ta initiativ til å snakke om det som er nytt og uvant, det er ikke sikkert barnet ditt har ord på det han/hun syns er vanskelig, men du kan hjelpe ham/henne med å sette ord på ting som kanskje er vanskelig ved situasjonen.

Også er det viktig å ikke si eller gjøre ting (også kroppsspråk!!) som setter den andre foreldren i et dårlig lys! Også må du huske på at det er en stor sorg for barnet ditt, det er naturlig å sørge når foreldrene skiller lag. Og det er fint å fortelle barna sine at det er ok å være lei seg og å ha mange rare tanker rundt det. Hvis kommunen du bor i arrangerer kurs for barn med to hjem, tror jeg det er kjempefint å delta på dette!

[Gjest charella]

Åhh ha skilte foreldre blir dessverre bare mer og mer vanlig. Husker jeg selv var misunnelig på de som hadde det, for de hadde feks først bursdag med moren, og så med faren. Mer gaver. Reiste oftere på ferier. Selv om dette kanskje ikke er helt realiteten

Barna ser at foreldrene er i et ulykkelig forhold. Da er det bedre å skille seg.

[makkapakka]

Det er tøft med barnet sine følelser i forbindelse med et samlivsbrudd. Min tok frem all aggresjon over meg, og jeg lot han. Jeg trodde han var så pass liten at det ikke ville være så vanskelig, men han forsto dette mer enn jeg trodde.

Det var tårer ved leggetid og mange spørsmål om hvorfor faren ikke var der lenger.

Det er vanskelig i barnehagen når det stortsett er mor som henter og leverer. Da blir det ekstrafest når far skal hente.

Når de andre barna forteller at foreldrene var med på begivenheter ser jeg min sønn prøver å bevare stoltheten med å si at han har iallefall en far.

Det er vanskelig når barna i barnehagen skal lage gaver til jul/påske osv. og de klarer ikke å gjøre forskjell på foreldrene og klarer ikke velge hvem skal få gaven.

Jeg trøstet og trøster fortsatt, det er vanskelig å forklare hvorfor to voksne fornuftige mennesker ikke kan bo sammen og være der for barnet i oppveksten. Min sønn håper fortsatt nå 3 år etter, hver gang vi som er foreldre er sammen noen dager for han, at vi skal bo sammen igjen. De rundene jeg har etter at faren er dratt er de vanskelige nå. Når to foreldre er så hyggelige når de er sammen hvorfor kan de da ikke bo sammen?

Jeg har på min side vært veldig tett med min sønn og har brukt veldig mye tid på trøst og nærhet og kos. Jeg er alltid hjemme etter jobb, og alltid med sønnen min i mine helger. Jeg har som mål å vise trygghet at mamma iallefall er der.

Du må bruke tid, og du må være den trygge og den sterke for barnet ditt. Det blir lettere etterhvert, men tårer fra barnet ved henting og levering til den andre forelderen det må du tåle å se i lang tid fremover. Du må støtte opp ved levering og jo gladere og roligere du er ved levering av barnet jo bedre har barnet det når det reiser til faren. Avogtil er det følelsene til foreldrene ved henting og levering som barnet ser..

Min har det veldig fint med faren og veldig trygt og godt med mor, likevel så er det følelser og tårer selv nå etter at vi har hatt rutinen i 3 år. Dette er også dagsformen som avgjøre, trøtt, sliten, osv..

Det var litt.. men jeg har innsett det at dette blir følelsesmessig tøft i flere år fremover, det er ikke bare når samlivsbruddet skjer..

[pialen]

Hei og takk for svar

Han er snart 10 år, og ja det er den "samvittigheten" når man ikke er hos den ene, som sliter * helt ut..

Jeg bruker MYE tid på å snakke med han og det virker som det går ganske ok når han er her... Men det er tøffere når han er hos sin far... Prøver å få faren til å snakke med han, noe jeg tror også faren gjør...

Vi skal sette oss ned i morgen her å sette opp på en kalender, vi har allerede lagt planen så det er bare å få det ned på kalenderen egentlig. Han vet også hvordan det er... Heldigvis har han en god venn som han er mye sammen med, det hjelper mye i hverdagen.

Det er også for det meste når han skal ned til sin far dette kommer... Han ringer meg og snakker med meg og savner meg osv osv... Jeg ringer så faren og han tar tak og snakker med sønnen da, da går det litt greiere.. Jeg klarer nok å avlede gutten litt mer, snakke mer med han og lede han litt bort

Vi har også snakket om bursdager og jul osv, og det er ok sånn nå i dag ihvertfall.. Det er det bytte som er vondest... dog flyttet faren ut for 1,5 uke siden så vi har kanskje ikke fått blitt så varme ennå da.. MEN LIKEVEL GJØR DET SÅ UTROLIG VONDT Å SE..

Er selv skilsmissebarn og mine foreldre snakker ikke sammen, så snakker jo om det også, og han ser jo vi er venner... Jeg prøver å vise han at jeg er god venn med faren, faren sliter nok kanskje litt mer, dog rart siden det var han som ville flytte fra meg.. Men tror nok han oppfører seg og ikke viser noe i forhold til meg da...

