Jeg friker ut når noen kommer for nærme

[AnonymBruker]

Jeg holder menn på avstand. Jeg mister interessen når de viser interesse, og jeg vil bare ha det jeg ikke kan få. Når det jeg ikke kan få blir tilgjengelig, vil jeg ikke ha det heller.

Hva skal jeg gjøre??

[Sissan9]

Ta deg sammen?

Eller finne ut hvorfor du er sånn....

[AnonymBruker]

Ta deg sammen?

Eller finne ut hvorfor du er sånn....

Takk, det hjelper...

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Prøver å drite litt i det - gi gutter en sjans selv om jeg synes det går for lett og ikke er så spennende. De sterkeste følelsene får jeg for gutter jeg ikke kan få, det er dødskjipt, men sånn er det nå.

Er kun 21, så håper det går over med alderen

[AnonymBruker]

Jeg er 30, og for meg blir det bare verre..

Jeg prøver også å gi menn en sjans, men de faller så fort, og da får jeg panikk og trekker meg unna. Er liksom som om jo bedre jeg blir likt, jo mindre liker jeg dem tilbake igjen..

[AnonymBruker]

Uffda

Jeg kjenner meg skikkelig igjen i det du skriver. Har ikke vært i mange forhold, mister alltid interessen når de blir interessert. Har venninner som faller gjensidig hodestups over gutter, og det virker helt fantastisk. Ønsker jeg kunne oppleve det. For meg er det mer en prosess. Jeg får litt interesse for en gutt, men for at det skal funke må det gå utrolig sakte, null press fra hans side, osv. Hvis han går fort frem får jeg panikk og vil vekk, alt føles feil.

Når det gjelder de guttene jeg ikke kan få, kjenner jeg skikkelig lidenskap. Men hvis jeg plutselig kan få de, går det tilbake til å dytte de unna.

Har alltid tenkt at det er fordi jeg er umoden. Kanskje vi ikke har møtt den rette personen enda, heller. Jeg vet ikke...

[AnneBonny]

Har ikke alltid hatt det sånn men jeg har oppført meg slik det siste året. Egenskapelig kom det på meg veldig uventet.

Jeg tror jeg vet hvorfor, om jeg ikke tar helt feil..

Har ikke lyst til å holde på slik i all evighet! Men nå kan jeg ikke gjøre noe med det, da kjærlighet freaker meg helt ut.

[Steinar40]

Jeg holder menn på avstand. Jeg mister interessen når de viser interesse, og jeg vil bare ha det jeg ikke kan få. Når det jeg ikke kan få blir tilgjengelig, vil jeg ikke ha det heller.

Hva skal jeg gjøre??

Er det noen vits i å være i et forhold bare for å være i et forhold?

[AnonymBruker]

Er det noen vits i å være i et forhold bare for å være i et forhold?

Ja, Steinar, det er akkurat det jeg mener

Jeg har bare hatt lange forhold tidligere, og er egentlig ganske flink til å være i forhold, men det er som om jeg har fått en diger mur rundt meg, som jeg ikke klarer å bryte gjennom. Ingenting er spennende lenger, ingenting imponerer meg. På kjærlighetsfronten altså, ikke generelt i livet. Det er liksom ikke tak i noen, jeg føler at menn er blitt de skjøre vesnene de anklager kvinner for å være. Og selv de som det overhodet ikke er noe galt med vekker ingen interesse.

[Steinar40]

Ja, Steinar, det er akkurat det jeg mener

Jeg har bare hatt lange forhold tidligere, og er egentlig ganske flink til å være i forhold, men det er som om jeg har fått en diger mur rundt meg, som jeg ikke klarer å bryte gjennom. Ingenting er spennende lenger, ingenting imponerer meg. På kjærlighetsfronten altså, ikke generelt i livet. Det er liksom ikke tak i noen, jeg føler at menn er blitt de skjøre vesnene de anklager kvinner for å være. Og selv de som det overhodet ikke er noe galt med vekker ingen interesse.

Ja, men da er det vel på tide å være alene da.

Hva er problemet egentlig?

[Glukk]

Du har nok ikke møtt rette person enda. Du møter ham nok.

[AnonymBruker]

Ja, men da er det vel på tide å være alene da.

Hva er problemet egentlig?

Jeg har vært alene i mange år og savner et godt forhold, det er vel ikke så vanskelig å forstå Steinar.

Problemet er, som jeg sier, at jeg ikke gir noen en sjanse.

Veldig så vrange mange skulle være i denne tråden da!

[Steinar40]

Jeg har vært alene i mange år og savner et godt forhold, det er vel ikke så vanskelig å forstå Steinar.

Problemet er, som jeg sier, at jeg ikke gir noen en sjanse.

Veldig så vrange mange skulle være i denne tråden da!

Okay. Jeg satt med inntrykket av at du relativt nylig hadde kommet ut av et langvarig forhold.

Men når du ikke gir noen en sjanse så kan det jo bare bety at du ikke er interessert (nok) da.

Det blir litt forskjell på å ønske seg noe og det å få det.

Spesielt når det ikke er samsvar imellom ønskene og mulighetene i praksis.

Uff, det er vanskelige greier dette her. Ikke bare ønsker man seg en del saker og ting, men samtidig er det en del andre saker og ting man absolutt ikke ønsker seg.

For meg personlig er det også viktig å kunne se noe som kan gi meg en dypere mening. Være til nytte uten at det bare blir til utnyttelse.

[AnonymBruker]

Okay. Jeg satt med inntrykket av at du relativt nylig hadde kommet ut av et langvarig forhold.

