"østers-barn"

[Gjest gjesten]

Hei!

Jeg trenger noen gode råd her...

Saken er at vi har en gutt på 11 som er og har vært veldig utfordrende hjemme. Jeg hadde håpt at det skulle roe seg etter hvert, og det har komt seg litt, men vi har fremdeles mange konflikter, særlig mellom han og lillebror, som er 3 år yngre, men også mellom han og oss som foreldre. Som sagt hadde jeg håpt dette skulle bli bedre etter hvert som han fikk mer "vett og forstand" og større evne til refleksjoner og det å kunne ha ordentlige samtaler og kunne gjøre avtaler. MEN... Han vil ikke snakke. Blir bare stum som en østers , og går sin vei. I beste fall svarer han kun med negative kommentarer, og legger all skyld på alle andre. Eller konkluderer bare med at det er ikke vits i snakke, for vi forstår ingen ting!"

Denne replikken kommer særlig hvis han er lei seg, noe han ofte er, uten at vi egentlig får noen god forklaring. Vi vet at han savner kompisene etter at vi flyttet, men andre grunner vet vi ikke om.

Er det noen der ute som har gode ideer om hvordan vi kan komme nærmere gutten vår? Føler jeg har prøvd alle tilnærmingsmåter jeg har kommet på, uten at jeg kommer videre... Dessuten føler jeg at "tiden renner ut"... Han begynner å bli stor, og jeg vil så gjerne ha et best mulig forhold til han! Skulle ønske han kunne komme til meg eller far med det som er tungt og vanskelig, istedet går han rundt og ruger på det alene. Det er så trist!!!

[AnonymBruker]

Var dette et problem før flytten? Først virker det som han "alltid" har vært slik, deretter virker det som han har blitt stum og trist etter en flytt?

[Gjest gjesten]

ts her

Han har alltid vært slik. Hadde et håp om at det skulle komme seg etter hvert som han ble større, men føler at "modningen" ikke spiller noen rolle like vel...

Kjenner at dette bekymrer meg veldig! Hvordan skal det bli når han blir større og gjerne "problemene/bekymringene" hans blir større, og han ikke har noen å dele de med? Skulle så inderlig ønske at vi kunne få et så godt forhold at han kunne være mer åpen med oss!

Vi andre bruker å snakke om det som opptar oss, både det positive og det negative, så "kulturen" for dette er tilstede.

[Gjest gjesten]

ts igjen...

Det har vært slik hele tiden...

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg trenger noen gode råd her...

Saken er at vi har en gutt på 11 som er og har vært veldig utfordrende hjemme. Jeg hadde håpt at det skulle roe seg etter hvert, og det har komt seg litt, men vi har fremdeles mange konflikter, særlig mellom han og lillebror, som er 3 år yngre, men også mellom han og oss som foreldre. Som sagt hadde jeg håpt dette skulle bli bedre etter hvert som han fikk mer "vett og forstand" og større evne til refleksjoner og det å kunne ha ordentlige samtaler og kunne gjøre avtaler. MEN... Han vil ikke snakke. Blir bare stum som en østers , og går sin vei. I beste fall svarer han kun med negative kommentarer, og legger all skyld på alle andre. Eller konkluderer bare med at det er ikke vits i snakke, for vi forstår ingen ting!"

Denne replikken kommer særlig hvis han er lei seg, noe han ofte er, uten at vi egentlig får noen god forklaring. Vi vet at han savner kompisene etter at vi flyttet, men andre grunner vet vi ikke om.

Er det noen der ute som har gode ideer om hvordan vi kan komme nærmere gutten vår? Føler jeg har prøvd alle tilnærmingsmåter jeg har kommet på, uten at jeg kommer videre... Dessuten føler jeg at "tiden renner ut"... Han begynner å bli stor, og jeg vil så gjerne ha et best mulig forhold til han! Skulle ønske han kunne komme til meg eller far med det som er tungt og vanskelig, istedet går han rundt og ruger på det alene. Det er så trist!!!

