Hvor viktig er egentlig besteforeldre? (svigermor)

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er hvor viktig besteforeldre er? Når man leser forum så virker det som at de er nesten viktigere enn foreldrene.

I mitt tilfelle så kan ikke jeg fordra svigermor. Hun er en heks og ja jeg er sikkert svigerdatteren fra helvete også. Jeg stopper henne ikke fra å se sitt barnebarn, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne det, fordi det ender alltid opp til at mannen min og jeg krangler før og etter at de har vært hos oss. Det tærer på forholdet. Og vil tro at det ikke er bra for barnet heller. Så er det da bedre at vi som foreldre gjør det slutt og går fra hverandre eller at barnet beholder en skrullete bestemor. Vi har det bra bortsett fra kranglingen om svigermor, men hun er som en never ending story, hun dukker opp igjen og igjen!

I framtiden så kan det bli en løsning at mannen min drar med barnet til dem alene, men foreløpig har ikke mannen min ønsket det heller, fordi han blir sliten av moren sin han også. Mannen har faktisk prøvd å prate med henne, men det trenger ikke gjennom. Hun bare ignorerer det han sier og kjører sitt eget løp.

Eksempler på hvorfor jeg ikke kan fordra damen: helt siden starten av forholdet har hun nesten oversett meg og bare vært opptatt av sønnen sin. Han er i begynnelsen av 40 årene altså.

Hun har ikke villet ha meg med på familiesammenkomster før vi fikk barn

Hos oss løfter hun ikke en finger, men hjemme hos seg dikterer hun og detaljestyrer meg, bytter ut bestikk og boller som jeg har satt på bordet etc.

Og det er bare noen av tingene. Og grunnen til at jeg sikkert har blitt svigerdatteren fra helvete at jeg ikke finner meg i det lenger. Prøver å holde meg unna når de er på besøk, orker ikke å feriere med dem osv.

Så hvor viktig er det da at bestemoren er en del av barnets liv når hun forsurer familien min?

[la Flaca]

Så hvor viktig er det da at bestemoren er en del av barnets liv når hun forsurer familien min?

Er det ikke bare deg hun forsurer da? Hun er ok mot barnet ditt eller?

Det er jo bare når barna er små at man MÅ være til stede når de skal tilbringe tid med besteforeldre. Etter hvert blir det som regel bare en og annen middag, og henting og bringing til overnatting osv. Såpass kan du vel holde ut?

Alle mennesker i barnets liv som gir det kjærlighet er selvfølgelig uendelig mye verdt. Det gjør at ihvertfall jeg ser gjennom fingrene med mye, og gidder virkelig ikke bruke livet på å irritere meg over folk.

[AnonymBruker]

Dere må da ikke reise på ferie med dem??!!! Trodde folk reiste uten foreldre på ferie når de ble voksne jeg.

La mannen din reise alene dit fremover. Om hun spør hvor du er så kan han bare si sannheten. Går dere ikke sammen så gjør dere ikke det og da er det vel bedre at dere begge slipper.

[AnonymBruker]

Barn klarer seg helt fint uten besteforeldre hvis de av forskjelige grunner må, men hvis det er sånn at bestemor er i nærheten men ikke får lov til å ha kontakt med barnebarnet så vil nok barnet kjenne på den sårheten når det blir eldre. Du vil antakelig få et forklaringsproblem på et tidspunkt når barnet lurer på hvorfor h*n ikke får treffe bestemor. Og jeg kan nesten love deg at barnet vil stille seg uforstående til at det ikke har fått ha kontakt med bestemor pga boller og bestikk.

Ut fra slik du beskriver din svigermor så høres hun irriterende ut, men jeg tror du må ha utelatt de tingene som gjør henne til en heks...?

I din situasjon synes jeg du har to valg:

1: Bite tennene sammen de få timene dere tilbringer sammen. (Siden det virker som at det ikke har noen hensikt å snakke med verken henne eller mannen din)

2: La mann og barn treffe mor/bestemor når de vil, men selv finne på en unnskyldning om at du må handle/besøke venninner/gå på trening osv så ofte som mulig sånn at du får pause fra svigermor.

