Jeg klarer ikke mer...

[beek]

For to år siden ble jeg utsatt for en kraftig traumatisk hendelse som gjør at jeg enda sliter med post traumatisk stress, svekket konsentrasjonsevne og svikt i hukommelsen.

De siste årene har bestått av avhør hos politi, undersøkelser og samtaler på sykehus, besøk på støttesenter, og det siste halvåret behandling hos psykolog ang traumer.

Jeg har hatt store utgifter iløpet av disse 2 årene med legeregninger og div.

Da jeg ble sykmeldt første gangen, var jeg under utdanning og hadde deltidsjobb ved siden av. Jeg var en frisk, sosial og oppegående person som jobbet ekstra om jeg fikk noen ekstra utgifter, eller om det var noe jeg ville kjøpe meg. Denne situasjonen ble brått avbrutt, og jeg gikk på delvis aktiv sykemelding/full sykemelding. Siden jeg var student men hadde deltidsjobb, var det veldig lite penger jeg fikk i måneden. Det rakk akkurat til husleien, og foreldrene mine hjelp meg med lommepenger. Jeg var fysisk i sjokk det første halvåret, og enset ikke hva som skjedde rundt meg økonomisk.

Når jeg begynte å komme meg på beina innså jeg at jeg hadde det vanskelig økonomisk og gikk til NAV.

Der snakket jeg med en hyggelig mann som hjalp meg, og mente at jeg hadde krav på mer penger fordi jeg klarte meg ikke med det jeg fikk. Han ga meg papirer jeg skulle fylle ut og ta med dagen etterpå.

Da jeg kom dit dagen etter med utfylte papirer og utskrift av kontonr, måtte jeg prate med en annen dame. Hun var serdeles utrivelig, og begynte å kjefte (!) på meg. Hun mente at jeg hadde ingen rett på mer penger, og at jeg ikke skulle ha fylt ut papirene (som jeg fikk hos mannen jeg var til dagen før.) Jeg hadde det veldig tøft psykisk, og klarte ikke å svare for meg. Jeg gikk derfra oppløst i tårer, skamfull over å rett og slett føle meg som en byrde i samfunnet, og kjente skam over at jeg ikke fikk til å svare tilbake. (Jeg leste kort tid etterpå et leserinnlegg i lokalavisen fra en mor som hadde opplevd det samme med sin sønn, og detaljene var såpass gjennkjennelige at jeg er ganske sikker på at jeg var til samme person.)

Etter det bestemte jeg meg for å ta opp noen fag som privatist, fordi da fikk jeg litt mer i støtte fra lånekassen enn det jeg fikk fra nav slik at jeg skulle klare meg.

Dette viser seg å være noe av det mest idiotiske jeg kunne ha gjort.

Når jeg nå er ferdige med eksamene, som selvfølgelig ikke gikk over all forventning, står jeg igjen med null penger etter siste utbetalte stipend som var på 5000 kroner (husleien min er på 3000), og i ute av stand til å jobbe.

Problemet er at nav tror jeg er en slapp student som ikke orker å jobbe men vil leve gratis hele sommeren.

De vil sette meg i jobb, og det fort. I tillegg til at jeg må fylle ut papirer må jeg presse meg selv til noe jeg rett og slett ikke er i stand til psykisk. Jeg hadde avtale om et jobbmøte tidligere denne uken, men når jeg sto i gangen klar til å dra så knakk jeg sammen i gråt og klarte ikke å gå ut.

Jeg dro til legen min, som også mener at jeg bør jobbe, men at NAV bør legge til rette for meg i jobbingen. Han sendte brev til dem samme dag om dette.

Jeg sitter nå i en posisjon der jeg føler at det er ingen som hører på hva jeg sier, og det er ingen som hører på hvordan jeg har det.

Jeg har vært, om det går an å si det, et "dyktig" voldsoffer. Jeg har samarbeidet med hver eneste instans. Jeg har en egen perm med kvitteringer, regninger og all slags papirer som advokaten min, lege eller jeg trenger. Jeg har tilogmed gått ut i media med min egen, personlige sak selv om det var umenneskelig tøft for meg. Jeg har tatt eksamener med post-traumatisk stress i ryggsekken.

Jeg har blitt en statistikk.

Jeg har mistet venner og jeg har fått sterkere bånd til andre.

