Må man automatisk like barn

[AnonymBruker]

Ok, jeg synes dette er veldig vanskelig.

Jeg klarer bare ikke like min niese! Nå skal det sies at jeg generelt ikke er spesielt glad i små barn, men jeg har ekstra aversjon akkurat der. Hun er bortskjemt og utrolig sutrete, og selv om jeg vet at det ikke er hennes feil men heller foreldrene som tydeligvis ikke er særlig flinke til å sette grenser, så er jeg sjeleglad hver gang vi har vært på/fått besøk når det er over....

Jeg føler meg kjempeslem, men klarer bare ikke få frem noen glede over å være sammen med dette barnet. Kanskje det blir bedre når hun blir større (tre år nå)?

Usj, er jeg helt unormal eller finnes det andre som har det slik??

[Gjest MrsTux]

Nei, jeg mener at man ikke er nødt til å like barn selv om de tilhører familien. (Men man vil kanskje prøve litt hardere?) Tror du er helt normal

[AnonymBruker]

Nei, jeg mener at man ikke er nødt til å like barn selv om de tilhører familien. (Men man vil kanskje prøve litt hardere?) Tror du er helt normal

Takk, det er bra å høre at det det er noen som synes det er normalt!

Jeg har blitt bedt om å være barnevakt en helg, og ville heller svømt rundt i ett basseng med sultne piraya.

[AnonymBruker]

Nei man må ikke like barn selv om de er i familien og du er ikke unormal

[AnonymBruker]

Nei, man liker ikke automatisk alle barn. Men et aldri så lite tips fra en lærer: i det øyeblikket jeg oppdager en elev jeg synes det er vanskelig å svelge, så setter jeg fokus på å finne ting ved eleven som gjør at jeg liker det. Jeg har som mål å ikke mislike enkelte barn, men jammmen meg er det hard jobbing for en del av de er faktisk rimelig vanskelige å like.

[AnonymBruker]

Få liker å ha bortskjemte barn på besøk :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Nei, man må jo ikke det. Men har du mulighet for å snakke med foreldrene til barnet om at det trenger mer grensesetting? Jeg har en niese - og henne var jeg glad i fra dagen hun ble født Hun har heldigvis utviklet seg til en både smart, søt og morsom jente på 4 år, så det er fortsatt ekstremt lett å være glad i henne. Andre barn bryr jeg meg veldig lite om, selv om jeg blir glad i venners barn o.l om jeg blir kjent med dem.

[Aftensol]

Nei, det synes jeg ikke... Men det kan hende at det er fordi jeg sliter med det samme selv

Men som flere sier over, så prøver jeg intenst å fokusere på de gode tingene ved h*n... Er vi hos besteforeldrene så er ting helt greit, men er h*n hjemme hos oss eller hos foreldrene er det visstnok frie tøyler til å gjøre hva som helst.. Har ikke noe å si om vi sier i fra når de er her heller...

[Ego]

Slik jeg ser det er man ikke nødt til å like noen bare fordi de er familie. At noen er din mor/far/søster/bror/tante eller hva det nå måtte være, er for meg ikke i seg selv noen grunn til at man skal like dem.

Jeg liker heller ikke barn, men er iallfall såpass heldig at de barna vi har i slekta er både høflige, hjelpsomme og generelt enkle å ha med og gjøre. Det gjør at jeg lettere kan bruke tid sammen med dem, men det betyr ikke at jeg føler noen spesiell tilknytning til dem.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg med enkelte barn. Da er det verst med venner sine barn. Min niese har jeg kjent fra hun var født og elsker henne. Hun kan være sutrete og skikkelig drittunge noen ganger, men jeg tar henne som min egen selv om foreldrene er der.

Sånn må det bare være. Begynner hun å være vanskelig med meg snakker jeg til henne og etter noen minutter med sure miner er hun blid som en sol igjen. Hun vet veldig godt at jeg ikke gidder sånn oppførsel så hun er litt greiere med meg enn med foreldrene Tanter har nok noen fordeler der med at de både kan finne på kule ting og trekke seg tilbake når det er nok. Dårlig oppførsel og tante gidder ikke det kule. Det vet hun!!!

