Lurer på om dette kan gi meg noen andre muligheter enn "bare" BHG?

[Coby23]

Jeg er 23 år og var ferdig utdannet som førskolelærer i Kristiansand nå i juni.

Høsten 2012 er det snakk om at de skal starte opp med årsstudium i psykologi ved UiA, noe jeg synes virker veldig interessant.

Situasjonen min er slik at jeg per nå (og sikkert i en god stund fremover) ikke ønsker å jobbe i barnehage/barneskole av ulike personlige og familiære årsaker. "Problemet" for min del ligger i det glade, fantastiske og totalt bekymringsløse hos barna i barnehagen, og jeg kunne derfor tenke meg å gå en retning hvor jeg kanskje kan få muligheten til å arbeide med de barna som nødvendigvis ikke er så heldig stilt. Og derav kom jeg inn på tanken om årsstudiumet i psykologi.

Spørsmålet er bare om det er noe jeg koker sammen oppi hodet mitt, at det kan være en god idé og gi meg flere muligheter, eller om det faktisk kan åpne noen uante dører som jeg ikke vet om akkurat nå? Er det noen som har noen innspill å komme med?

Noen som vet om noe kombinasjonen av de to tingene kan legge til rette for å kunne jobbe med, eller iallfall åpne muligheten for?

Kom gjerne med alt dere tenker - jeg er fullstendig rådvill selv...!

[Kajal]

Et årsstudium i psykologi vil ikke kunne gi deg den nødvendig kompetanse som trengs for å jobbe med vanskeligstilte barn, dessverre. Det vil du få hvis du går videre på profesjonsstudiet i psykologi (men det er jo et langt studie), eller kanskje ser på studier som barnevernspedagog eller sosionom?

Edt: Fant dette, kan det være noe for deg?

Endret 3. juli 2011 av Kajal

[Coby23]

Tusen takk for svar

Jeg tenker ikke nødvendigvis en egen yrkesretning eller profesjon i den forstand, at det er det som må være muligheten. Men jeg tenker f.eks på rådgivning i barne- og ungdomsarbeid, eller noe i "den duren". Jeg vet nemlig ikke helt selv hva jeg tenker på

Jeg er vel bare ute etter alt som kan komme av innspill og tanker om det

Men det var ikke dumt det du sendte meg, psykososialt arbeid med barn. Det kinkige der er jo at de krever yrkeserfaring (2 år såvidt jeg kan se) + yrkespraksis i minst 50% stilling underveis i studiet. Men det er jo absolutt en mulighet, og noe å ha i bakhodet. Så tusen takk :)

[Gjesten]

Jeg tror nok ikke du vil få noe videre kompetanse av det årsstudiet, nei, det er jo egentlig ment som et forberedende kurs til profesjon i psykologi, og det gir ikke så mye isolert sett. Hvis du vil jobbe med vanskeligstilte barn, bør du kanskje vurdere å studere spesialpedagogikk?

[AnonymBruker]

Det er nok å ta tak i barnehager for å si det slik, mange som krever ekstra der og.

Du virker noe uerfaren, tror det vil være lurt for deg å jobbe noen år.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok ikke du vil få noe videre kompetanse av det årsstudiet, nei, det er jo egentlig ment som et forberedende kurs til profesjon i psykologi, og det gir ikke så mye isolert sett. Hvis du vil jobbe med vanskeligstilte barn, bør du kanskje vurdere å studere spesialpedagogikk?

Hei, jeg jobber som førskolelærer og har en del kurs og videre utdannelse, har også ansvar for barn med spesielle behov.

Lurer på hvorfor de skal oppfattes som vanskelighetstilte? de fleste barn jeg kjenner og mennesker har alle "noe", ser jeg på de med fordommer vil jo det uansett bremse vekst, så hvorfor ?

[Coby23]

Takker for svar, alle sammen!

Jeg mener vel egentlig at jeg ikke ønsker å jobbe i barnehage, uavhengig av om det er med barn med spesielle behov (kompetanseavd) eller hva det skulle være. Det er barnehagen, med alt hva en barnehage innholder, som per nå er avskrekkende for meg.

Jeg prøver å tenke utover det å jobbe i barnehage..da det er der problemet for meg ligger.. :/

Uerfaren? Jeg er vel så uerfaren som de fleste andre førskolelærerstudenter er, etter 3 års studie m/20 ukers praksis Det har da ikke hindret mine medstudenter eller andre studenter rundt om i landet å få seg jobb rett etter endt utdanning

Dog, jeg har jobbet ett år som vikar i barnehage fra før jeg påbegynte utdanningen, så det er forhåpentligvis ikke erfaringen det skal stå å falle på når det kommer til mine valg videre..

[Kajal]

Hei, jeg jobber som førskolelærer og har en del kurs og videre utdannelse, har også ansvar for barn med spesielle behov.