Og jeg har stått sterkt gjennom alt.

Helt til nå.

Jeg klarer ikke mer, og det på grunn av noe så "enkelt" med alt det som har vært, nemlig økonomien.

Jeg klarer ikke å se foreldrene mine i øynene lenger når de spør om jeg trenger penger.

Jeg klarer ikke å ta telefonen når NAV ringer meg, fordi jeg er redd. Jeg er redd for hva de kommer til å si. Jeg ser at det ringer, og så begynner jeg å gråte.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få betalt regningene mine.

Og gjelden på kredittkortet stiger.

Jeg er en sterk og oppgående jente, som alltid har arbeidet hardt, både med skole og jobb. Jeg har alltid hatt jobb ved siden av studiene, og jeg elsket å jobbe, møte folk og tjene mine egne penger slik at jeg kunne forsørge meg selv. Nå føler jeg at jeg blir behandlet som et bortskjemt barn som prøver å lure seg unna. Slik er det selvfølgelig ikke, men etter alt jeg har vært igjennom så klarer jeg ikke å se hvor hjelpen skal komme fra.

Er det noen som vet hva jeg har rett på økonomisk, eller noen som vet hvordan jeg bør gå frem for å henvende meg til NAV?

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si. Jeg skjemmes, jeg er flau, over at jeg ikke klarer å jobbe og over at jeg ikke klarer å forholde meg til dem slik som er "normalt."

Jeg venter på erstatning, men jeg har ventet i 2 år nå, og jeg vet at søknaden min ikke en gang er sendt inn, så evt. de pengene er uaktuelt å beregne i nærmeste fremtid.

Setter stor pris på alle svar (men spesielt de konstruktive)

Endret 27. juni 2011 av beek

[AnonymBruker]

føler med deg, trist historie. Din opplevelse på Nav er dessverre noe mange opplever, det er helt horriblelt at mennesker som behandler andre slikt, skal ha makt og innflytelse over andres skjebner. Min erfaring med Nav er og heller dårlig, det beste er å aldri ha noe med de å gjøre, men ikke alle er så heldige. Ellers har jeg det som deg på mange måter, tror sånne som oss faller mellom alle stoler i systemet, for oppegående og ressurssterke til å få hjelp, for syke til å fungere normalt. Dermed faller man totalt utenfor og får ingen hjelp overhodet

[AnonymBruker]

Ble ikke NAV omlagt fra Aetat, trygdekontor, sosialkontor, etc, nettopp for å forhindre at folk falt i mellom i systemet?

[AnonymBruker]

For to år siden ble jeg utsatt for en kraftig traumatisk hendelse som gjør at jeg enda sliter med post traumatisk stress, svekket konsentrasjonsevne og svikt i hukommelsen.

De siste årene har bestått av avhør hos politi, undersøkelser og samtaler på sykehus, besøk på støttesenter, og det siste halvåret behandling hos psykolog ang traumer.

Jeg har hatt store utgifter iløpet av disse 2 årene med legeregninger og div.

Da jeg ble sykmeldt første gangen, var jeg under utdanning og hadde deltidsjobb ved siden av. Jeg var en frisk, sosial og oppegående person som jobbet ekstra om jeg fikk noen ekstra utgifter, eller om det var noe jeg ville kjøpe meg. Denne situasjonen ble brått avbrutt, og jeg gikk på delvis aktiv sykemelding/full sykemelding. Siden jeg var student men hadde deltidsjobb, var det veldig lite penger jeg fikk i måneden. Det rakk akkurat til husleien, og foreldrene mine hjelp meg med lommepenger. Jeg var fysisk i sjokk det første halvåret, og enset ikke hva som skjedde rundt meg økonomisk.

Når jeg begynte å komme meg på beina innså jeg at jeg hadde det vanskelig økonomisk og gikk til NAV.

Der snakket jeg med en hyggelig mann som hjalp meg, og mente at jeg hadde krav på mer penger fordi jeg klarte meg ikke med det jeg fikk. Han ga meg papirer jeg skulle fylle ut og ta med dagen etterpå.

