bare en hund

[Gjest daffy]

Hadde en gang en hund som levde sine 12-13år sammen med meg. Da han døde var det som om jeg mistet min bestevenn. Det som gjør meg sinna er folk som aldri har hatt hund de forstår ikke oss som virkelig ELSKER dyr. Fant et dikt som på en måte vel kansje kan få disse folka til å våkne og se at det er masse følelser med dyr.

"BARE" EN HUND

Jeg stryker over din gyldne pels,

men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket over,

øyner som ikke ser.

Ditt gyldne hjerte har sluttet å slå, aldri mer hoppe ,løpe eller gå.

Alt er slutt det er over nå.

Jeg legger mitt hode ned mot ditt,

og tårene drypper som blod,

Aldri mer skal det bli som før,

aldri mer oss to.

Som isende kulde inni meg,

kjenner jeg noe som dør i deg.

Jeg må reise meg,sier du.

Jeg går mot en dør,

der ute er livet som før.

Du kan ikke komme selv om du vil.

Skriket vil ut, men jeg lukker min munn,

hvem var det som sa "BARE EN HUND"???????

[Gjest India Gyllenhaal]

Jeg skjønner hvordan du har det daffy. To dager etter nyttårsaften 2001 måtte jeg ta med min hund til dyreklinikken for avlivning. Han var min følgesvenn helt fra jeg var liten og det tok nesten ett år før jeg helt kom over tapet.

Min store trøst var at han hadde ett godt liv, han var en fuglehund og fikk være med på fjellturer og jakt jevnlig helt fra han var liten. Han var en sunn, frisk, lykkelig og sterk hund helt til den siste mnd. da han ble veldig syk.

[Sheba]

Skjønner godt hva du mener. Jeg hadde det/har det på samme måte, bortsett fra i mitt tilfelle dreier det seg om en katt. Min egen elskede katt som har fulgt meg gjennom tykt og tynt i over 15 år. Han fikk den siste sprøyten 23.september i år. Og det var jævlig, helt ubeskrivelig jævlig.

Har skaffet oss en kattunge nå, han er en flott fyr, men savnet av gamlepusen er ikke forsvunnet fordet. Skulle gitt hva som helst for å få han tilbake igjen, frisk og sprek. Ikke sånn som han var de siste månedene av sitt liv....

[Livets datter]

Dyr er alltid et fullverdig familiemedlem.

De som ikke sørger over dyrene sine, burde i utgangspunktet aldri hatt dyr!

[Linsi]

Uff, jeg husker enda hvordan det var da foreldrene avlivet hunden vår. Jeg var 15 år, og gråt og gråt. Jeg visste ikke at han skulle avlives, og de kom hjem med kun halsbåndet hans.

Jeg tenker mye over den dagen jeg må ta turen til dyrlegen med hundene og katten min. Hvordan jeg i all verden skal klare og gjennomføre det i det hele tatt. Gråter faktisk bare ved tanken.

Har forresten en venninne som jobber på en dyreklinikk. Hun forteller som folk som leverer hunden eller katten sin til avlivning, som om de skal kvitte seg med et gammelt møbel eller noe. "det er jo bare ei bikkje" sier dem. Skjønner ikke sånt jeg.

[Gjest Kira]

Vet ... var det samme med hunden min også. Hadde den riktig nok i "bare" 6 måneder, men allikevel. Var helt ifra meg da jeg måtte avlive henne. Folk som fikk vite det sa bare at det var da "bare en hund".

[Imax]

Gruer meg skikkelig til jeg må oppleve det, men jeg håper det er lenge, lenge til! Men jeg kjenner følelsen, den tok skikkelig fatt i meg da hunden min ble påkjørt og forsvant. Heldigvis kom han tilbake og alt var ok...

Men jeg får tårer i øynene av diktet jeg! Jeg har hørt folk som sier at de ikke vil ha dyr fordi de lever kortere enn oss, men det kan jeg ikke begripe. Min hund gir meg sååå mye tilbake, at det at de dør før oss får man bare takle. Og jeg vet det at når hunden min dør, så er jeg rett ut for å kjøpe en ny. Ikke som en erstatning, og ikke fordi jeg ikke kommer til å sørge, men fordi jeg vet at med hund så er livet bedre og det er lettere å takle problemer og sorger.

Når folk ikke skjønner hva et kjæledyr betyr for deg er det fordi de ikke selv har dyr (eller ikke burde ha det). Hunden er et likeverdig familiemedlem (som savnes når han ikke er der). Basta bom.