Men når du ikke gir noen en sjanse så kan det jo bare bety at du ikke er interessert (nok) da.

Det blir litt forskjell på å ønske seg noe og det å få det.

Spesielt når det ikke er samsvar imellom ønskene og mulighetene i praksis.

Uff, det er vanskelige greier dette her. Ikke bare ønsker man seg en del saker og ting, men samtidig er det en del andre saker og ting man absolutt ikke ønsker seg.

For meg personlig er det også viktig å kunne se noe som kan gi meg en dypere mening. Være til nytte uten at det bare blir til utnyttelse.

Ja, jeg føler også at jeg trenger en dypere mening. Jeg er bare redd for at jeg avviser menn jeg kunne fått det fint sammen med, for raskt. Menn er så fryktelig på hele tiden. Jeg føler ikke at det har noe med meg, eller den dypere meningen å gjøre. Føler at mange bare er ute etter "en eller annen", mens jeg er mer ute etter en som ser meg og en som jeg ser.

Jeg er ikke interessert nok, som du sier, men jeg begynner å bli redd for at jeg har mistet den evnen. At jeg har blitt kynisk og blasert. Det er jo stort sett hyggelige menn jeg treffer, ingenting i veien med dem, men jeg "gidder ikke" å følge det opp. Ingenting imponerer meg lenger..

[Sissan9]

Takk, det hjelper...

Nå var det faktisk et velment råd fra min side, beklager om det ikke var tydelig nok.

Om du ønsker å forandre hvordan DU forholder deg til potensielle partnere, må DU forandre deg. Ingen andre kan gjøre det.

Og da kan du enten velge å ta deg sammen og gi ting mer tid, ganske enkelt fordi du har bestemt deg for det på forhånd.

Eller du kan gå dypere i deg selv og prøve å finne ut hva det er som gjør at du bare vil ha det du ikke kan få, og dermed legger opp til at du feiler.

[AnonymBruker]

Nå var det faktisk et velment råd fra min side, beklager om det ikke var tydelig nok.

Om du ønsker å forandre hvordan DU forholder deg til potensielle partnere, må DU forandre deg. Ingen andre kan gjøre det.

Og da kan du enten velge å ta deg sammen og gi ting mer tid, ganske enkelt fordi du har bestemt deg for det på forhånd.

Eller du kan gå dypere i deg selv og prøve å finne ut hva det er som gjør at du bare vil ha det du ikke kan få, og dermed legger opp til at du feiler.

Noen konkrete råd for hvordan man gjør dette?

[Steinar40]

Ja, jeg føler også at jeg trenger en dypere mening. Jeg er bare redd for at jeg avviser menn jeg kunne fått det fint sammen med, for raskt. Menn er så fryktelig på hele tiden. Jeg føler ikke at det har noe med meg, eller den dypere meningen å gjøre. Føler at mange bare er ute etter "en eller annen", mens jeg er mer ute etter en som ser meg og en som jeg ser.

Jeg er ikke interessert nok, som du sier, men jeg begynner å bli redd for at jeg har mistet den evnen. At jeg har blitt kynisk og blasert. Det er jo stort sett hyggelige menn jeg treffer, ingenting i veien med dem, men jeg "gidder ikke" å følge det opp. Ingenting imponerer meg lenger..

Ja, det er jo rimelig åpenbart at de aller fleste folk har innstillingen at "en eller annen" er den de er ute etter. Det må jo være veldig praktisk - inntil forholdet går til helvete selvfølgelig.

Derfor er jeg usikker på om jeg misunner denne egenskapen eller ikke. Men det kan sikkert fungere bra (nok) i lange perioder med denne strategien. Det ser jeg jo at det gjør på mange folk rundt meg. Så hvis meningen (med livet) er å leve i sammen med "noen" så er nok dette løsningen.

[Sulosi]

Ja, jeg føler også at jeg trenger en dypere mening. Jeg er bare redd for at jeg avviser menn jeg kunne fått det fint sammen med, for raskt. Menn er så fryktelig på hele tiden. Jeg føler ikke at det har noe med meg, eller den dypere meningen å gjøre. Føler at mange bare er ute etter "en eller annen", mens jeg er mer ute etter en som ser meg og en som jeg ser.

Jeg er ikke interessert nok, som du sier, men jeg begynner å bli redd for at jeg har mistet den evnen. At jeg har blitt kynisk og blasert. Det er jo stort sett hyggelige menn jeg treffer, ingenting i veien med dem, men jeg "gidder ikke" å følge det opp. Ingenting imponerer meg lenger..

Der kjente jeg meg igjen...Har helt sluttet å "ta imot" menn som viser interesse. Jeg venter på det helt store og siden jeg ikke blir lett forelsket så har jeg tidligere datet for så se hva som skjer (den som ikke prøver etc...). Etter å ha møtt 3 stk på rad som alle bare skulle ha "noen" der gav jeg opp...

[Gjest Gjest_Michelet]

Ts,jeg tror jeg ville tatt en pause fra alt som har med dating og menn å gjøre bare burke tid på deg selv,og kjenne på det å være alene og ikke på jakt hele tiden.Det er faktisk ganske deilig og befriende

[Gjest lostlove]

Du får oppdatere på hvordan det går, ts.

Selv stikker jeg av når noen viser interesse... Flotte, gode og ordentlige menn..

Alikevel er det badboys'a som fanger min oppmerksomhet

Regner med vi bare må være single en stund, og fokusere på oss selv og hva vi ønsker ut av livet..

Kjærligheten dukker vel opp når en minst aner det.. Eller som anonym bruker på 30år sa..så blir det kun værre med åra!!

Huffda......