Da jeg kom dit dagen etter med utfylte papirer og utskrift av kontonr, måtte jeg prate med en annen dame. Hun var serdeles utrivelig, og begynte å kjefte (!) på meg. Hun mente at jeg hadde ingen rett på mer penger, og at jeg ikke skulle ha fylt ut papirene (som jeg fikk hos mannen jeg var til dagen før.) Jeg hadde det veldig tøft psykisk, og klarte ikke å svare for meg. Jeg gikk derfra oppløst i tårer, skamfull over å rett og slett føle meg som en byrde i samfunnet, og kjente skam over at jeg ikke fikk til å svare tilbake. (Jeg leste kort tid etterpå et leserinnlegg i lokalavisen fra en mor som hadde opplevd det samme med sin sønn, og detaljene var såpass gjennkjennelige at jeg er ganske sikker på at jeg var til samme person.)

Etter det bestemte jeg meg for å ta opp noen fag som privatist, fordi da fikk jeg litt mer i støtte fra lånekassen enn det jeg fikk fra nav slik at jeg skulle klare meg.

Dette viser seg å være noe av det mest idiotiske jeg kunne ha gjort.

Når jeg nå er ferdige med eksamene, som selvfølgelig ikke gikk over all forventning, står jeg igjen med null penger etter siste utbetalte stipend som var på 5000 kroner (husleien min er på 3000), og i ute av stand til å jobbe.

Problemet er at nav tror jeg er en slapp student som ikke orker å jobbe men vil leve gratis hele sommeren.

De vil sette meg i jobb, og det fort. I tillegg til at jeg må fylle ut papirer må jeg presse meg selv til noe jeg rett og slett ikke er i stand til psykisk. Jeg hadde avtale om et jobbmøte tidligere denne uken, men når jeg sto i gangen klar til å dra så knakk jeg sammen i gråt og klarte ikke å gå ut.

Jeg dro til legen min, som også mener at jeg bør jobbe, men at NAV bør legge til rette for meg i jobbingen. Han sendte brev til dem samme dag om dette.

Jeg sitter nå i en posisjon der jeg føler at det er ingen som hører på hva jeg sier, og det er ingen som hører på hvordan jeg har det.

Jeg har vært, om det går an å si det, et "dyktig" voldsoffer. Jeg har samarbeidet med hver eneste instans. Jeg har en egen perm med kvitteringer, regninger og all slags papirer som advokaten min, lege eller jeg trenger. Jeg har tilogmed gått ut i media med min egen, personlige sak selv om det var umenneskelig tøft for meg. Jeg har tatt eksamener med post-traumatisk stress i ryggsekken.

Jeg har blitt en statistikk.

Jeg har mistet venner og jeg har fått sterkere bånd til andre.

Og jeg har stått sterkt gjennom alt.

Helt til nå.

Jeg klarer ikke mer, og det på grunn av noe så "enkelt" med alt det som har vært, nemlig økonomien.

Jeg klarer ikke å se foreldrene mine i øynene lenger når de spør om jeg trenger penger.

Jeg klarer ikke å ta telefonen når NAV ringer meg, fordi jeg er redd. Jeg er redd for hva de kommer til å si. Jeg ser at det ringer, og så begynner jeg å gråte.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få betalt regningene mine.

Og gjelden på kredittkortet stiger.

Jeg er en sterk og oppgående jente, som alltid har arbeidet hardt, både med skole og jobb. Jeg har alltid hatt jobb ved siden av studiene, og jeg elsket å jobbe, møte folk og tjene mine egne penger slik at jeg kunne forsørge meg selv. Nå føler jeg at jeg blir behandlet som et bortskjemt barn som prøver å lure seg unna. Slik er det selvfølgelig ikke, men etter alt jeg har vært igjennom så klarer jeg ikke å se hvor hjelpen skal komme fra.

Er det noen som vet hva jeg har rett på økonomisk, eller noen som vet hvordan jeg bør gå frem for å henvende meg til NAV?

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si. Jeg skjemmes, jeg er flau, over at jeg ikke klarer å jobbe og over at jeg ikke klarer å forholde meg til dem slik som er "normalt."

Jeg venter på erstatning, men jeg har ventet i 2 år nå, og jeg vet at søknaden min ikke en gang er sendt inn, så evt. de pengene er uaktuelt å beregne i nærmeste fremtid.

Setter stor pris på alle svar (men spesielt de konstruktive)

Psykologhjelp?