Du skriver senere at han har vært slik hele tiden. Hva har barnehage og skole sagt om situasjonen? Hvor har dere søkt hjelp?

Jeg må si jeg reagerer på at gutten er 11 og du skriver: jeg hadde håpet det skulle bli bedre. Hvis han har vært slik hele livet burde det ringt noen varselsbjeller og blitt søkt hjelp til å kommunisere med barnet.

[AnonymBruker]

Jeg var slik som barn. (utenom ertingen) Da jeg begynnte på ungdomsskolen ble det mye bedre.

Grunnen til at jeg ikke ville snakke om ting var for at jeg ikke følte jeg ble forstått. Det jeg sa ble enten trodd ikke var sant, eller det ble vrengt på og overanalysert. Nektet å snakke med lærerne om ting, og viss de skulle snakke med meg om noe, ble jeg stille som en potet. Ikke en lyd fikk de ut av meg.

Det hele handler om å vise forståelse. Jeg var ikke god til å formulere meg, og fikk ikke ut det jeg ville si ordentlig. (hadde mye i hodet, men fikk det ikke ordentlig ut) Når jeg ikke ble forstått ble jeg sint. Og det eneste de fikk meg til å si var; du fårstår jo ikke det jeg sier alikevel!

[Kosemose]

Jeg tror jeg ville tatt en prat med læreren hans, hørt om han gjør det greit faglig, om han har det bra på skolen, osv. Og tatt tak i det hvis det var noe der som burde ryddes opp i. Videre tror jeg en løsning for dere kan være at du har litt alenetid med ham. Kanksje han er lei av å bli mast på om å "snakke". Kan du ikke sette av tid og gjøre noe sammen med ham, noe som han har lyst til, og la være å fokusere på at han skal "snakke om det som plager ham". Ta ham med på biltur hvis han syns det er ok, det er ofte lettere å snakke når man ikke sitter ansikt til ansikt, og når man kan se ut av vinduet, kommentere det man kjører forbi, osv. Er han flink til noe? Liker han å hjelpe til med praktiske ting? I såfall ville jeg fokusert på det, gitt ham oppgaver og lagt til rette for at han skal få til og være flink.

[Gjest gjesten]

ts her

Vi har tatt opp problemene (da i hovedsak problemene med alle de konfliktene som foregikk innenfor husets fire vegger, som var vanskelige å løse pga manglende kommunikasjon) med både barnehage og skole. Her fikk vi lite / ingen gehør, og vi følte vi gjorde en fjær om til fem høns, for gutten fungerte godt i bhg og på skolen (dog heller dårlig faglig på skolen). Vi har gjentatte ganger vært i kontakt med ppt og bup, men føler at også her er vi blitt nedprioriterte, har nærmest mast meg til tid og tips fra disse institusjonene. Har vært noe samarbeid i starten, så dabber det av og til slutt ophører, frem til "krisene" blir så mange, og for oss alvorlige, at vi ringer i ren desperasjon over at de har glemt oss!

Han har hatt stor faglig fremgang etter at vi flyttet, og på skolen får vi gode tilbakemeldinger. Atter en gang er det kun hjemme han tar ut sin frustrasjon, og beskylder oss for å gjøre livet hans værst mulig, som vi har hørt i mange år nå...

Vi prøver å legge opp til koselige ting så ofte vi kan, barna er i høyeste grad prioriterte!

går inn for å virke forståelsesfull og imøtekommende, men uansett kommentarer, virker det nesten som om han tolker alt i værste mening, at jeg er ute etter å ta han... Dermed er "samtalen" over...

Føler jeg har gjort alt som står i min makt for å ordne opp i dette, så håper jeg slipper kritikk... Trenger kun gode råd og tips.

Til deg som hadde det slik, hva skulle du ønske var blitt gjort annerledes??? Og hvordan har du det i dag? Greier du å ha et godt gothold til dine foreldre?

[FrøkenJosefine]

Hei!

Jeg vet ikke hva dere har prøvd men kan komme med noen råd iallefall!

