Helvetes karriere jag...(Et lite oppgitt sukk)

[Felicia]

Jeg har alltid, siden jeg var veldig liten, visst at jeg skulle "gjøre karriere". Det har aldri kunnet falle meg inn å være hjemmeværende, eller jobbe i et yrke som ikke satte krav til utdanning og prestasjon. Har alltid sett meg selv i et yrke der jeg får "brukt hodet" og som også hadde et visst preg av status og god lønn. Har aldri kunnet se meg selv jobbe i kassa på Rimi eller med rengjøring o.l. Misforstå meg rett nå, jeg ser ikke ned på de som har valg slike yrker, jeg har bare alltid ønsket meg større utfordringer enn det.

Så sitter jeg her da, jeg har en super jobb i en liten "up and coming" bedrift. Jobben min er utfordrende, variert og spennende. God lønn, gode kollegaer og gode arbeidsforhold.

Jeg har i tillegg til allt dette fått:

*Ansvar

*Lange arbeidsdager

*Hodet fullt av jobbtanker

*En mailboks som aldri blir tom

*Vond rygg

*Bekymringsrynker

*En samboer som lurer på når vi skal få tid sammen

*Venninner som lurer på om jeg husker dem

*Et lite fadderbarn jeg har sett én gang siden dåpen i august

*En ubeskrivelig trang til å sove

...og akkurat nå skulle jeg ønske at jeg levde som lykkelig konemor på midten av 50-tallet. Eller tidligere. Villig til å bytte stemmerett og selvråderett mot et liv der jeg ikke trenger å ta flere avgjørelser.

[Gjest Malena]

Du må jo sette deg ned å tenke over hva du egentlig ønsker av livet ditt - hva som skal prioriteres. Jeg for min del har en interessant, selvstendig og godt betalt jobb - men jobben er ikke livet mitt. Livet mitt er det som er utenom jobben... Det går an å sette på bremsen litt - det er ingen som takker deg når du ligger der og ikke klarer mer - tenk litt over det.

[Catzy]

På tide å stoppe opp og grunne litt på ordet "utbrenthet"?

Jeg skjønner at i en up and coming bedrift, så føler man at man skal stå på for at alt skal gå bedre, og at man skal få mer tid senere. Jeg tror egentlig ikke det holder vann. Jeg tror at man jobber 80 timer i uka i flere år, før man enten går konkurs eller går i bakken. Da er det kanskje litt bortkastet.

Har du mulighet til å redusere arbeidstiden? Ansette noen på deltid, hvis dere ikke har råd til en hel stilling? Ikke spre dere over alt helt enda?

Det er litt synd hvis jobben din kommer foran alt det sosiale. Du bør kanskje høre litt mer på samboeren din? Men det har du sikkert dårlig samvittighet for allerede...

Catzy

[Felicia]

På tide å stoppe opp og grunne litt på ordet "utbrenthet"?

Jeg skjønner at i en up and coming bedrift, så føler man at man skal stå på for at alt skal gå bedre, og at man skal få mer tid senere. Jeg tror egentlig ikke det holder vann. Jeg tror at man jobber 80 timer i uka i flere år, før man enten går konkurs eller går i bakken. Da er det kanskje litt bortkastet.

Fornuft i både det du og Malena skriver og jeg vet jo alt dette selv.

Men det er ikke enkelt når jeg har vært igjennom én konkurs allerede (Oj, for en dåttkom boble som brast) og vet at dersom jeg mister jobben igjen så er det ikke lett å fine en ny slik markedet er nå

Innad i bedriften snakker er vi blitt mer og mer obs på at vi jobber alt formye og holder på å utarbeide en løsning på det. Så jeg er egentlig ikke bekymret for fremtiden - vi er da smarte mennesker!

Intill videre så følte jeg bare for å komme med et realt hjertesukk, for det toppet seg litt i for meg i dag.

[OppNed]

Kjent følelse, det, Felicia.

Jeg beklager vel å måtte innrømme at jeg er hva man kan kalle en jobbnarkoman. Og dynamikken i dette er så...vanskelig å sette ord på! Det er så lett å si at du må prioritere, stake ut veier, velge, ta et standpunkt...Har selv to barn som jeg elsker over alt på jord. Men kjenner denne driven, dette ønsket om å leve ut det jeg kan, men vil så gjerne greie alt slik at det blir riktig for oss alle.

Enkelte dager er sånn. Du kan kjenne det, du kan kjenne at nakken er en eneste stor muskelknute, tankene svirrer, telefonen kimer på kveldstid, du greier ikke hekte deg av jobbmailen. Og alt du har lyst til, der og da, er å ta på løpeskoene, løpe, løpe, løpe. Rømme. Det blir for mye.

Og samtidig med denne desperasjonen, så kjenner du denne strikken inni deg, som drar deg mot jobben, som honker deg inn. Du *vet* du har noe der å gjøre, du *vet* at jobben er en så stor del av deg at dette ønsket om å rømme bare blir en bisarr virkelighetsflukt.

Valget er ikke så enkelt bestandig. Det avhenger av hvilken jobb du har, det avhenger av hvilket engasjement du har. Hvilke fremstidmuligheter du ser for deg, om du kan leve av dette, økonomisk, om det gir deg kick's, om det gir deg gleder. Og en følelse av at du virkelig får brukt deg selv...

Jeg skjønner deg så godt. Dette er så ambivalent. En kveld kan du være så langt nede at du føler for å legge hodet under puta og starte et nytt liv. Og så kan du få en mail, en telefon, en feedback, et resultat...som gir deg denne oppløftende stemningen, denne gode følelsen av at du er nyttig, du utgjør en forskjell...

Jeg forstår deg! Enkelt og greit! Og jeg synes du skal komme med hjertesukkene dine. Det hjelper, av og til, å la hjertet sukke litt.

[Felicia]

Jeg ble nesten litt glad i deg nå jeg Maiken. Sjelden har jeg lest en så god beskrivelse av hvordan jeg føler det m.h.t jobben min. Godt å se noen sette ord på det som jeg ikke klarer.

En utrolig god trøst å vite at det er andre der ute som vet på en prikk hvordan jeg har det og føler det på samme måten. :D