Her er en rapport om folk med samme problemer.

http://www.nav.no/Helse/Arbeid+og+psykisk+helse/De+trodde+jeg+var+en+skulker.274155.cms

[beek]

føler med deg, trist historie. Din opplevelse på Nav er dessverre noe mange opplever, det er helt horriblelt at mennesker som behandler andre slikt, skal ha makt og innflytelse over andres skjebner. Min erfaring med Nav er og heller dårlig, det beste er å aldri ha noe med de å gjøre, men ikke alle er så heldige. Ellers har jeg det som deg på mange måter, tror sånne som oss faller mellom alle stoler i systemet, for oppegående og ressurssterke til å få hjelp, for syke til å fungere normalt. Dermed faller man totalt utenfor og får ingen hjelp overhodet

Det er nettopp det. Jeg er i utgangspunktet veldig oppegående og har jobbet mye før. Jeg er nå for syk til å jobbe, men jeg har mistanke om at ansatte i NAV og fastlege tenker om meg at situasjonen min ikke er så ille at jeg ikke klarer å jobbe helt. De tar feil. Og dette har jeg prøvd å fortelle dem, uten noen forståelse...

Det jeg ikke vet er hvordan jeg skal gå frem nå. Føler for å ignorere alle henvendelser, men jeg må jo ha penger for å leve..

Ble ikke NAV omlagt fra Aetat, trygdekontor, sosialkontor, etc, nettopp for å forhindre at folk falt i mellom i systemet?

Når jeg var veldig ung og gikk på videregående så måtte jeg slutte første året pga av sykdom. Det som skjedde da, var at trygdekontoret ga meg støtte i en liten periode, så begynte jeg i praksisjobb gjennom aetat. Dette fungerte så utrolig bra den gangen for meg! Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, samtidig som at jeg klarte til slutt å stå på egne bein.

Min erfaring nå med NAV er at systemet rett og slett ikke fungerer, og at jeg føler meg mer som et problem enn en person som fortjener hjelp.

Psykologhjelp?

Her er en rapport om folk med samme problemer.

http://www.nav.no/Helse/Arbeid+og+psykisk+helse/De+trodde+jeg+var+en+skulker.274155.cms

Hva mener du egentlig? At psykologen min kan hjelpe meg i forhold til NAV?

Tråden handler om økonomi, ikke at jeg trenger behandling.

[Rainbow]

For en forferdelig historie! Virker som det er veldig mye dårige folk i nav!! Kanskje du kunne avtale en konkret avtale med han som hjalp deg forrige gang? Har du fast saksbehandler?

Psykolog kan hjelpe deg med NAV, ja. Jeg går til psykolog pga noe helt annet enn deg, men det at jeg hadde henne hjalp veldig da jeg skulle fra sykemelding til AAP. Hun skrev et brev om hvorfor jeg trengte støtte og hjelp, og da fikk jeg det med det samme, mye fortere enn den tiden det tok å få penger i første runde, da jeg bare hadde legeerklæring. Virka som jeg ble tatt mye mer alvorlig da jeg hadde psykolog i ryggen.

Hun kan også være buffer ved at nav kan ringe henne om de lurer på noe. Da slipper man å snakke med dem direkte.

Man skal få støtte selv om man har vært student. Man får minstesatsen, men skal i alle fall få penger.

[Gjest Raggy]

Print ut det du har skrevet her og lever det til fastlegen din!Fastlegen skal hjelpe deg i forhold til Nav. Du trenger helt klart hjelp.

[alijun]

Jeg beklager å høre at

du bør være forsiktig.

da, hva skal du gjøre nå?

[AnonymBruker]

Ble ikke NAV omlagt fra Aetat, trygdekontor, sosialkontor, etc, nettopp for å forhindre at folk falt i mellom i systemet?

har du lest aviser det siste året eller? Nav fungerer overhodet ikke, uansett hva intensjonen enn var

[AnonymBruker]

Uten å ville tråkke deg på tærne eller såre deg, men jeg får også et inntrykk av at du kanskje skyver problemene dine litt over på nav også? Jeg tolker det litt som om du er en type som fort kan la være å si ting, og kanskje også være litt vanskelig å forstå, og som da desverre fort kan få de svarene du ikke ønsker eller trenger, fra NAV. Legen din sier også noe om at du kan jobbe.

