Blande gjestene ved bordsetting eller la de sitte sammen?

[AnonymBruker]

Det hadde ikke ramlet meg inn å splitte par ved bordet, det er en utdatert skikk jeg ikke synes hører hjemme i bryllup. Når det gjelder å blande gjester/familier ellers synes jeg det må være greit, spesielt om folk kan sitte sammen med noen kjente og noen ukjente.

I vårt bryllup blandet vi ikke så mye under middagen, men hadde noen aktiviteter hvor vi splittet alle (også par) inn i grupper (feks for quiz "hvor godt kjenner du brudeparet" og slikt). Disse aktivitetene varte ikke så lenge, lettet på stemningen og folk fikk snakket med andre de ikke kjente fra før. Dette fungerte fint i vårt bryllup, og ut på kvelden så jeg at folk ikke stimet sammen i klikker utfra hvem de kjente fra før.

[Vera Vinge]

Jeg skjønner ikke dette med splitting av par i bryllup. Da jeg giftet meg var jeg mer opptatt av å sikre meg at flest mulig hadde det hyggelig, framfor å skulle ha en heidundrande fest ved bordet. Det handler ikke om at jeg selv har problemer med å konversere med fremmede uten mannen min ved min side, men jeg vet at noen kan syns det blir ubehagelig om de kun får mulighet til å snakke med fremmede. For ikke å snakke om at disse fremmede i mange tilfeller ikke kommer til å treffes igjen, og motivasjonen for å bli kjent blir noe redusert. Jeg syns det blir annerledes når man er i et annet familieselskap med folk man treffer jevnlig - der kunne jeg mer se argumentet med å splitte par.

Det betyr ikke at jeg ville plassert en hel vennegjeng ved samme bord. Da jeg giftet meg blandet vi venner vi tenkte kunne ha det hyggelig sammen (nå hadde mange av disse riktignok truffet hverandre før), men vi hadde par ved siden av hverandre, evt. overfor hverandre. I et bryllup jeg var i i vår, ble jeg plassert mellom to jeg ikke kjente (mannen min satt på andre siden av bordet, men det var et sånt rundt bord, så i praksis hadde ikke parene mulighet til å snakke sammen), og jeg så angsten i blikket på han ene da han innså at samboeren satt et annet sted. Han var tydelig nervøs, og tross mine forsøk på å snakke hyggelig med ham, var det tydelig at han ikke hadde fem avslappende timer ved bordet.

Så konklusjonen min er at jeg syns enkelte har lite forståelse for at noen blir engstelige i sosiale lag. Og det tenker jeg at folk må få ta ansvar for selv, framfor at de skal tvangssosialiseres. Jeg syns det er viktigere at flest mulig har det hyggelig (hvertfall at ingen har det direkte uhyggelig) enn at et bryllup skal bli en sosial treningsarena. Det fins så mange andre situasjoner hvor man kan bryne seg på sosial trening, f.eks. jobbsammenheng. Er man invitert i bryllup syns jeg det er noe med å kunne slappe av og kose seg. Og så er det ikke akkurat sånn at man er tvunget til kun å snakke med mannen sin når man sitter ved siden av hverandre. Jeg snakker mer med de andre enn mannen min selv om vi sitter hver siden av hverandre. Og er man av den ultrasosiale sorten, er det heller ingenting i veien for at man kan mingle som en gal mellom slagene, om man har vært så uheldig å sitte ved siden av for mange kjente.

[AnonymBruker]

Jeg var i et bryllup i går, kom hjem fra hotellet nå nettopp. De hadde satt alle par sammen, uansett. Jeg, som kom uten min kjæreste, ble plassert mellom en gammel onkel og en gammel tante. De hadde for sikkerhets skyld også skilt mellom familie og venner, og siden jeg er brudens kusine havnet jeg på et familiebord.

Rundt oss satt folk og lo, koste seg og skravlet i vei, jeg hadde en utrolig traurig kveld. Jeg er på alder med vennene til brudeparet, men likevel ble jeg plassert sammen med de gamle tantene og onklene. De hadde til og med en vennefest på fredag, for at vennene "hans og hennes" skulle bli kjent. Så jeg ble dobbelt utenfor i det hele. Jeg gikk til sengs tidlig, og syns hele greia var ganske kjipt. Jeg hadde ønsket meg mer blanding, ja.

Enkelte av disse damene var utrolig sære og "posessive". Jeg vet ikke om de trodde jeg var singel, jeg er jo ikke det. Men da jeg gikk rundt og hilste på noen av vennene og presenterte meg for en rekke med folk så hilste jeg først på mannen som sto ytterst. Så hilste jeg på henne som sto til høyre for han, og så sa hun høyt og tydelig: "Og han er min!", og dro kjæresten sin i armen. What? Helt utrolig. Det var bare en normal hilserunde. Veldig rart.

[AnonymBruker]

Jeg fikk aversjoner mot splitting av par etter det kjipeste bryllupet jeg noensinne har vært i. Der bommet de så totalt med plasseringen at jeg hadde mest lyst å stikke av underveis.

Jeg var invitert sammen med mannen min, og jeg kjente to andre gjester der som var venner av ham, og hadde såvidt møtt brudeparet før.

Mannen min og de to vennene hans (et ektepar) satt sammen og skravlet og koste seg over middagen. Rundt dem satt noen ingen av dem kjente, men fordi de tre (min mann og hans venner) alle var i godt skravlemodus var det lett for dem å inkludere de andre i nærheten i praten.

Jeg ble plassert på andre siden av lokalet sammen med en familie bestående av et ordknapt ektepar og deres tre enda mer ordknappe halvvoksne barn.

Herregud, splittet ja. Jeg følte at jeg og samboeren var de eneste som faktisk ble splittet. Alle andre satt og skravlet fordi de havnet sammen med noen de kjente, mens jeg ble sittende alene med en gjeng østers som jeg ikke klarte å få blikkontakt med engang. Grøss.

Etter den opplevelsen får jeg grøsninger bare noen nevner splitting av par.

Jeg synes det er utrolig mange som sier at de egentlig ikke synes bryllup er noe gøy, det er noe de går i av pliktfølelse. Kanskje man burde gå litt mer bort fra skikk og bruk og heller fokusere på å gi gjestene en trivelig kveld framfor å holde på gammel etikette?

Når jeg sitter mutters alene sammen med fremmede har jeg problemer med å få i gang praten, mens når jeg har min kjære eller andre jeg kjenner godt ved siden av meg så kan jeg starte praten med ham og så inkludere de andre i nærheten. For meg høres det rart ut å si at man overser de andre gjestene om man sitter sammen med partneren sin.