[pialen]

Ja sinne før jeg å, og det får han lov til å ta ut mot meg også... Tror ikke faren har fått så mye av det... Min sønn er jo snart 10 år, og tok det tøft, men likevel klart det ok den mnd han fikk vite det før faren flyttet ut. Han gledet seg litt, synes det var spennende osv, ville sove hos pappan den første natten osv... Men så kom det mer og mer at han har vondt når han er hos den ene for da vil han være hos den andre.. På meg virker det som han ikke klarer å slappe av når han er hos faren... dog sånn etterhvert men bruker masse energi på å roe seg... Når han er hos meg, snakker vi mye, jeg ser han tenker og jeg begynner å snakke med han om dette og da får vi det ut... Tror kanskje ikke pappan er så flink til dette for sønnen ringer meg...

Ja må vell regne med dette, det er jo bare 1,5 uke siden pappan flyttet ut... MEN DET GJØR SÅÅÅÅ VONDT....

Jeg prøver virkelig å holde meg, og smile og gi han masse kjærlighet når han starter sånn, det er jo når han skal til sin far dette er tøffest... som i ettermiddag her nå... Kjenner jeg er så sliten i hodet, men hjelpes hva er det, TENKER PÅ HAN og HAN SINE TANKER OG FØLELSER og det er så vondt...

Skulle ønske barnehage og skole begynte å tenke på sånt jeg, at når barnet skal lage noe til sine foreldre så MÅ de også tenke på at noen barn må lage to ting, ellers må de velge, og DET SYNES JEG IKKE DE SKAL MÅTTE GJØRE!!!

Jeg også er veldig tett på min sønn, og vil bruke min tid med han SAMMEN MED HAN!!

Ja de vil vell alltids ha et lite håp.... Jobber med han der også, at det kanskje aldri blir noe kjæresteforhold mellom oss, men at vi er gode venner, og det er jo bra.... Han ser den da... men aldri om jeg skal få noen ny kjæreste nei, og får pappan det så skal han aldri dit heller... hihi... Men det vil vell endre seg etter litt tid...

skal sjekke opp om det er noe rundt her i kommunen ja.. takk :-D

[Gjest mamma]

Hei! Jeg har selv en sønn som nettopp var fylt ti når faren flyttet ut. Det er 1 1/2 år siden. Han sliter fremdeles. Det her kan ta lang tid, og det er viktig at du holder en tett kommunikasjon med skolen. Mht. samvær er det kjempevanskelig. Han skal få være med på å bestemme selv, men står i en skvis mht. lojalitet, så det er ikke lett. La han bare få all den tiden han trenger. Ha lite forventninger til at han skal "oppføre seg", og gi han rom for å snakke når han trenger det. Sønnen min sov hos meg det første året. Jeg gikk mange runder med meg selv om det var lurt, men kom frem til at han trengte nærheten og tryggheten, så det var greit. Etter ett år trodde jeg ting hadde roet seg. Han virket fornøyd hos faren, skrøt av pappas nye kjæreste osv. Så sjokket var stort når skolen ringte og kalte oss inn til samtale. Det viste seg at han hadde snakket med en sosiallærer fordi lærerne var bekymret for han, og han hadde fortalt at han ikke likte pappas nye dame, at han ville bo hos mamma hele tiden, at pappa lovte så masse han ikke holdt osv... Han var rett og slett utslitt av å holde maska for å beskytte oss.

Så mitt råd til deg er å være rolig, gi han tid og være innstilt på at dette her vil gå opp og ned lenge før det roer seg. Og være tydelig på at dere ikke blir sammen igjen. For det håpet finnes i barna lenge.

Stor klem fra meg.

[Gjest Gjest]

Du sliter, det ser barnet. Har du ikke slitt slik med deg selv, hadde barnet da hatt det bedre?

Se om du kan ta det sammen, er ikke særlig pent å si til deg men livet er ikke lett.

[Eliisa]

Jeg tror det ligger noe i det at barnet ser at du sliter med dette.. Prøv å vær positiv og ha et godt humør. Fortell masse morsomme ting du har gjort mens barnet har vært borte (bare ikke FOR morsomme ting) og gjør det klart at du savner han - men at du håper at han koser seg med faren.

Endret 6. juli 2011 av Eliisa

[pialen]

Ja jeg er så enig i at det er bra han viser sine følelser og at han får snakket om det. Det er jeg veldig glad for, men tøft er det.

Tror ikke han ser jeg sliter faktisk, men jeg forstår hva dere mener! Jeg er ganske så sterk når han er til stede, og er veldig bestemt og klar over ting... Men ja det er tøft å se han har det vondt, og ja jeg viser jeg blir lei meg når han gråter... Men vi har en god samtale og kommer oss videre... Men når jeg da reiser fra han eller han reiser med faren, da kommer mine følelser frem.. jeg snakker postivt om at han skal til far og far støtter opp og hjelper til så godt han kan han også..

I dag har han vært innom meg og reist hjem til sin far med et smil om munnen og sagt vi sees i morgen mamma, så det er nok mest når han skal til reise fra meg og sove hos sin far, den første natten.. Han var jo trist i dag å, men han vet han skal til meg i morgen og jeg fikk klar beskjed om å hente han så fort jeg var ferdig på jobben!! Så det så.. hihi.. Vi hadde også en konkurranse hvor fort de syklet hjem og han ringte og hikstet at det klarte de og jeg tapte igjen.... :-D

Ja må se det "positive" i dette: at han viser følelser. For det gjør han, og han får lov til å bli sint og lei seg.. Heldigvis er det mest latter og glede

Når han er hos faren kan jeg sitte og tenke på hvor tøft dette er men når sønnen er hos meg KOSER vi oss, snakker om alt som han vil snakke om og nyter livet :-D

Tusen takk for deres meninger/råd/tips.. Hjelper å høre fra andre :-D

(ble et rotete svar ser jeg... men men...