Lurer på hvorfor de skal oppfattes som vanskelighetstilte? de fleste barn jeg kjenner og mennesker har alle "noe", ser jeg på de med fordommer vil jo det uansett bremse vekst, så hvorfor ?

Alle har noe, men noen har jo mer enn andre. Disse trenger gjerne ekstra hjelp, veiledning og tilrettelegging. Jeg tolket TS som at han kunne tenke seg å jobbe med barn og unge som sliter med noe ekstra. Vanskeligstilte er bare et ord for å beskrive deres situasjon. Det sier jo ikke nødvendigvis noe om fremtiden deres, men beskriver at de på en eller annen måte er i en vanskelig situasjon. Selvfølgelig skal man ikke se på disse barna med fordommer, men man må jo likevel anerkjenne hvilke problemer de sliter med for å hjelpe dem komme videre. Tror du tolker ordvalget mitt litt mer negativt enn det som er ment fra min side

TS: Hvis det å jobbe i stor barnehage virker avskrekkende, kanskje du kan se etter jobb som hjelpelærer ved en skole? Altså en som hjelper barn/unge med behov for spesiell assistanse i undervisningen. Da blir det mer fordypning i ett enkelt tilfelle heller enn en stor barnehage med mange detaljer. Høres det ut som noe for deg?

Endret 3. juli 2011 av Kajal

[AnonymBruker]

Takker for svar, alle sammen!

Jeg mener vel egentlig at jeg ikke ønsker å jobbe i barnehage, uavhengig av om det er med barn med spesielle behov (kompetanseavd) eller hva det skulle være. Det er barnehagen, med alt hva en barnehage innholder, som per nå er avskrekkende for meg.

Jeg prøver å tenke utover det å jobbe i barnehage..da det er der problemet for meg ligger.. :/

Uerfaren? Jeg er vel så uerfaren som de fleste andre førskolelærerstudenter er, etter 3 års studie m/20 ukers praksis Det har da ikke hindret mine medstudenter eller andre studenter rundt om i landet å få seg jobb rett etter endt utdanning

Dog, jeg har jobbet ett år som vikar i barnehage fra før jeg påbegynte utdanningen, så det er forhåpentligvis ikke erfaringen det skal stå å falle på når det kommer til mine valg videre..

Neivel, så du utdanner deg til førskolelærer-vil jobbe med vanskeligstillte barn, ev ta videre psykologi? videre sier du at "barnehagen og alt den innebærer virker avskrekkende"...

Hvorfor vil du ta psykologi hvis en bh virker avskrekkende? er det den dårlige lønnen? at staten stadig setter større krav til oss, all nebemanningen eller sparetiltakene som går ut over tilbudet?

Jeg forstår ikke helt hva du vil hi, bare derfor jeg spør.

[Coby23]

Ja, det er jamen ikke umulig.. Den må jeg tenke litt på, kjenner jeg Takk for innspillet!

Ellers tenker jeg som sagt litt i rådgiver/konsulent/terapeut-banen...uten at jeg tenker noe mer spesifikt enn som så, da jeg har liten erfaring og kjennskap til området.

Tenker bare at hvis det er mulig å bruke utdannelsen som jeg allerede har, til noe positivt i en av disse retningene som jeg ser for meg her, så er jo ingenting bedre. Men jeg har som sagt liten kunnskap på disse områdene, så jeg vet ikke hva som er realistisk og mulig, og hva som ikke er det. Om den ikke rent konkret kan brukes i denne sammenheng, så iallfall telle som positivt og en pluss kanskje?

PS: Jeg er jente Ser at brukernavnet (som er navnet på hunden min) kan villede litt

[Coby23]

AB:

Jeg forstår at du kanskje stiller deg litt kritisk til det hele, og jeg burde sikkert bare forklart nærmere med en gang.

Dog, jeg forventer ikke at alle skal forstå meg utifra det heller.

Jeg mistet min 4 år gamle fetter (han var som en lillebror..) til kreften for 1 år siden. Han var syk i 2 år og 3 mnd - med andre ord store deler av mitt studieforløp.

Noe som tilsier at jeg gjennomlevde redselen og bekymringen rundt operasjoner, cellegiftkurer, kontroller, etc, i flere av praksisperiodene mine. Dette har ført til en ubehagelig og lei assosiasjon til barnehage generelt, i tillegg til det faktum (enn hvor fælt det måtte høres ut) at jeg har vondt for å være rundt glade, lykkelige og bekymringsløse barn i 2-5 års alderen...spesielt da i barnehagesettingen. Som flere her har nevnt vil jo da arbeid på en kompetanseavdeling kanskje være aktuelt, men da vil jeg likevel "slite" med det å forholde meg til en barnehagehverdag..

For å gjøre kort prosess; å jobbe i barnehage er per dags dato helt uaktuelt. Forhåpentligvis vil det ikke alltid være slik, herregud jeg håper inderlig ikke det.. Men per nå er det altså det.