Og mens tida går så kan du prøve å endre dine egne holdninger og tanker rundt svigermor. Jeg skjønner at det kan virke urettferdig fordi det er hun som er vrien, men du kan ikke forandre henne, den eneste du kan forandre er deg selv. Og så lenge hun ikke er direkte slem med verken deg, barnet eller mannen så synes jeg du faktisk skylder dem alle å holde ut. Familie er forpliktende.

[AnonymBruker]

Du kan jo leve etter ditt barn - dine regler.

Enten hører hun etter, etter så kutter dere henne ut. Tror at en bestemor vil gjøre litt for å få lov ¨å ta del i barnebarnets hverdager og da blir kanskje problemet løst av dette.

[AnonymBruker]

Mamma og Bestemor (farmor) gikk ikke så godt overens. Bestemor mistet mannen sin da pappa holdt på å flytte hjemmefra, og mamma ble den personen som "stjal" han fra henne. Mao ikke populær.

De fikk da tomt ved siden av Bestemor og bygget der. Vi barna har alltid hatt et godt forhold til Bestemor. Vi har fått løpt i mellom husene som vi ville. Bestemor lærte meg å bake og mange andre nyttige ting. Fikk høre fortellinger fra barndommen, når de fant på spik og hvordan det var under krigen. Forholdet mellom meg og Bestemor ville jeg ikke vært for uten!

Mamma var sjelden med bort for å drikke kaffi eller slike ting. Kom kun når hun "måtte".

Jeg er så taknemlig for at mamma så hvor mye hun betydde for oss, og at hun ikke var egoistisk (noe som er lett i en slik situasjon), men tenkte på oss barna framfor seg selv.

[AnonymBruker]

Gode besteforeldre tror jeg er en stor berikelse for barn, men jeg tror ikke det er viktig med besteforeldre for enhver pris. Mine barn er veldig knyttet til foreldrene mine, mens de føler lite bånd til svigermor. Jeg syns det er trist, men skjønner hvorfor det har blitt sånn. Foreldrene mine gir av seg selv, er interessert i dem og viser at de betyr masse for dem. Svigermor er opptatt av seg selv og hva andre kan gi henne. Hun kritiserer og er sjalu. For eksempel blir hun grinete hvis barna klemmer på pappan sin, da kommer hun med sure kommentarer som tyder på at hun er sjalu for at det ikke er hun som er i sentrum for oppmerksomhet. Spiller de kort med henne og hun ligger an til å ikke vinne blir hun sur og vil ikke være med mer, osv. Dette syns barna mine er rar oppførsel, og de syns hun er en rar bestemor. Svigermor er ekkel mot meg og, som hos TS er hun sint fordi jeg "stjal" minstegutten hennes og hun er sjalu fordi mine foreldre har et godt forhold til mannen min. Hun er en person som alltid har vært sentrum og som familien er litt redd for. Hun kritiserer, kommer med sure oppstøt og innbakt kritikk og kritiske kommentarer, hun lager scener og hun viser på mange måter at hun ikke liker meg, så jeg sluttet å være med på besøk til henne, og lar mann og barn ta den turen alene. Om noen år vil vel kanskje ikke barna være med heller, jeg kommer ikke til å løfte to pinner for å overtale dem...

[Ciara]

Det jeg alltid stusser over i slike problemstillinger er at partene i konflikten sjelden har pratet med hverandre. Her er det harmonien i en hel familie som står på spill, og jeg håper du har forsøkt å snakke med henne tidligere? Hvis ikke er det tidspunktet å gjøre det - FØR man begynner å vurdere å holde barna unna henne eller kutte kontakten på egne vegne.

La stoltheten fare for familiens del og inviter svigermor på kaffe og kake. Og så beskriver du hvordan du opplever forholdet deres i dag og hvordan du skulle ønske det skulle være. Og at du ønsker at alle kan komme overens for barnas skyld. Er hun fortsatt like tverr etter det har du i det minste forsøkt før du går til drastiske skritt.

