Er det bare meg som blir gal etter å ha bodd hos foreldrene mine et par dager

[Gjest Gjest]

Er det bare meg som blir gal etter å ha bodd hos foreldrene mine et par dager?

Jeg er nå voksen og blir behandlet som et uselvstendig barn når jeg er hjemme...

Hvordan gjør dere det/håndterer dere situasjonen når dere drar på sommerferie til foreldrene deres? Hvor lenge holder dere ut?

[Gjest Eurodice]

Er det bare meg som blir gal etter å ha bodd hos foreldrene mine et par dager?

Jeg er nå voksen og blir behandlet som et uselvstendig barn når jeg er hjemme...

Hvordan gjør dere det/håndterer dere situasjonen når dere drar på sommerferie til foreldrene deres? Hvor lenge holder dere ut?

En mulighet er at foreldrene dine vil stulle og stelle med "lillejenta" si, og at det godt ment. Hvis du synes dette er så ille, kan du reise derfra og finne på noe annet. Jeg går utifra at de ikke holder deg igjen med makt.

[Anglofil]

Jeg synes det er utrolig hyggelig og koselig å besøke mine foreldre, så jeg kjenner meg ikke igjen. Samboer derimot kjenner seg nok mer igjen i det du skriver. Det er alltid deilig å reise hjem til mine foreldre synes jeg. Hvordan jeg overlever? Vel, de maser ikke så mye, men gjør jeg det så gjør jeg det jeg blir spurt om og det blir sjelden problemer. I stedet for å gå rundt og irritere meg så er jeg heller glad for at de bryr seg.

Mvh Yvonne

[CoffeeCup]

JA! Jeg blir litt smågal. Vet ikke hvorfor egentlig, elsker foreldrene mine. Men jeg tror de fortsatt føler et behov for å oppdra meg litt når jeg er hjemme. De er ikke sånn når de er på besøk hos meg eller ellers.

[AnonymBruker]

Blir behandlet som et barn jeg også, er snart 30. Bor heldigvis ikke hjemme lenger og er bare på snarvisitt de gangene jeg er innom. Virker som det tar litt tid for dem å innse at jeg faktisk er voksen og bestemmer selv.

[Gjest Tonje]

Er endelig hjemme fra foreldre besøk. Hva er det med foreldre som får dem til å behandle den voksne datteren deres som en drittunge. Herse rundt. Nei det må du ikke gjøre, dette er bedre sunnere for deg. Du må gå og legge deg nå... Jo Gå og legg deg nå!

[Gjest Eurodice]

Dere som klager så fælt, kan da vel for svingende la være å reise til disse forferdelige foreldrene. Etter et besøk hos dem kommer dere og klager her hvor skrekkelig dere har hatt det. Det er sikkert ingen som står med pistol og tvinger dere.

[AnonymBruker]

Dere som klager så fælt, kan da vel for svingende la være å reise til disse forferdelige foreldrene. Etter et besøk hos dem kommer dere og klager her hvor skrekkelig dere har hatt det. Det er sikkert ingen som står med pistol og tvinger dere.

Det er liksom forventet at en skal besøke foreldre selv om de er syke i hue. Kanskje du føler deg truffet og at du selv kontrollerer dine voksne 5 barn?

[Gjest Gjest]

Nei. Du er ikke den eneste. Ja, jeg blir gal. Nei, jeg vet ikke hvordan man skal håndtere det!

[avenue]

Det går litt opp og ned:) Jeg tror noe av problemet ligger i at man sitter fast i rollemønstre fra da man var familie/da du(og søsknene) var barn og at de er litt vanskelige å bryte ut av. Og så blir det sånn da, krangling og masing og misforståelser og sårede følelser.

Alle, de fleste, er jo glade i foreldrene sine og vil jo helst ikke bli frustrert og kranglete og sinte når man først sees. Så prøv å ta en prat om det eller prøv å endre deg litt. Tell til 10 og så 20, forklar hvordan det føles på deg og hvorfor du reagerer sånn som du gjør.

