Samliv og avlastning fra besteforeldre/familie

[Gjest Undrer meg]

Har sett meg litt rundt og lurer på hvilke par som holder sammen og hvilke som ikke kommer til å gjøre det. Ser en klar tendens til at de med mye avlastning og hjelp fra besteforeldre og annen familie kommer klart bedre ut av det enn de som ikke får det.

Hva er deres erfaringer? Hvordan kan man som par klare å holde sammen hvis man aldri/sjelden har avlastning?

[AnonymBruker]

Har sett meg litt rundt og lurer på hvilke par som holder sammen og hvilke som ikke kommer til å gjøre det. Ser en klar tendens til at de med mye avlastning og hjelp fra besteforeldre og annen familie kommer klart bedre ut av det enn de som ikke får det.

Hva er deres erfaringer? Hvordan kan man som par klare å holde sammen hvis man aldri/sjelden har avlastning?

Selvsagt kan par klare å holde sammen uten avlastning! Er man avhengig av foreldre/familie for å få forholdet til å fungere så burde man kanskje ikke få barn? Eventuelt ikke være i et forhold i utgangspunktet...

Mine foreldre fikk aldri avlastning for oss barna (fire stk). Likevel har de holdt sammen fra tenåringstid til pensjonistalder.

Søsteren min og hennes samboer har i alle år fått masse avlastning fra sine to døtre. Besteforeldre, tanter og onkler har stått i kø og nærmest kranglet om å få ha barna på besøk. Likevel gikk søsteren min og samboeren fra hverandre.

Jeg tror ikke det handler om hvor mye avlastning man får, selv om det selvsagt er kjekt. Men mange bor lang unna familien og får sjelden eller aldri avlastning, og klarer likevel å leve godt som kjærester i tillegg til å være foreldre. I noen år må de forsake romantiske restaurantmiddager, turer på byen og hotellovernattinger for to. Men så går det jo an å betale barnevakt når barna er litt større og man føler det er greit å overlate dem til "fremmede".

Uansett synes jeg det er en skummel vei man begir seg ut på om man begynner å tenke at familiens avlastning er med på å avgjøre om forholdet ryker eller varer. Da legger man plutselig en del av ansvaret for forholdet over på folk som ikke har noe som helst med det å gjøre.

[Redbull]

Godt svar!

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri lagt ansvaret for forholdet over på andre parter enn akkurat meg og samboeren, men jeg syns uten tvil at det er et stort pluss med avlastning. Nå har vi et funksjonshemmet barn og merker naturlig nok mer enn andre foreldre hvor mye hverdagen tærer på oss. Vi har sjelden barnevakt for "fornøyelsens skyld", det er oftest når vi skal noe. En lang periode var den eneste barnefrie tid vi hadde på vei til og fra bup. Det var tøft. Vi har absolutt holdt på å gå fra hverandre, men har heldigvis klart å holde sammen. Jeg syns det virker ganske logisk at det er lettere å holde sammen når man også får tid alene og kan vise hverandre full oppmerksomhet. Derimot er det selvsagt ikke av relevanse om avlastningen er i form av familie eller innleid barnevakt. Dermed er det heller ikke slik at familiens avlastning er det avgjørende, men barnefri i seg.

[Miss moneypenny]

Vi har sjeldent avlastning, og er slitne som bare det, men du verden som vi koser oss med veslejenta og har et kjempebra forhold. Har holdt sammen i mange år, og det tror jeg vi kommer til å fortsette med.

[Gjest Okusan]

Hva er deres erfaringer? Hvordan kan man som par klare å holde sammen hvis man aldri/sjelden har avlastning?

Hmmm, jeg skjønner ikke helt problemstillingen. Klart det er deilig å ha avlastning, men mulig du bør utdype hva som er hovedbelastningen på parforholdet ved manglende avlastning. Er det at man blir slitne, er det mangel på spontanitet, mangel på festing, tid til egne interesser hver for seg, mangel på privatliv (ok da, sex uten toåring i senga)? Slik jeg ser det kan alle disse problemene overvinnes, men kanskje ikke samtidig og kanskje ikke i løpet av de første månedene som foreldre...

For øvrig tror jeg de parene som lykkes i å holde sammen ofte er de som klarer å senke forventningene til samlivet akkurat i småbarnsfasen.

[AnonymBruker]

For øvrig tror jeg de parene som lykkes i å holde sammen ofte er de som klarer å senke forventningene til samlivet akkurat i småbarnsfasen.

Her tror jeg du er inne på noe viktig. Iblant vil det bli tørke i et parforhold. Man er slitne, har lite tid for seg selv og man har mer enn nok bare med å komme seg gjennom hverdagene. Slike perioder må man nesten regne med, og man må akseptere at livet ikke alltid er romantisk og herlig. Iblant er livet et slit. De som har forventninger om stadig romantikk og kun rosa følelser blir nok fort skuffet og demotivert. Senk heller skuldrene og aksepter de grå periodene som naturlige deler av livet. Så kommer det perioder igjen der man får litt mer overskudd og energi til å være romantisk anlagt kjæreste og plutselig blomstrer forelskelsen igjen.

Man må selvsagt ta vare på hverandre hele tida, behandle hverandre bra og med respekt. Men at livet er litt kjipt innimellom er faktisk helt naturlig.

[Gjest Ninab]

Har sett meg litt rundt og lurer på hvilke par som holder sammen og hvilke som ikke kommer til å gjøre det. Ser en klar tendens til at de med mye avlastning og hjelp fra besteforeldre og annen familie kommer klart bedre ut av det enn de som ikke får det.

Hva er deres erfaringer? Hvordan kan man som par klare å holde sammen hvis man aldri/sjelden har avlastning?

Vi har aldri avlastning, men klarer oss fint for det

På 1 år har vi kanskje 1 barnefri natt, hvis vi er SÆRS heldige.

En og annen kveld hvor vi kan være vekke ett par timer.

det er konsekvensen når man får barn, vi har ikke fått dem for å stue dem vekk... man får heller bytte på.

Men, når det er sagt, så kunne vi GODT hatt nytte av litt mer alene tid...det er ikke til å stikke under en stol.

Men det er mer for å kunne hvile ut begge to, fremfor å bytte på hele tiden.

Luksus