For ja, besteforeldre er veldig viktig. Besteforeldre og barnebarn har gjerne stor glede av hverandre, og det kommer foreldrene til gode mer og mer ettersom barna blir større. Men samme hvor positivt et besteforelder-barnebarn-forhold er, så er det ikke verdt en skilsmisse mellom foreldrene. Skjønt jeg har vanskelig for å se hvordan svigermor har skylden for en skilsmisse, særlig når også mannen innser at hun er vanskelig.

[Havbris]

Du skriver lite om hva som gjør at hun fortjener å bli omtalt som heks - så det er sikkert mye du ikke skriver her som også inkluderer deg selv. Men den problematikken du antyder - den finnes i mange familier og særlig i de første årene etter at man har fått barn. Jeg kjente på dette selv i noen år etter at vi hadde fått barn og jeg hadde et anstrengt forhold til min svigermor. Jeg oppfattet mye av det hun gjorde og sa som kritikk og jeg hadde behov for å markere meg som en god mor.

Men jeg svelget en del kameler fordi jeg så at barnebarna betød så mye for henne, og hun ble etterhvert en betydningsfull person i barnas liv. Hun var også en kjærkommen barnevakt i mange år. Alt i alt så så jeg at jeg fikk forsøke å sette mine egne følelser, stolthet og sårhet litt til side og ikke skape dramatikk ut av det som kanskje også handlet om mitt forhold til henne.

Nå er barna bortimot voksne og jeg skjønner litt mer av dynamikken mellom svigermor og meg. Jeg var nok oversensitiv når det gjelder min nye rolle som mor, og jeg tror hun sa og gjorde det meste i beste mening - om enn noe ubetenksomt noen ganger. Mannen min er min mann - men han er også hennes sønn - og dette har vært kilde til en del frustrasjon underveis før det roet seg ned.

Idag er hun en veldig gammel dame, og barna våre viser en nydelig omtenksomhet og omsorg for henne, hun betyr mye for de,og de betyr svært mye for henne. På mange måter holder de litt liv i henne.

Jeg synes du skal ta noen nye runder med deg selv før du gjør noe aktivt her. Hvor mange kameler kan du svelge - hvordan tror du at din svigermor opplever deg? Og til sist - ikke la noe gå utover barna dine - dette handler jo ikke om de. Om du kutter kontakten med svigermor vil barna oppdage dette etterhvert, og de vil kanskje spørre deg om hvorfor.

[AnonymBruker]

"Så er det da bedre at vi som foreldre gjør det slutt og går fra hverandre eller at barnet beholder en skrullete bestemor."

Bestemor er nok like mye bestemor uavhengig av om foreldrene er sammen eller ikke.

[AnonymBruker]

Ts her. Heldigvis krangler jeg mindre med mannen min om moren hans, men da det stod på som verst så vurderte jeg virkelig om det ville være verdt å skille meg fra han for å slippe moren hans. Og jeg tenkte på det da, hva som ville skjedd hvis mannen valgte meg overfor moren sin og vi ikke så noe til henne, og derfor er det interessant nå å se hva andre mener om viktigheten av bestemor når vi kranglet som verst om henne.

Nå som mannen min ser mye av de samme tingene som meg så har det blitt bedre. Han har prøvd å snakke med henne, men hun bare overkjører han og kan si: nå tuller du gutten min og hvis han prøver å forklare så kan hun bli sur og bare slenge på røret.

Jeg har sikkert min rolle oppi det hele, og jeg vet at jeg må svelge tusen kameler etter hvert pga barnet. Jeg kommer aldri til å komme overens med damen, hun er rett og slett en heks, og det kommer sikkert ikke fram til hvorfor jeg mener hun er en heks, men jeg har mine grunner. Marie Barone er snillheten selv i forhold, selv om hun er oppdiktet, he he. Og jeg får sikkert ikke så mye sympati heller, er vel ikke ute etter sympati, jeg vil vel bare lette på tankene og depper over at jeg må ha henne i livet resten av hennes liv i hvert fall. Hvis jeg orker.

