Å være sterli

[miaw]

Er det mange som er det eller har en partner som er steril? Og som har lyst til å fortelle litt om hvordan det går?

[AnonymBruker]

Er det mange som er det eller har en partner som er steril? Og som har lyst til å fortelle litt om hvordan det går?

Kjæresten min tror han er steril fordi han var i en ulykke da han var liten, men han har ikke sjekket dette opp senere. Når han "kommer" så er sæden fra den ene pungen helt kaldt. Jeg synes det er litt skummelt, jeg skal få han til å sjekke dette opp i og med at jeg SKAL ha barn senere. Vil ikke adoptere hvis jeg gifter meg med han, vil ha barn med HAN hvis det blir oss Vil heller ikke forlate han på grunn av dette.

Hva med deg? Har du en partner som er steril?

[miaw]

At sæden er kald? Hørtes ikke bra ut..

Partneren min er ikke steril, men jeg er.

[AnonymBruker]

Kjæresten min tror han er steril fordi han var i en ulykke da han var liten, men han har ikke sjekket dette opp senere. Når han "kommer" så er sæden fra den ene pungen helt kaldt. Jeg synes det er litt skummelt, jeg skal få han til å sjekke dette opp i og med at jeg SKAL ha barn senere. Vil ikke adoptere hvis jeg gifter meg med han, vil ha barn med HAN hvis det blir oss Vil heller ikke forlate han på grunn av dette.

Hva med deg? Har du en partner som er steril?

Hvis den ene pungen hans er ok så går det an å hente ut sæd fra den på et sykehus og befrukte deg med.

Så får du barn med han. Eller så kan dere dra til Storken i Køben og du kan få hjelp til å få barn der. Han kan jo fint være pappa selv om han ikke har vært med på å skape barnet?

[AnonymBruker]

Det spørs hva du legger i å være steril.

Er det å ikke kunne få barn i det hele tatt selv med hjelp, eller er det å trenge hjelp til å bli gravid.

De fleste klarer å bli gravide med litt assistanse.

[miaw]

Jeg tenkte først og fremst på dem som ikke klarer det i det hele tatt, men det var tydeligvis ikke så mange av de

[AnonymBruker]

Jeg er ikke steril, men risikerer mitt eget liv ved å velge å bli gravid pga av en diagnose (uten at jeg ønsker å utdype det noe mer). Jeg kan dø, men alt kan også gå helt fint. Diagnosen kan også gjøre at jeg ikke blir godkjent som adoptivforeldre. Man blir stående litt mellom barken og veden...

[Rainbow]

At sæden er kald? Hørtes ikke bra ut..

Partneren min er ikke steril, men jeg er.

Beklager off topic, men hvilken temperatur har vanligvis sæd?

*Lesbisk og har aldri hatt sex med en mann, så ble bare nysgjerrig*

[meggie]

Er ikke det litt varmere enn kroppstemperaturen? Etter det jeg vet så trenger sædcellene noe rundt 39 grader eller noe xD

[AnonymBruker]

Er ikke det litt varmere enn kroppstemperaturen? Etter det jeg vet så trenger sædcellene noe rundt 39 grader eller noe xD

Jeg har hørt at de liker det litt kjøligere jeg.. er derfor de henger i en pung uttafor kroppen

[meggie]

hahah ok^^ Kan egentlig ikke uttale meg, burde nok fulgt med i naturfagstimene eller skaffe meg litt erfaringer først xD

[Gjest Eurodice]

Kjæresten min tror han er steril fordi han var i en ulykke da han var liten, men han har ikke sjekket dette opp senere. Når han "kommer" så er sæden fra den ene pungen helt kaldt. Jeg synes det er litt skummelt, jeg skal få han til å sjekke dette opp i og med at jeg SKAL ha barn senere. Vil ikke adoptere hvis jeg gifter meg med han, vil ha barn med HAN hvis det blir oss Vil heller ikke forlate han på grunn av dette.

Hva med deg? Har du en partner som er steril?

Kjæresten din må være en kuriositet med to punger . Det normale er én. Du mener testikler, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Er det mange som er det eller har en partner som er steril? Og som har lyst til å fortelle litt om hvordan det går?

Ble litt glad da jeg endelig fant en tråd om ufrivillig barnløse, ellers så er det jo bare tråder om disse prøverene som faktisk fortsatt har et håp.

Ja, jeg er infertil. Har MRKH og kan derfor ikke få barn.

Er litt usikker på hva du mener med hvordan det går, men kan si litt generelt hvordan vi har opplevd dette.

Har alltid visst at jeg ikke kan få barn (aldri hatt menstuasjon), men det ca 10 år siden jeg fikk en diagnose som gjorde det endelig. Har aldri vært en slik dikke, dikke barneperson og har egentlig ikke vært så veldig lei for at jeg ikke kan få barn (kanskje ubevisst fordi jeg alltid har visst det? )Syns barn er litt skremmende og uforutsigbare.

Det som har vært mest sårt er vel egentlig at etter jeg møtte den store kjærligheten, så at jeg og min mann ikke kan få et "produkt" av oss begge som er litt av oss begge.

Siden det nå er gått så lang tid og jeg har lært å leve med det, påvirker det meg ikke i det daglige, bortsett fra at jeg alltid har følt meg litt "rar" og utenfor det som blir betraktet som det normale.

Slet i mange år med spørsmål og kommentarer fra kollegaer, venner og familie om nårtid vi skulle ha barn og om ikke det var på tide med familieforøkelse. Begynte tilslutt å svare " Hvorfor det? syns du jeg er så feit?" Da ble slutt på spørsmålene gitt

Nyter nå friheten barnløsheten gir oss, reiser mye og lever et fritt liv der vi gjør akkurat det som passer oss der og da uten å måtte planlegge og organisere så mye.

Til de som da lurer på hvorfor vi ikke bare adopterer: Vi får ikke lov til dette da min mann har en arvelig sykdom i sin familie. (jada, han har tatt gentest og han vil få denne sykdommen)

Ja, vi har fått det begge veier. Ikke bare at jeg ikke kan få barn, men også bekymringen for framtiden om min mann vil bli syk og dø i ung alder. Og det er mye verre enn å ikke kunne få barn, det sliter mer på meg.

Vi prøver å leve livet mens vi har det, og hverandre.