[beek]

For en forferdelig historie! Virker som det er veldig mye dårige folk i nav!! Kanskje du kunne avtale en konkret avtale med han som hjalp deg forrige gang? Har du fast saksbehandler?

Psykolog kan hjelpe deg med NAV, ja. Jeg går til psykolog pga noe helt annet enn deg, men det at jeg hadde henne hjalp veldig da jeg skulle fra sykemelding til AAP. Hun skrev et brev om hvorfor jeg trengte støtte og hjelp, og da fikk jeg det med det samme, mye fortere enn den tiden det tok å få penger i første runde, da jeg bare hadde legeerklæring. Virka som jeg ble tatt mye mer alvorlig da jeg hadde psykolog i ryggen.

Hun kan også være buffer ved at nav kan ringe henne om de lurer på noe. Da slipper man å snakke med dem direkte.

Man skal få støtte selv om man har vært student. Man får minstesatsen, men skal i alle fall få penger.

Hei. Tusen takk for tilbakemelding. Vet ikke hvorfor, men har ikke tenkt på å involvere psykolog, tenkte det var nok med fastlege sikkert. Det var en veldig god idé.

Print ut det du har skrevet her og lever det til fastlegen din!Fastlegen skal hjelpe deg i forhold til Nav. Du trenger helt klart hjelp.

Jeg har vært til fastlege og sagt at jeg ikke klarer å jobbe. Grunnen til at jeg dro til han var at jeg ikke klarte å møte opp på jobbmøtet, og jeg ville ikke at det skulle virke ovenfor NAV at jeg "skulket." Vil helst ikke gjengi det legen har skrevet til NAV, men det står folkaring på hvorfor jeg ikke møtte opp og at jeg trenger tilrettelegging.

Uten å ville tråkke deg på tærne eller såre deg, men jeg får også et inntrykk av at du kanskje skyver problemene dine litt over på nav også? Jeg tolker det litt som om du er en type som fort kan la være å si ting, og kanskje også være litt vanskelig å forstå, og som da desverre fort kan få de svarene du ikke ønsker eller trenger, fra NAV. Legen din sier også noe om at du kan jobbe.

Hei, så lenge det er konstruktivt er det ingen fare for det! :-)

Jeg ser nå at det fremstår som om jeg sikkert skyver problemet mitt over på NAV, og det gjør jeg sikkert til en viss grad.

Men jeg føler meg så fortvilet.

Jeg har sagt KLART og TYDELIG fra at jeg føler jobbing ikke kommer til å gå bra, og at jeg blir dårligere av å presse meg selv. Jeg var litt usikker først, men etter at jeg ikke en gang klarte å komme meg på jobbmøtet er jeg ikke i tvil. Men det virket som saksbehandleren min ikke hører på meg. (eller tror meg?)

Det er klart at det er jeg som må si fra nå, og det er jeg som må ringe til NAV, men jeg er så psykisk nedbrutt akkurat nå at jeg synes det er kjempevanskelig!

Legen min mente at jeg sikkert ikke ble noe bedre av å gå arbeidsledig, så han så at den beste løsningen er at NAV tilrettelegger jobb for meg der jeg kan prøve meg og se hvordan det går. Jeg kan forstå hvorfor han mener det, fordi nå har det snart gått 2 år og det er veldig lenge. Jeg er ganske flau og jeg føler meg svak som har det så tungt enda og ikke kommer meg i jobb eller kommer meg i balanse på en måte. Jeg synes det er flaut og gå til NAV, og jeg synes det er flaut å gå til legen fordi jeg ikke klarer.

[AnonymBruker]

VIl bare gi deg en stor

Ta i mot hjelp fra venner og familie. Du trenger dem.

[beek]

VIl bare gi deg en stor

Ta i mot hjelp fra venner og familie. Du trenger dem.

Tusen takk for støtte!

Har det veldig tungt akkurat nå, så det hjelper faktisk mer enn du kanskje tror.

Jeg støtter meg mye til folk rundt meg, men når det gjelder økonomien synes jeg det er veldig vanskelig. Jeg føler meg så flau liksom.

Vet ikke hva jeg skal si til de rundt meg jeg.

tilbake

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men når du ikke klarer å ta telefonen når NAV ringer, og når du ikke klarer å stille opp på jobbmøte så har du behov for psykolog, eller iallefall en coach som kan støtte deg slik at du får ryggrad nok til å stille opp i disse situasjonene.