Snakk med han som han var voksen, ta det han sier slik du ville gjort om en voksen kom med et problem. Ta han alvorlig, men ikke dramatiser, hør mere enn du snakker og kom ikke alltid med råd. Ta en setning mere en dag, som en steg på veien og ikke ta det som et nederlag hvis han ikke vil prate.

Tilnærm dere litt og litt på en dagligdags og ufarlig måte. Ha middager/kjøreturer hvor alle deler fra dagen sin, både positive og negative. Spør han ikke direkte ut, men la det bli en samtale alle imellom ikke med han i spotlighten.

Når han kommer med følelser og tanker, ikke reager enormt på dette, men lytt og forstå, gi tilbakemeldinger, men ikke krav.. Lær han ting i dagliglivet om forskjellige problemer man kan støte på emosjonelt, som nervøsitet (du gruer deg litt til å ha foredrag på jobben feks, eller at pappa er sliten fordi han har snakka med så mange nye mennesker idag eller lignende) få følelsene frem på dagsorden, både blandt voksne og barn, da vil det være lettere for han å åpne seg og føle at han ikke er den eneste og at han er et "problem" som må hanskes med fordi han er "vanskelig" når han har følelser.. (sier ikke det er sånn, men noen ganger kan barn få den følelsen)

Lykke til!

[Gjest navnelapp]

FrøkenJosefine seier mykje fornuftig. Eg har ein gut som i perioder har vore slik. Vi har latt han vere gjennom dagen, men hatt ein liten samtale i senga når han får nattakos. I periodar har eg holdt rundt han, holdt han i handa og stilt spørsmål. Han har knipe i mi hand, ein gong for ja og to gongar for nei som svar på mine spørsmål.

Men det aller viktigaste er å ta imot alt han seier på ein roleg og open måte, på den måten får han iallfall kjensla av at du lyttar. Snakk med mannen din, at dokke tek dette på nokolunde same måte, slik at elleveåringen føler det er mogeleg å seie ting utan å bli møtt med fordømming eller sinne.

[AnonymBruker]

Prøv å snakk med ham uten å komme med egne tanker og meninger om det han sier. Vis at du hører ham, at det er han som har ordet. Prøv å ikke forsvare eller forklare om han sier noe du mener er helt feil, sånt kan oppleves som kritikk.

F.eks:

Mor: Hvordan har du det?

Gutt: Helt forferdelig.

Mor: Hva er det som er forferdelig?

Gutt: Alt og alle.

Mor: Kan vi snakke om EN ting du synes er fælt?

Gutt: Jeg savner vennene mine.

Mor: Tenker du ofte på dem?

Gutt: Ja. Jeg hater at vi har flyttet.

Mor: Skulle du ønske at vi hadde flyttet tilbake igjen?

Gutt: Ja.

Og så kan dere snakke om hvordan hverdagen ville sett ut på det gamle stedet osv. Ikke forklar hvorfor dere måtte flytte og hvorfor dere ikke kan flytte tilbake dersom ikke gutten spør konkret om det. Disse tingene har han sikkert hørt mange ganger før. Ofte kan barn si "jeg skjønner ikke hvorfor vi måtte gjøre sånn", mens det de egentlig mener er at "jeg synes det er trist og leit at vi måtte gjøre sånn".

For å bygge opp en ok kommunikasjon er det viktig å bruke tid på å gjøre gutten trygg på at hans tanker og meninger er verdt å lytte til, at de ikke blir avfeid og gjort ubetydelige ved at man alltid skal forklare ting ihjel. Noen ganger er det godt å bare få lettet litt på trykket.

Gradvis kan dere gå over til å spørre hva han synes om situasjonen i familien, om ting som skjer på skolen osv. Et barn som mener at dere voksne ikke er verdt å prate med fordi dere ikke forstår noen ting trenger å trene på kommunikasjon med dere. Vær tålmodige. Sett skille mellom "den gode samtalen" og hverdagsprat. I hverdagspraten kan dere sette grenser, mens i den gode samtalen sitter dere ned i fred og ro og kritiserer ikke noe som helst av det gutten sier. Bare la han lette litt på sløret.

Tid er et viktig stikkord her.