Hvis ikke, så er 3 dager en generell smertegrense hva gjelder besøk av de fleste sorter:)

Endret 27. juni 2011 av avenue

[Gjest mamamia]

Mora mi spør aldri om noe.

"Gi meg den saksa."

"Hent posten er du snill"

"Du må hente mer ved i kjelleren"

Da jeg presterte å si "Gi meg flaska (med vin)" fikk jeg tilbake:

"Unskyld? Jeg har da lært deg manerer?"

Jeg fikk riktignok et kick resten av helga (på hytta) med å si det samme til henne hver gang det passet seg. Og hun ble ganske snurt, men sa ikke noe.

Jeg har ikke egne barn, men broren min har og det virker som hun tror han er helt inkompetent.

"Jeg synes det lukter. Når var sist du byttet bleie?"

"Skal du bare la henne ligge der?"

"Hun fryser på tærne"

Hun "lærte" meg dessuten opp på å kok poteter. For det kan jeg vist ikke selv. Skru på plata og sånn.

Haha! Når jeg først begynner, tar det ingen ende på hva jeg kommer på av ting som iriterer meg!

Jaja. Telle til 10 og smile. Calm blue oceans.

[Ego]

Etter omtrent 48 timer får jeg lyst til å rive ut håret...

Å være hos mine foreldre er 5% kos, 95% slit og strev. Pappa er grei å ha med å gjøre, vi er ganske så like, men mamma og jeg er som natt og dag. Det er utrolig slitsomt å hele tiden skulle være på en måte som ikke 'plager' henne.

[Gjest Emo Fisk]

Kommer kjempegodt overens med min mor, men kjenner at det er godt å komme hjem igjen når jeg har vært på besøk, ja Jeg tror de fleste har det sånn dersom de ikke bor fast sammen. Da blir det litt uvant og tett når man skal bo sammen en periode.

[Gjest Cuntzilla]

Jeg kommer veldig godt overens med foreldrene mine, de behandler meg for det meste som en jevbyrdig voksen.

Men en mamma vil jo alltid være en mamma - når jeg skal ut på byen så stikker hun gjerne penger til meg og sier hun spanderer taxi hjem (hun vet at jeg gjerne går det lille stykket). Og når jeg kommer hjem så ligger hun gjerne der i sofaen og snorker, mistenker hun har sovnet imens hun ventet på at jeg var trygt i hus - akkurat som hun gjorde for 10 år siden

[Go'jenten]

Jeg er kjempeglad i både foreldrene mine og søsknene mine. Men etter at jeg flyttet ut da jeg var 18, har det alltid vært en god del stress og bo hjemme i ferier og lignende. Jeg er blitt vant til å styrke skuta selv, gjøre ting på min måte. Slik at omsorgen hjemme kan bli litt slitsom til tider. Når alle er hjemme er vi seks stk, noe som kan bli styrete. Men nå som vi ikke bor så langt ifra hverandre synes jeg det er perfekt å komme på besøk i noen timer av gangen, gjerne flere dager i uken.

[Gjest Tina]

Er det bare meg som blir gal etter å ha bodd hos foreldrene mine et par dager?

Jeg er nå voksen og blir behandlet som et uselvstendig barn når jeg er hjemme...

Hvordan gjør dere det/håndterer dere situasjonen når dere drar på sommerferie til foreldrene deres? Hvor lenge holder dere ut?

Det er helt naturlig å føle det slik. Et tegn på at man er voksen og ikke lenger avhengig av sine foreldre. Jeg hadde det også slik, men jeg følte kjærligheten og omsorgen fra min mor og visste hun mente det vel.Derfor var det helt greit. Dessverre døde hun så tidlig, og nå er det ingen som bryr seg slik bare en mor kan bry seg om meg. Etter at jeg selv fikk voksne barn, så vet jeg at våre barn blir aldri voksne hvemsomhelster, det er mine barn og jeg bryr meg, men prøver virkelig å ikke overdrive. Min datters venninne er voksen, men min datter er alltid mitt lille "barn".