[Havbris]

Ts her. Heldigvis krangler jeg mindre med mannen min om moren hans, men da det stod på som verst så vurderte jeg virkelig om det ville være verdt å skille meg fra han for å slippe moren hans. Og jeg tenkte på det da, hva som ville skjedd hvis mannen valgte meg overfor moren sin og vi ikke så noe til henne, og derfor er det interessant nå å se hva andre mener om viktigheten av bestemor når vi kranglet som verst om henne.

Nå som mannen min ser mye av de samme tingene som meg så har det blitt bedre. Han har prøvd å snakke med henne, men hun bare overkjører han og kan si: nå tuller du gutten min og hvis han prøver å forklare så kan hun bli sur og bare slenge på røret.

Jeg har sikkert min rolle oppi det hele, og jeg vet at jeg må svelge tusen kameler etter hvert pga barnet. Jeg kommer aldri til å komme overens med damen, hun er rett og slett en heks, og det kommer sikkert ikke fram til hvorfor jeg mener hun er en heks, men jeg har mine grunner. Marie Barone er snillheten selv i forhold, selv om hun er oppdiktet, he he. Og jeg får sikkert ikke så mye sympati heller, er vel ikke ute etter sympati, jeg vil vel bare lette på tankene og depper over at jeg må ha henne i livet resten av hennes liv i hvert fall. Hvis jeg orker.

Desverre kan du ikke forandre din svigermor - men du kan gjøre noe med den måten, - og den plassen, du ønsker hun skal være og ha i livet ditt. Hun er ikke bare din svigermor, hun er moren til mannen din og bestemor til barnet/barna deres. Derfor er det ikke uproblematisk å velge hnne vekk.

Forsøk å lage den avstanden du trenger for å ikke irritere deg for mye. Og forsøk å se at det er forskjell på utsagn som sies for å såre, og utsagn som sies i ren ubetenksomhet.

Les forøvrig denne linken:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/morch/article3639352.ece

Endret 30. juni 2011 av Havbris

[Gjest Miss]

Jeg forstår at du ønske å ikke ha mere kontakt med henne men selv om mannen din også kan se hvordan hun er det kan jo bli vanskelig fordi hun er tross alt hans mor.

Men det er jo veldig viktig at dere ikke godta at oppførsel hennes skal oddlege forholdet dere, fordi i mitt synspunkt så er det viktigere for barna å ha foreldrene som er glade i hverandre sammen enn å kunne ha kontakt med en bestemor som ikke er glad nok i dem til å ta hensyn til det.

Jeg selv har stilt det samme spørsmål mange ganger, for jeg kommer heller ikke overens med min svigermor og synes at hun har ikke noe bra å bidra med til mitt barn. Med hun er jo mora til mannen jeg elsker så noe bra har hun gjort. Og jeg vet at hun betyr mye for han, så jeg vil heller ikke såre han ved å få han til å kutte kontakt med mora si.

For tida, prøver jeg å være høflig men jeg ikke gir meg selv for å si det som, når vi møtes. Når det gleder mitt barn, hun få se han, men får ikke lov til å passe på han( det er en lang historie, vi har blitt enige i det siden hun har engang gjort noe jeg sa at hun ikke skulle siden barnet mitt var under behandling av en manuell terapeut og hun skada han og forlengde behandlingenstid).

Jeg ønsker deg det beste fordi jeg vet hvor vanskelig det er.

Det er vanskelig å gi noe råd men jeg synes at uansett hva du gjør så bør du ikke bare ta hensyn til deg selv men også til din mann og følelsene hans fordi ved å kutte helt kontakt med henne det kan hender at du odlegger forholdet ditt uten å vite det!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Ts her igjen!

Mange fine svar og kloke ord fra mange her.

Jeg ville aldri stått i veien for at moren til min mann får se sin sønn eller sitt barnebarn. Som nevnt så ønsker heller ikke mannen min å dra til moren sin med datteren vår i og med at forholdet deres er litt betent akkurat nå. Siden mannen min har i det siste begynt å skjønne hvordan moren hans har oppført seg mot meg og hvordan hun manipulerer og vrir på ting for å få ting på sin måte.