[beek]

Beklager å si det, men når du ikke klarer å ta telefonen når NAV ringer, og når du ikke klarer å stille opp på jobbmøte så har du behov for psykolog, eller iallefall en coach som kan støtte deg slik at du får ryggrad nok til å stille opp i disse situasjonene.

Jeg skal kontakte psykologen min å høre om det er noe hun kan hjelpe meg med.

Når det gjelder ryggraden min, så har den stått mer enn stødig nok de siste to årene. Men det finnes grenser for hva jeg kan tåle jeg også. Nå er det tøft for meg og jeg har på en måte falt sammen. Jeg forventer ikke at du skal ha sympati for meg fordi at jeg ikke klarer å ta telefonen, fordi jeg innser jo at det er rimelig patetisk, men jeg har prøvd så godt jeg kan å forklare hvordan jeg har det. Jeg synes det er tøft, det er det jeg prøver å si.

[Monica76]

[rigelgutten]

Jeg har vært gjennom det samme helvete selv ,vil bare gi deg en klem

[FruLuna]

Jeg skjønner at du har det vanskelig, og det høres ut som du har vært gjennom noe umenneskelig vondt. Jeg tror nok du har familie og venner i ryggen, og du bør ta i mot den hjelpen de tilbyr. Jeg forstår også legen og NAV som vil sette deg i jobb så fort som mulig, fordi det som regel viser seg å bli vanskeligere og vanskeligere å komme tilbake i jobb jo lenger tid man har vært ute av arbeidslivet. Kan det være en hjelp for deg å ta med deg noen du stoler på i møtene med NAV, slik at du ikke føler deg så utsatt? Hvis du har navnet på den personen som tok deg godt imot på NAV, kan du be om å få et møte med akkurat denne personen, evt kan du skrive en klage på den som kjeftet på deg. Det er utrolig trist at det skal være så vanskelig å få den hjelpen man trenger, spesielt når man er svak og trenger den som mest. Uten å late som jeg kan alt om dette og vet akkurat hvordan du har det, tror jeg det ofte kan være en hjelp å komme ut i jobb, om ikke mer enn 1-2 ganger per uke, fordi det kan hjelpe på selvtilliten (man føler seg nyttig), man får tankene over på noe annet og det kan hjelpe på angsten. Men dette er selvfølgelig noe du vet best. Jeg tror du kan ha krav på mye, men at du dessverre må kjempe en del for å få det, og da kan det være greit å ha en venn/familiemedlem som kan støtte deg. Har du forresten fått diagnosen PTSD? En diagnose hjelper som regel... Lykke til

[Go'jenten]

Hei!

Jeg jobber i sosialtjenesten i Bergen. Jeg vet at reglene er litt ulike fra by til by, og jeg vet ikke hvor du befinner deg. Men her er uansett mine tanker;

Det høres ut som om du har hatt to utrolig vanskelige år som har gått kraftig utover psyken. Noe det ville gjort med alle og enhver, for det du gjennomgikk var forferdelig og umenneskelig. Du har måttet være sterk, i en tid du føler deg svak. Det er ikke vanskelig å forstå at "kampen mot" NAV og andre offentlige systemer er tøff.

Dersom du ikke studerer, og ikke har annen inntekt, har du rett på økonomisk sosialhjelp. Det saksbehandleren din snakker om, slik jeg tolker det, er vilkår for at du skal kunne motta denne sosialhjelpen. Hvilket er å søke på jobber, gå på arbeidsrettede kurs og lignende. Dette må alle friske gjøre. MEN du sier at du ikke er frisk, og da må du ha en sykemelding. Dersom legen din skriver en sykemelding/legeerklæring på at du ikke er i stand til å jobbe for øyeblikket grunnet ditt og datt, skal dette frita deg for ansvaret om å skaffe en jobb i den perioden sykemeldingen/legeerklæringen gjelder for. Da skal du, i mine øyne og ihvertfall på vårt kontor, motta sosialhjelp. Noe annet forstår jeg ikke.

[AnonymBruker]

hvem Nav hjelper og ikke, er den reneste loddtrekningen. Det kommer helt an på saksbehandleren og om denne gidder å hjelpe deg. Noen får pengene hivd etter seg, mens andre må kjempe i åresvis for å få den hjelpen de har krav på.