[Kajal]

Nå skjønner jeg bedre Men, og dette vet du sikkert innerst inne selv, den eneste måten å komme over denne dårlige assosiasjonen til barnehager på er jo å utfordre den. Og jeg vet det ikke er lett. I tillegg vil det hjelpe å ta tiden til hjelp, selvsagt. Men nå har det jo gått ett år. Har du tenkt på å få profesjonell hjelp til å utfordre aversjonen du føler for barnehagesettingen? Det er ofte lettere når man ikke må komme over slikt alene.

[Coby23]

Ja, jeg er klar over det. Innerst inne, som du sier.

Men det er fortsatt såpass sårt og ferskt for meg - jeg har nettopp nå (den siste måneden) begynt å få hjelp til å bearbeide og komme i gang med en "skikkelig og ordentlig" sorgprosess i denne sammenheng, da jeg frem til nå bare har utsatt det hele fordi det fungerte jo så sabla greit...helt frem til jeg møtte veggen for en liten stund tilbake.

Dette i kombinasjon med at jeg aldri har "brent" for førskolelæreryrket, gjør at jeg ikke orker eller ønsker per nå å ta tak disse tingene. Jeg ønsker meg bort fra barnehage, samtidig som jeg gjerne kunne tenke meg å gjøre noe som kan brukes sammen med den utdannelsen jeg har brukt 3 år av livet mitt på.

Ellers er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg kanskje bare må innse fakta og finne en annen retning å gå. Så kanskje jeg kunne tenke meg å jobbe i barnehage e.l. etterhvert, når jeg har fått noen år i arbeidslivet og fått de såre tingene på en litt større avstand. Jeg vet iallfall at jeg per nå ikke vil eller bør utfordre de tingene noe særlig, da jeg er såpass "skjør" som jeg er akkurat nå..

Men takk for gode innspill, Kajal Du er god!

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg hi, likevel er det ikke det samme å jobbe vikariater i barnehager og ha en fast jobb som ped,leder sammen med gode kollegaer:)

Lykke til:)

[Coby23]

Nei, klart det ikke er det samme. Men jeg er ikke motivert eller riktig innstilt til å jobbe i barnehage nå uansett, så det vil bare være dumt å bruke tid og krefter på det. Jeg har for mange andre ting å ta tak i vedr dette, som er viktigere for meg sett i et helseperspektiv, at det ang barnehage får komme når det evt kommer.

Men takk for omtanke og hyggelige ord :)

[Kajal]

Så kanskje jeg kunne tenke meg å jobbe i barnehage e.l. etterhvert, når jeg har fått noen år i arbeidslivet og fått de såre tingene på en litt større avstand. Jeg vet iallfall at jeg per nå ikke vil eller bør utfordre de tingene noe særlig, da jeg er såpass "skjør" som jeg er akkurat nå..

Det skjønner jeg veldig godt. Men er glad du har begynt å ta tak i tingene!

Siden det ser ut til at barnehage er det vanskeligste for deg, kan du jo se på noe på barneskolen heller? Som hjelpelærer eller SFO f.eks. Eller hva med boliger og instutisjoner for barn med psykisk og/eller fysisk funksjonshemming? Kanskje barnevernet eller boliger for barnevernsbarn?

[AnonymBruker]

Hvis barnehagebarn blir for tøft anbefaler jeg overhode ikke barnevern.

Det er en grunn til det, krever mye mye mer av deg enn en barnehagehverdag.

[Coby23]

Hvis barnehagebarn blir for tøft anbefaler jeg overhode ikke barnevern.

Det er en grunn til det, krever mye mye mer av deg enn en barnehagehverdag.

Jeg tenker ikke på barnehagehverdagen i seg selv som spesielt tøff. Joda, en blir ør i hodet og det tar på, men sånn er det jo bare. Tenker på barnehagehverdagen slik den oppleves for meg, med mine assosiasjoner til det. Ikke minst spiller det inn det faktum at min lille kjære aldri fikk gå noe særlig i barnehage (2 mnd tilsammen), og det er vondt å tenke på. Det er bare for mye sårt forbundet med barnehage for meg akkurat nå, dessverre.. Og da vil det blir en for tøff hverdag for meg, en for stor belastning, er jeg redd.

Men takk for innspill, likevel

Kajal: du gir meg som alltids litt å tenke på - tusen takk

[Coby23]

Nå har jeg tenkt litt.. Hva hvis jeg tar en bachelor i psykologi, slik at jeg da har bachelor både i psykologi og som førskolelærer. Tror dere det vil "føre noe godt" med seg?

Familiekontoret, barnevern, NAV - kan det være aktuelle muligheter da kanskje?

Evt andre dører som kan åpnes ved å gå den veien? Noen som har peiling eller noen tanker?