Men jeg skjønner jo og aksepterer at han fortsatt er glad i moren sin og at han ønsker kontakt med henne, men det jeg ser på som vanskelig i framtiden hvis det blir aktuelt at min mann og datteren min reiser uten meg til dem er hvordan jeg skal forklare datteren min på en skånsom måte at jeg ikke kan fordra damen.

Jeg forstår også at jeg må finne en måte å omgås med henne. Og at det bare er meg det går utover hvis jeg ikke gjør det, men det er vanskelig.

I de to første årene jeg var sammen med min mann prøvde jeg virkelig at hun skulle like meg.

Jeg fikk hennes sønn til å bli en bedre sønn. Jeg fikk han til å huske bursdager i familien hans og liknende, men moren hans sier bare at hun har verdens beste sønn og han er så flink til alt sammen. Hvis min mann og jeg sitter sammen i sofaen, så kan hun presse seg mellom oss og tar sønnen sin på låret og skviser meg ut av sofaen. Og hun ser bare på han selv om jeg snakker og hører hun ikke hva jeg sier (alle de andre hører hva jeg sier) så ber hun sønnen sin å gjenta alt jeg har sagt og nekter å høre på hvis jeg gjentar meg.

Så takken for dette er at hun overser meg, skviser meg ut, hvis jeg har dekket bordet, så dekker hun det om igjen med andre ting. Hjemme hos oss løfter hun som sagt ikke en finger gitt.

Kommer vel ikke til noen konklusjon her, men godt å få ut litt frustrasjon, men hele svigermor/ bestemorproblematikken er vanskelig.

[Gjest anonym]

Etter å ha kranglet med svigermor for første gang i dag, så var det litt "godt" å lese disse innleggene- og se hvor vanlig det er.. Jeg har helt siden jeg møtte mannen min latt svigermor få "styre på", og da vi har bodd i samme by har det ofte vært at hun har truffet sønnen vår alene. Nå har vi imidlertid flyttet, flere timer unna, og hun er selvfølgelig redd for å ikke få nok tid sammen med barnebarna sine/bli inkludert nok. Problemet er at jeg blir forferdelig sliten av å ha henne rundt meg hele tiden; hun "booker seg inn" hos oss når det passer henne, styrer og ordner på. Jeg er høygravid, vært delvis sykemeldt, og trenger å hvile nå som permisjonen begynner. Og det å ha henne rundt gjør meg utrolig sliten. Ligger søvnløs og tenker, hører på alle lydene når hun er på badet og kjøkkenet, må tilrettelegge for henne ("jeg må ha bilen, hvor har dere ditt og datt osv"), tenke på middager og dagsplaner. Barnet vårt har vi faktisk pass til for tiden, men jeg ordner det sånn at hun får vært med han likevel. I dag ble hun sur fordi jeg sa at jeg trengte litt luft, var veldig sliten og trengte å hvile. Hun sa at hun ikke følte seg velkommen, og at dette ville hun ta opp med mine foreldre! Jeg sa at hun kunne bo i huset vi holder på å bygge, et steinkast unna der vi nå bor, men det ville hun ikke, siden det ikke var helt ferdig. Hun skapte scener og stor dramatikk, mannen min ble veldig lei seg (det har nemlig ikke funket mellom eksene hans og henne heller...), og jeg føler med slitnere enn noensinne - men er glad hun har reist! Nå bare håper jeg det ikke blir for vanskelig for mannen min..Og sitter her og grubler.. Og vet ikke om det er best å snakke med han om det, eller bare legge det på is (fram til neste gang hun inviterer seg selv, tror hun snakket om å komme å være her en uke et par uker før termin..). Hun er enslig, og vant med å ringe til mannen min for den minste ting. Det er jo veldig vanskelig for han å befinne seg midt imellom, tenker jeg..og bekymrer meg for dette.. Mente ikke å kuppe tråden her, ville bare lufte noen tanker i samme gata..