Mamma sa at hennes far var like redd for henne og bekymret for henne selv om hun ble både 50 og 60 år gammel.

Jeg tror ikke det er meningen at voksne barn skal bo hos sine foreldre. Iallefall ikke i vår verden.

[AnonymBruker]

de er da foreldrene dine, kan du ikke bare si det til dem?

Jeg skjønner at du ikke sier det til dem hvis de bare prøver og oppdra deg men når dette skjer:

Mora mi spør aldri om noe.

"Gi meg den saksa."

"Hent posten er du snill"

"Du må hente mer ved i kjelleren"

Da jeg presterte å si "Gi meg flaska (med vin)" fikk jeg tilbake:

"Unskyld? Jeg har da lært deg manerer?"

Da er det på tide og si ifra!

Du kan evt. si ifra til faren din (hvis det er moren din som er irriterende) og visa versa

De er bare glad for å se dere, og jeg tipper at de bare gjør ting det fordi de savner dere

[AnonymBruker]

Har dere tenkt på at det ligger litt hos dere også?

Det å få voksne barn på besøk er ikke det samme som når dere var barn eller få andre voksne på besøk. Dere forlanger nok mer enn andre voksen ville gjort og tar dere mer til rette. Samtidig er dere på en måte gjester.

Dere skal på en måte bli behandlet som gjester samtidig som dere skal ta dere til rette fordi det er jo deres hjem også. Den kombinasjonen kan nok kollidere litt med mor og far som nå er vant til å bo alene.

Mine barn er voksne, men forlanger ennå sitt eget rom. De vil sitte oppe hele natta og gjerne drikke opp vinen min, men smulene på benken tar dem ikke bort. Ber jeg dem å rydde etter seg, får jeg beskjed om at de er myndige og skal ikke oppdras mer. Fjernkontrollen kan jeg bare glemme å ta i når de er der. Det er jo tross alt deres hjem også sier de. Da de hadde vært en uke ba jeg dem pent om å klippe plenen, men de snodde seg vekk med at de hadde tross alt eget hjem nå og nok å gjøre der. Jeg ber som regel ikke gjester om å klippe plenen, men siden de ser på det som sitt eget hjem ennå så tenkte jeg det måtte være greit.

Jeg ber heller ikke andre voksne gjester å ta bort smuler fra benken fordi det rett og slett ikke er nødvendig.

Som sagt, det er ikke det samme som å ha annet voksent besøk. Dere oppfører dere både som gjester og som dere fremdeles bor der.

[AnonymBruker]

Jeg storkoser meg når jeg kom hjem til foreldrene mine, og tenker at "styret" handler om at de bryr seg om meg og er glade i meg.

Det er ikke til å unngå at en havner i den rollen en hadde før en flyttet ut, men selv om jeg er et voksent og selvstendig menneske går det helt utmerket å være hjemme i noen uker. Det handler om tilpasningsevne og manerer. Man har da fått oppdragelse og ballast hjemmefra, og man har da foreldre med nok folkeskikk til at man behandler hverandre med gjensidig respekt.

[Gjest Eurodice]

Det er liksom forventet at en skal besøke foreldre selv om de er syke i hue. Kanskje du føler deg truffet og at du selv kontrollerer dine voksne 5 barn?

Jeg føler meg ikke truffet, og jeg har ikke noe ønske om å kontrollere de voksne barna mine, ingen andre heller for den sakens skyld. Hvis mine barn skulle føle seg forpliktet til å besøke meg, ville jeg ikke ha besøk.

Derimot er jeg alltid hjertelig velkommen hos dem. Det er lettere for meg som singel å reise til dem, enn å ha hele familien på besøk i mange dager. Jeg har ikke all verdens plass heller. Alle bortsett fra én har sin egen familie.