[AnonymBruker]

Nei, man liker ikke automatisk alle barn. Men et aldri så lite tips fra en lærer: i det øyeblikket jeg oppdager en elev jeg synes det er vanskelig å svelge, så setter jeg fokus på å finne ting ved eleven som gjør at jeg liker det. Jeg har som mål å ikke mislike enkelte barn, men jammmen meg er det hard jobbing for en del av de er faktisk rimelig vanskelige å like.

TS. Jeg prøver å fokusere på de sidene ved barnet som er positive, men selv om jeg klarer å være blid når barnet er rundt meg er det ikke så lett å glede seg over samværet når en må anstrenge seg for å like noen. Dessverre.

Nei, det synes jeg ikke... Men det kan hende at det er fordi jeg sliter med det samme selv

Men som flere sier over, så prøver jeg intenst å fokusere på de gode tingene ved h*n... Er vi hos besteforeldrene så er ting helt greit, men er h*n hjemme hos oss eller hos foreldrene er det visstnok frie tøyler til å gjøre hva som helst.. Har ikke noe å si om vi sier i fra når de er her heller...

Jeg strever også en god del med foreldrenes grensesetting. Barnets mor tror det er usunt for barnet å gråte, vesla har forstått dette og tuter som en tåkelur hver gang hun hører ordet nei. Mora pleier som regel å gi etter ganske raskt for å stagge gråten.

Når barnet er hjemme hos meg og samboer eller jeg er barnevakt er det med andre ord et helvetes styr for hele tiden å prøve å avlede barnet fra ting hun ikke får lov til.(en trassig 2-3 åring som aldri har fått nei? Må jo bare bli moro det!) Blir det tårer likevel er jeg nemlig ikke populær hos barnets foreldre etterpå...

Det virker rimelig bra som prevensjon her i heimen å sitte barnevakt for niesen min!

[Rosalie]

Eg er heller ikkje særskild glad i ungar, og å skulle passe ungar under 12 år ei heil helg høyrest ut som eit grusomt mareritt.

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn i forhold til min niese....hun er utrolig bortskjemt, med så og si null grensesetting! Og det lille av grensesetting foreldrene prøver seg på er forferdelig inkonsekvent der de kapitulerer til slutt for at ungen ikke skal gråte. Jenta er 8.....og har bare blitt verre og verre. Hun får skikkelige raserianfall der hun f.eks kan ligge på gulvet og vræle i butikken pga hun ikke får klatre inn i melkehyllene....

Når hun er hjemme hos meg så er hun faktisk relativt grei (så lenge foreldrene ikke er her). Men jeg har hatt noen runder med henne selv...ala mitt hjem, mine regler...på lik linje med mine barn. Jeg er av alle ting favoritt-tanta hennes, selv om jeg er en av de få som grensesetter. Foreldrene har hintet om jeg kan ha henne ei hel helg, men det sier jeg nei til. SÅ lenge de ikke har leggerutiner på henne så orker jeg ikke. Hun kan fint være våken til kl 23 på en skoledag, og senere på helg. Mine barn legger seg i mere normal tid og jeg orker ikke ha en 8åring slengende og masende rundt meg de få timene før jeg legger meg.

Men jeg merker godt at jeg har litt problemer med henne kontra andre tantebarn, må jobbe med meg selv. Det er jo ikke jenta sin feil at hun har blitt som hun har blitt, men likevel så mener jeg at en 8åring bør vite og forstå bedre. Det skal iallefall være mulig å snakke henne litt til fornuft. Selve personligheten hennes er vanvittig temperamentsfull, sta og egen. Og en klask utspekulerthet... Bl.a så sliter lærerne med at hun blånekter å gjøre skolearbeid, fordi hun er oppdratt til at ingen skal fortelle henne hva hun skal gjøre...

Så håper for ts sin niese at foreldrene tar grep snart så hun ikke ender opp som min niese...